utgave nr 5 1998

Trubaduren på “Berntebu”

Publisert Sist oppdatert

Redningsskøyteskipper


Trubaduren på “Berntebu”

Tekst og foto: Atle Knutsen

Andøyværingen Bernt Laupstad er skipper på redningsskøyta Odd Fellow II. Fra basen “Berntebu” på Kleppestø ved Bergen kjemper han for redningssaken, enten med hånden om ratteknaggen, eller med toner, skillingsboller og bæl’svart kaffe!

-Nej korr triveli’! Kom ombord! Kom ombord! Skipper Laupstad rekker sine båtfarende gjester en vennlig tamp fra dekket på R/S Odd Fellow II. Slik slår han tonen an. Og ordene følger i en jevn strøm, som rant det en liten foss i den trinne kroppen. Anekdoter og latter, alvor og hjertesak. Og innimellom selvsagt en liten trall, med gitaren over kneet. Alt akkompagnert av ferske skillingsboller og nytrukket kaffe, servert i redningsskøytas lune messe. Slik handler Bernt Laupstad - eller Bernt’n som det høver seg på bergensk - i beste barmhjertighets ånd, alltid med tampen rede.

“Berntebu”

Det er lunt og trivelig ombord i R/S Odd Fellow II, men trangt om plassen. To mann tilbringer 28 dager ombord og har deretter like mange fridager. Annenhver jul tilbringes også i disse lett intime omgivelser, hvor Bernt Laupstad for vel et år siden ble besvangret. Han fødte siden en idé på vei fra skøyta til nærbutikken på Kleppestø.
-Mange av redningsskøytene er store med forholdsvis bra bekvemmeligheter. Skøyta vi disponerer derimot er bare 48 fot og skaper behov for et oppholds- og representasjonshus på land i tillegg. En Moelven-brakke på Redningsselskapets regning var ikke særlig aktuelt. Jeg brant mer for et lite sjøhus i gammel Vestlandsstil, forteller Bernt Laupstad.
Sjøhuset, med oppholdsrom, vaskerom og kontor, skulle reises uten å belaste Redningsselskapet økonomisk. Følgelig mobiliserte skipperen sitt lille frimureri av folk han møtte på vei fra skøyta til butikken. I beste Bernte-ånd ble hytta tegnet gratis av en ingeniør i kommunen og elevene på byggfag ved Askøy videregående skole reiste bygget under sin lærer Eskild Berthelsens kyndige ledelse.
Samarbeid, godhet og velvilje er Laupstads credo, og mang en lokal kjøpmann og byggvareforhandler lot til å adoptere den innstillingen. Selv sanket Laupstad rekved i form av en elleve meter lang stokk som han fant drivende i Kobbeleia, til fare for de sjøfarende. Den ble barket i 18 knop og fikk symbolsk nok sin plass som bærende bjelke høyt oppunder sjøhusets tak!
-Vi åpnet sjøhuset lille julaften i fjor, med ordføreren i spissen. Tilstelningen ble overført i en halvannentime lang sending i NRKs Maritimen med Dag Lindebjerg som ankermann. Sammen med lokale musikalske krefter mikset vi sjømannslåter og julesanger til stemningsfull julegløgg - uten alkohol! Jeg håper at sjøhuset kan gjøre sitt til å vekke interessen for Redningsselskapets arbeid her på Askøy og i Bergen. Det trengs, for fortsatt er mange usikre på hva vi holder på med, fremholder Laupstad.

Trubaduren

Gitaren har lenge vært Bernt’ns følgesvenn. Faktisk var det gjennom musikken han fikk sin første “hyre” i Selskapet. -Hjemme på Andøya var guttedrømmen å spille i band. Vi klimpret og øvde iherdig, særlig da vi fikk vårt første oppdrag som 13-åringer: Vi skulle spille på en basar til inntekt for Redningsselskapet og fikk betalt i boller og brus, minnes han. -Siden har gitaren fulgt meg ombord i skøytene. Jeg tar den ofte frem når jeg oppsøker skoler og barnehager og holder foredrag om Redningsselskapet og sjøsikkerhet. Sang og musikk er et språk som lettere når frem hos de aller minste, mener Bernt.
Følgelig står alt fra “Kaptein Sabeltann” til egne verker på Bernt’ns reportoar. Under dåpen av R/S Erik Bye i Kristiansund i fjor, fremførte han sin egen vise til ære for den nye skøyta og den gamle ulk. Der sto han med Det Norske Mandskor bak seg og hovedpersonen Erik Bye på første rad, tredve år etter sin første spillejobb på Andøya.

Fra stuert til skipper

Bernt Laupstad var med sine talenter ikke umiddelbart dedikert til havet, enn si Redningsselskapet. Et mer iøynefallende tap må vel Frelsesarmeen ha lidt da han valgte å tilbringe åtte år blant fiskekaker og torskelever, som innehaver av Andenes Fiskematsenter. Langt mer glidende har Bernt’ns senere yrkesmessige konverteringer vært, som da han i 1985 begynte i Redningsselskapet som matros/kokk på R/S Paul Johansen.
-Å gå gradene fra matros/kokk er ganske vanlig i Redningsselskapet. Etterhvert tok jeg dykkersertifikat og fikk dykkeroppgaver i tillegg, før jeg i 1988 gjennomgikk et intensivt kystskipperkurs. Dermed rykket jeg opp til styrmann på R/S Tønnes Puntervold i Tananger før jeg mønstret på R/S Odd Fellow I som skipper i mai 1996. På nyåret 1998 fikk vi den nyere R/S Odd Fellow II.
-Jobben er veldig sesongbetont. Fra mars-april til utpå høsten er det jevnt med oppdrag. På vinteren blir det mye vedlikehold siden mannskapet har ansvaret for at båtens sertifikater er oppfylt. Men bevares, man føler at man gjør noe nyttig selv om man ikke har reddet liv og båter en dag. Vinteren er en stille periode da jeg ofte tar gitaren og budskapet med meg ut i nærmiljøet hvor jeg treffer trivelige mennesker. Da har man litt igjen når man reiser hjem til kone og barn også, sier Bernt.

Folkets rederi

Bernt Laupstad misser aldri en anledning til å minne om de strikkende kvinnehender og tallrike skolebasarer som er med på å gjøre Redningsselskapets innsats mulig.
-Av et budsjett på 300 millioner kroner, er 50 millioner statlige bevilgninger. Det sier seg selv at mye må skaffes via frivillig innsats. Og det er denne givergleden som har gjort Redningsselskapet til det jeg vil kalle “folkets rederi”, et “eierskap” folk burde bli seg mer bevisst. Alle er velkommen ombord for en liten prat. Dagen føles så meningsfylt når man går til sengs og er tørr i kjeften, sier Bernt og væter tungen i kaffe. En lørdagsformiddag i mannens udelt trivelige selskap gir grunn til å tro at den hardt arbeidende tungen stadig har sitt på det tørre.
-Erfaring med båtfolket?
-Jeg opplever de aller fleste båtfolk som seriøse, vettuge mennesker. Dessverre er uvett blant et lite mindretall med på å skade båtfolks rykte fordi det fokuseres så sterkt på enkelttilfellene i media. Skjønt alle kan bli bedre, og stadige påminnelser er nødvendig. VHF-kurs og obligatorisk båtføreropplæring kunne bli en viktig del av rekrutteringen til båtlivet og sjørelaterte yrker. Bevisstgjøring rundt alkohol og båtbruk er også en av mine hjertesaker, og intet ville være bedre enn at bruk av redningsvest ble en motesak med livets rett. Jeg stirret selv døden i hvitøyet som guttunge, i fjæra på Andøya. Det setter en støkk i en for resten av livet å møte havet på den måten, avslutter Bernt Laupstad ettertenksomt.

Powered by Labrador CMS