Båtgal byråkrat

Leder Fritidsbåtkontoret

Båtgal byråkrat

Sist Båtmagasinet intervjuet John R. Aicher var i byrårkratiets høyborg – Sjøfartsdirektoratet. Tre mann og en reporter rundt bordet ble mer et informasjonsmøte enn en samtale. Intervjuet smuldret hen på et polert konferansebord. I dag stiller lederen fra Fritidsbåtkontoret John R. Aicher på Aker brygge fritidsriktig antrukket og sier han kommer rett fra rypejakt i Lesja.

TEKST OG FOTO: ANNE MARIT KLOKK
Selv om John R. Aicher stiller med et hipt jakttørkle i halsgropen, er han først og fremst sjømann. Han har seilt fra han var tenåring og jobbet for en rekke rederier. Han fartet jorda rundt og det tok lang tid før Aicher ble innlemmet i hans direktorat og skulle bli byråkrat.
-Jeg reiste til sjøs da jeg var 15 år og da jeg kom hjem som 17 åring, hadde foreldra mine flyttet nordfra til Moss. Der har jeg min mentale base og selvsagt min fritidsbåt, som er bygget om minst tre ganger. I de første årene reiste jeg mye for forskjellige rederier samtidig med at jeg skaffet meg utdannelse som maskinsjef. Etter at jeg sluttet å seile, jobbet jeg som rederiinspektør i mange år. Det dreide seg blant annet om drift av supertankere og fryseskip. Dessuten hadde jeg ansvar for ettersyn av skipsbygging på flere kontinenter. Jeg var også ingeniør på land noen år før jeg i 1993 ble ansatt i Sjøfartsdirektoratet for en kort periode. Jeg vendte tilbake til Direktoratet for å bli engasjert i tilsynsenheten, forteller Aicher.
-Det var en spesiell tone i direktoratet den gangen, en høytidelighet som vi har forsøkt å gjøre mer uformell og folkelig over for båtfolket, sier han mens han med stor suksess og nytelse slurper i seg de duftende blåskjellene fra den store suppetallerkenen.

Båtfolkets kontor

Da "Fritidsbåtkontoret", eller Underavdeling for sjøvett, fiske- og fritidsbåter som det heter, var en realitet i fjor sommer, var John R. Aicher en naturlig skipper om bord. Han visste hva oppgavene måtte bli og hvor viktig det var at kontakten med båtfolket ble etablert på en folkelig måte. I dag skal kontoret samle både direktoratets arbeid rettet mot fritidsbåtflåten, og motivasjonsarbeidet overfor brukerne av fiskebåter og fritidsbåter. Gjennom dette kontoret har Sjøfartsdirektoratet fått det formelle ansvar for disse områdene:
Fritidsbåtforskriften – tilsynsansvaret for alle nye fritidsbåter som settes på markedet etter juni 1998-, sjøvett for fritidsbåtbrukere, sjøvett for fiskere, sertifisering av førere av fritidsbåter med bruttotonnasje opp til 50, og utstedelse av ID-bevis og målebrev for fritidsbåter over 15 meter.
For båtfolket vil det si at det skal være lettere å få tak i ønsket informasjon som for eksempel råd om hva du må huske på ved kjøp av båt, flyteutstyr og viktige sikkerhetsregler. I form av gratis brosjyremateriell får båtfolket nyttige tips om sikker ferdsel i båt. Og mer informasjonsmateriale skal det bli. Årlig tar langt over 2000 mennesker båtførerprøven, og inntil nå har årlig ca. 200 avlagt eksamen til Fritidsbåtskippersertifikat (nødvendig for å føre fritidsbåt med skroglengde over 15 meter). Av en eller annen grunn har interessen for dette sertifikatet formelig eksplodert. Vi ligger an til å få langt over 400 nye utstedelser i inneværende år (den svenske versjonen ikke inkludert)!
- De fleste båtførere er kunnskapsrike og hensynsfulle. Erfaringsmessig gjelder det spesielt de som har vokst opp med båt eller som er tilknyttet sjølivet på en organisert måte. Hovedutfordringen ligger i å nå frem til de nybakte båteierne, sier Aicher.

Opplæring

- De beste resultatene når det gjelder opplæring, opplever vi med barn. Vi har 6000 barn i sjøvettseilas hvert år i samarbeid med Sjøvettsutvalgene og Redningsselskapet. Når det gjelder kursing av voksne, er jentene spesielt motiverte. De nærmer seg oppgaven med ydmykhet og er seriøst opptatt av å lære mest mulig. Godt voksne mannfolk uten maritime røtter, er det verre med. I egne øyne kan de det aller meste fra før - de har ofte egentlig ikke noe på kurs å gjøre.
- Opprettelsen av Fritidsbåtkontoret resulterer i at vi ikke lenger sitter på hver vår tue. Under neste båtutstilling Sjøen for alle, skal vi forsøke å arrangere en felles sikkerhetsstand sammen med de andre som arbeider for et sikrere båtliv. Vi er også til stede på fiskerimessen i Svolvær og i Tronheim, vi har sjøvettstand under utstillingen i Bergen. Det er viktig at vi har en gjennomtenkt plan med alt vi gjør. Vi har fått ansatt strategikere og profesjonelle informasjonsfolk. Redningsselskapet støtter opp med sine aktiviteter. De har fordelen av å besitte redskap og båter. Vi har også et utmerket samarbeide med sjøpolitiet, sier John Aicher og tar en pause fra muslingene.
- Ett av målene med fritidsbåtkontoret er å samle arbeidet med fritidsbåter under én hatt. Tidligere måtte du henvende deg til ett kontor for å få målebrev og til et annet kontor når det gjaldt fritidsbåtskippersertifikat, til et tredje kontor dersom det dreide seg om båtførerprøven. Hensikten med den nye avdelingen er å samle alt som har med fritidsbåter å gjøre under én paraply, herunder å drive tilsynsarbeidet som EØS- avtalen pålegger oss - altså påse at alle nye båter er CE-merket. All den stund vi da har ansvar for at alle nye båter som kommer på markedet er korrekt CE-merket, betyr dét at vi må være tilstede på messer og utstillinger for å ta stikkprøvekontroller. En annen viktig aktivitet er å drive revisjoner ute hos produsentene.

CE-merking

- Er det båter i Norge i dag som bygges uten CE-merking?
- De dukker stadig opp. Noen prøver seg, og vi har spesielt erfart at det har foregått endel illegal import fra tredje land. Her opptrer det mellommenn som driver ren piratvirksomhet. De setter aldri navnet sitt på noe papir, og er i realiteten bare formidlere. Båtkjøperen løper risiko for at han ikke får registrert båten, og at han ikke kan selge den videre. "Ettersertifisering" er en mulighet, men dette blir fort en kostbar sak. DNV (Veritas) antyder en kostnad på rundt 7000.- per meter båt, avhengig av hvor mye dokumentasjon eieren klarer å fremskaffe. Heldigvis begynner publikum å bli mer våkne. De kikker etter CE-merking og kategori for båten. Men det vil opplagt ta tid før båtkjøperne lærer og begynner systematisk å undersøke om CE-merkingen er i orden - og ikke minst at konstruksjonskategorien (som angir hva for sjø- og vindforhold båten er bygget for å tåle) er som den skal. Men vi er absolutt på riktig vei.
- Når det gjelder trebåter, hvordan ligger vi an der?
- Inntil juni 1998 fungerte jo Nordisk Båtstandard (NBS), vår frivillige ordning gjennom 35 år, utmerket som en slags "bibel". I NBS sies det spesifikt hvordan båten skal bygges, både hva gjelder styrke, fribord, dimensjonering osv. Nå er dette regelverket erstattet av EU's Fritidsbåtdirektiv - eller ”Fritidsbåtforskriften” - som navnet er i Norge.
-Men et EU-direktiv er svært rundt i formuleringene. Derfor må de spesifikke kravene fastsettes i et stort antall "sikkerhetsnormer" eller "standarder". Av de nesten 60 standardene som Forskriften støtter seg på, er pr. idag bare 1/3 endelig vedtatt. Og av disse er nesten ingen foreløpig tilgjengelige på norsk! Tradisjonelle, norske trebåtbyggerier drives ofte av far og sønn som har lært faget gjennom generasjoner. Disse er utmerkede båtbyggere, men forskriften krever at hele produksjonen skal kunne dokumenteres. De fleste av disse menneskene er dyktige fagfolk, men de har ingen forutsetninger for å tilpasse seg kompliserte, halvferdige standarder skrevet på vanskelig engelsk språk.
- Hva med å få disse reglene oversatt?
- Litt er gjort - det meste i båtbyggernes egen regi. Men ressursene mangler..
- Har noen trebåtbyggere klart å få båtene sine CE-merket?

- De fleste som overlever med bygging av fritidsbåter av tre, er de som satser på historiske båter,

altså konsepter fra før 1950. Vi prøver å være fleksible når vi eksempelvis vurderer hva som ”i hovedsak er opprinnelige materialer”. Men vi kan ikke akseptere en nybygget "Colin Archer" i kaldbakt, epoxy-limt finér som en historisk båt. Dét er å trekke strikken litt for langt. Byråkratene som til slutt utformet direktivet i detalj, så sannsynligvis ikke alle nyansene. De tenkte masseproduksjon på fabrikk – som i USA og i Frankrike. Det ville være en tragedie om trebåtbyggeriene skulle dø ut. En av tilsynsmyndighetens oppgaver er etter vår oppfatning å bidra til å hjelpe de små til å overleve slik at denne verdifulle tradisjonen og næringen kan fortsette i fremtiden.

Sertifikater og septik

- Dere får en masse spørsmål fra publikum. Hva går det mest på?
- Et eksempel: Jeg skal kjøpe meg en båt og har hørt om CE-merking. Hva skal jeg gjøre? Da dreier det seg gjerne om en båt som ikke er CE-merket. Da sender vi brosjyremateriell og informerer så enkelt det lar seg gjøre om hva det må passes på.
- Andre spørsmål?
- Folk spør om det meste omkring sertifikater, og i sommer har det vært mye rundt den nye septikregelen. 300 meters regelen synes jeg personlig var vettug, men dette med septiktanker og tømmetstasjoner vil gi problemer rent teknisk. Før eventuelle oppsamlingsanlegg kan tas i bruk, må det være sikkert at tilkoblingen mellom båten og sugeslangen passer sammen - at de følger den vedtatte standarden. Et annet skikkelig "søplete problem" er alle sommercruisebåtene i Oslofjorden som slipper formidable mengder kloakk rett over bord. Dersom de i dag skal følge loven, må toalettene være avlåst til fartøyene er minst 300 meter av land Det er et vedtak fra Oslo kommune på gang for farvannene der. Dette forslag har vært til høring bl. a. hos KNBF og Sjøfartsdirektoratet. S. dir. forutsetter at alle fasiliteter er på plass innen ikrafttredelse av dette 1. mai 2003, sier Aicher og gjør seg ferdig med suppa.
- Hva med tvungen septiktank om bord i fritidsbåten?
- Tenk deg at du har en liten daycruiser eller landstedsbåt. Hvor skal septiktanken plasseres? Eller at du har en gammel klassisk trebåt uten muligheter for å bygge inn en septiktank - i alle fall ikke innabords. Mitt forhold til kloakk kan beskrives enkelt: 300 meter regelen duger i de fleste høve. Jeg var på rypejakt i forrige uke og tenkte ikke så veldig nøye over hvor jeg satte meg ned der oppe i fjellheimen.

Mange nye og uerfarne

- Når du tenker tilbake på alt det du har sett av fritidsbåtbruk de siste 30 årene. Hva har skjedd?
- Det er blitt mange flere nye brukere. I det organiserte båtlivet er de aller fleste dyktige. Du ser den gjennomsnittlige båtfamilie hvor alle har flytemidler på og har basiskunnskapen inne. Det som er skuffende, er at vi har fått så mange nye båtbrukere som ikke gidder å lære seg det mest elementære. De ser for eksempel ikke akterover på hekkbølgen de skaper. Fortøyde båter opplever dette som meget negativt – en forståelig reaksjon, men disse ferske båtbrukerne tenker ikke. Ofte er det kjekke menn i 40-åra og mer som ødelegger idyllen. Har du en 42 foter og du ser båter samlet i en uthavn, kan du nesten ikke slakke ned nok. dessuten
- Fritidsbåtkontoret” må prøve å motivere folk slik at det igjen blir status å kunne håndtere båt og kunne oppføre seg på sjøen og i havna. Avdelingen er jo for det første tilsynsorgan for nye båter, dessuten utsteder vi målebrev og identitetsbevis. I tillegg er vi jo den myndighet som utsteder de dokumenter som skal til for å registrere båter i NOR (Norsk Skipsregister). For å bli registrert i NOR, må det legges frem landattest og navneattest. Dernest må båten tildeles kallesignal. Dette er to krav som må være oppfylt før det nødvendige målebrevet kan utstedes. Krav om målebrev gjelder forøvrig internasjonalt for alle fartøy over 15 meter. Dreier det seg om en fritidsbåt, må båten selvfølgelig være CE-merket. Her er det mange rare og sterke historier, kan du tro…
- Fritidsbåtene vokser. Stadig flere passerer 15 metersgrensen og hvor skal folk få tak i fartstida som kreves?
- I det nye og enklere sertifikatet som heter fritidsbåtskippersertifikat, kreves ikke nødvendigvis offisiell fartstid, men det må kunne bevitnes tre års erfaring med fritidsbåt over en viss størrelse. Forresten en parallell til hva som gjaldt for det tidligere " Kystskipper 2"-sertifikatet.
Fritidsbåtskippersertifikatet utstedes altså av Sjøfartsdirektoratets underavdeling for Sjøvett, fiske- og fritidsbåt, og her har interessen blant båtfolket gått rett til værs, sier Aicher.
- Tror du trefotssyken akselererer opp til en "tre-meters syke"?
- Det er avhengig av konjunkturer - og mange andre forhold.
- Anbefaler du den frivillige båtførerprøven for menigmann?
- Absolutt. Hvis du kan alt som dette kurset omfatter, er du klar for det meste på sjøen. Kurset består av teoretisk opplæring og prøve, og det gir veldig mye kunnskap.Båter over 15 meter skal ha målebrev. For å føre disse, må en minst ha fritidsbåtskippersertifikat. Med et tilleggskurs i astronomisk navigasjon kan en få det gyldig til ”World wide”. De mange som vil seile utenlands, trenger internasjonalt identitetsbevis som utstedes hos oss. Om båtkortet som du får ved registrering fungerer slik at en ikke møter problemer i utlandet, vet jeg ikke sikkert.

Registeret?

-Hva tror du skjer med Båtregisteret – som privatperson og ikke ”byråkrat”? John R. Aicher tar en lang slurk av lettølet og drar på det:
- Som tilsynsmyndighet må vi ha én eller annen form for registrering. Om det skal være i nåværende form eller ikke, har jeg ingen formening om. Som tilsynsmyndighet må vi kunne finne ut hvem som har bygd en båt og hvem som har satt den på markedet. Spørsmålet om vi trenger å vite hvem som eier den, får andre avgjøre.
- Tror du det kan bli nedlagt?
- Det ser jeg ikke bort i fra. Både Høyre og Fremskrittspartiet har sagt de skal nedlegge båtregisteret. Så hvis de står ved det de sier, kan det skje.

- Hva bør man i så fall gjøre?

- Dette er et politisk spørsmål som jeg ikke skal besvare. Men vi kan filosofere litt over problemstillingen. Kanskje registeret best burde legges under Politiet der det var før? Eller kanskje hos oss? sier han og ler, men blir fort konsentrert igjen.

- Uansett hvem det blir, er det nå slik at rendyrkede byråkrater uten god tilknytting til båt og båtliv,

passer ikke helt til å holde i rattet for dette viktige arbeidet for sikkerhet og rekreasjon på sjøen, avslutter John R. Aicher.