utgave nr 3 2001

M/S Dixie Lily på tur igjen: Capri så henne komme

Publisert Sist oppdatert

M/S Dixie Lily på tur igjen


Capri så henne komme

Familien Bell og motorbåten Dixie Lily er tilbake med rapport fra sin reise i greske og tyrkiske farvann. Etter mange gjensyn har minner fra deres første tur i 1987 blitt frisket opp. Og nok en gang takker de farvel til kjære venner og steder, og stevner mot overvintring på Capri i Italia.

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL


Etter Yatch Rallyet og avslutningsfesten i Ayvalik i Tyrkia ble vi liggende noen dager og badet uavlatelig, inntil vi kastet loss og gikk mot Bozcaada. Sammen med våre venner Franzoise og Bernard i deres Aluette gikk vi inn til en liten havn ved navn Baba Burnu, hvor vi ble liggende noen dager. Stedet er militært og uberørt av turisme og det moderne liv. Prisene på grønnsaker og frukt er svært lave. Vi betalte for eksempel 1,42 kroner for et kilo tomater og 2,85 for en vannmelon. Fisk fikk vi gratis av fiskerne. Baba Burnu er et utsatt område. Det er grunt og med vind fra nord får man en heller våt tur opp til Bozcaada. Vi ville vise våre venner denne øya, og da vi ankom, var det åpenbart at de kjente oss igjen. Havnepolitiet sa: ”You are friend of Mr. Dagci!”. Da vi omsider dro den 14. august, måtte vi gjøre vendereis, glemme hele Athosklippen og gå sørover. Sjøene var for store til å ha rett i siden. Med sjøen aktenfor tvers er det atskillig mer komfortabelt om bord.
På veien til Bademli Limani slapp vi opp for hundemat. I Tyrkia får man slike ting kun i store supermarkeder, så vi ville stikke innom Lesvos for å skaffe mat til vovsen. Grekerne er mer som oss i Vest-Europa på dette punktet, så vi tok en spansk en: Ned med tyrkisk flagg, bort med tyrkisk transittlogg og opp med ditto gresk. Etter en kort proviantering bar det ut på sjøen igjen. Prosessen ble reversert: Ned med gresk flagg og logg, opp med tyrkisk. Ikke helt i tråd med ”boka”, men det fungerer for den som tør.

Avskjed med Tyrkia

Etter at vi rundet Baba Burnu roet været seg slik at vi fikk en nydelig tur et stykke på ferden. Men etter 65 nautiske mil kom vind og sjø som katta ut av sekken. Etter dramatikk med varm motor og mye rulling, ankret vi omsider opp mellom øya Kalem Adasi og fastlandet. Et nydelig sted der oliventrærne danner et bredt belte mellom vannet og de pinjekledde åsene. Flere steder på sørøstsiden fylles små naturlige kar seg opp med varmt vann. Disse oppkommene finnes flere steder både i Tyrkia og Hellas. Etter frokost dagen etter bestemte vi oss for å gå et lite stykke. Da vi kom utpå var sjøen meget moderat når man tenker på hvilken vind vi hadde kvelden i forveien. Derfor la vi kursen ned mot Foca. Da vi nærmet oss, ville Cecilie gå enda lenger så vi bestemte oss for å gå ned mot Cesme, en fantastisk flott tur. Vi fikk besøk av en kjempedelfin som fulgte oss. Disse dyrene er alltid like fascinerende, selv om vi har truffet ganske mange av dem nå. Cesme viste seg å være et svært dyrt sted å ligge. Vi fikk prutet prisen ned i 6 millioner. Prisen kom imidlertid fort i skyggen da flere av våre båtvenner dukket opp i rask rekkefølge. Det ble noen hyggelige dager, med Boule-turnering og kalas på kaia.
Den 28. august kastet vi loss kl. 0730, det var litt dårlig sikt og gammel sjø fra nordvest som vi fikk aktenfor tvers. Etter å ha tilbrakt syv måneder og ti dager i Tyrkia, var det definitivt farvel for denne gang. Vi hadde trålet den tyrkiske kyst fra Svarthavet i nord til Finike i sør-øst. Totalt hadde vi logget 1670 nautiske mil i tyrkisk farvann. Vi hadde tenkt oss til Patmos, som er mest kjent for å ha huset profeten Johannes, og det var her han skrev ned åpenbaringen. John Fredrik fikk en kort innføring i de hellige mysterier, og en tur rundt klosteret, som huser mange skatter.

Blant esler og ikoner

Fra Patmos gikk vi til Amorgos, og denne gangen aktet vi å ta oss tid til å se litt på denne øya. På sør-øst-siden finnes det et gammelt kloster, nærmest hengende i fjellveggen, som bærer navnet Panayia Khozoviotissa. Oppføringen av klosteret skal ha startet i det 8. eller 9. århundrede, men man regner den Byzantinske herskeren Alexius I Comnenus som grunnleggeren av det. I dag har klosteret faktisk en trapp og en inngangsdør, men det er av nyere dato. I uminnelige tider har man entrert dette klosterert via en taustige. Klosteret ser nesten ut som en festningsfasade, men deler av det er hugget ut i selve fjellet. Vi nøyet oss med å gå alle trappetrinnene opp fjellsiden for å beskue eksteriøret på nært hold. Ufattelig er det for oss i dag at noen har orket å få opp et slikt byggverk, men for dem som voktet et religiøst relikt – et ikon som skal ha drevet over fra Palestina - var det nødvendig å forskanse seg i et bygg som dette.
Vi var selvfølgelig oppe i Choraen, hovedstaden på øya. Det er mange fellestrekk ved hovedstedene på de små greske øyene, men de har alle sine særegenheter. De trange smugene og torgene ligger der som de alltid har gjort. Av den grunn går det ikke biler i gatene her, de er bygget for mennesker og esler. Selv en sykkel blir et fremmedelement i disse omgivelsene. Det er en harmoni mellom de forskjellige elementene i disse byene. Det gir en spesiell indre ro å sitte i skyggen av et tre på et av de mange torgene, det er en intimitet i selve stedet som forener turisten med disse gamle husene, som en del av byen. Vi avsluttet oppholdet på Amorgos i en bukt ved en nydelig sandstrand. Derfra går turen til Santorini.

Opp av havet

Etter Amorgos sto Santorini eller Théra på programmet. Santorini er et av de store turistmål blant de greske øyer, og den sydligste av øyene i Kykladene. I likhet med Milos er også Santorini en vulkansk øy. Den er ikke helt død ennå, men slik øya er i dag ble den i all hovedsak skapt ca 1400 før Krf. I dag ser øya nesten ut som en halvmåne, med den mindre øya Thirasia på motsatt side. Selve krateret ligger under vann, så man kan faktisk reise med båt i det. Kanten av krateret ligger 150 til 300 meter over havet, og bunnen ca 300 meter under. Man regner med at det store utbruddet for ca 3400 år siden også ble undergangen til det Minoiske samfunnet ikke bare på Santorini, men også på Kreta. Etter de beregninger som er gjort ut ifra vulkanutbrudd av nyere dato regner man med at en enorm flodbølge som kan ha vært 60 til 100 meter da den traff Kreta med en hastighet på 160 km i timen. Det sier seg selv at denne må ha gjort reint bord! Tusenvis av kubikkmeter stein- og lavamasse drønnet den gangen i luften, og trykkbølgen kan ha gått tre og en halv gang rundt jorden. Bortsett fra vinranker og et og annet tre i en hage, er det nesten ikke vegetasjon på øya, men fjellet har så mange kulører at det er som et malerskrin - rødt, gult, grønt, hvit og sort. Sanden på strendene er også sort, og totalt har øya ca 70 km med strand.

Zorba the Greek

Vårt egentlige mål med å besøke Santorini var å treffe igjen vår venn Koronios Lefteris, havnepolitimann fra Kea i 1987. Navnet hans hadde vi vel egentlig aldri fått tak i, men visste at han holdt til på Santorini. Det var heldigvis svært enkelt å få tak i ham. Han husket oss igjen og omfavnet oss som var vi gamle venner. Vi ble bedt med inn, og vinen kom på bordet. Det var slett ikke vanskelig å finne samtaleemne. I dag er vår venn Koronios pensjonert fra havnepolitiet, men driver sammen med kona Toula et lite pensjonat i familiens hus, hans eget barndomshjem. Selve huset er en gammel vindmølle og en uthugget hule i fjellet, over 300 år gammel. På grunn av alle jordskjelvene var det tryggere å bo slik, av samme grunn som de fleste husene har buete tak. Koronios malte fortsatt, og hjemmet deres, Villa Argonaftes bar tydelig preg av hans arbeider. Den siste kvelden spiste vi sammen på en lokal restaurant med levende musikk. Da slo Koronios til med dans, og det kunne han. Dansingen hans var ubeskrivelig. Rene Zorba the Greek!

Italiensk vennlighet

Vi hadde det fremdeles svært varmt og med en relativ fuktighet inne i båten på drøye 70 prosent sto vi ved vår beslutning om å droppe Kreta. I stedet dro vi nord-vestover til Karavostasi på øya Folegandros, en liten koselig øy snaut 30 nautiske mil fra Santorini. Her var vannet krystallklart selv inne i havnen. Vi hadde tatt peiling på Peloponnesus, så vi fikk et naturlig stopp også på øya Milos. Her ble vi liggende noen dager i havnen på Adamas, til dels blåste det 6 til 7 Beaufort og dessuten ville vi gjerne ta noen turer på øya, så det var all grunn til å bli der en stund. I havnen lå vi like ved en nydelig yacht på rundt 80-90 fot bygget i Italia, og med italiensk besetning. Vi fikk god kontakt med kapteinen og et av mannskapet. De ga oss mange gode tips også om nydelige greske havner. Over en kopp espresso serverte de dagens værmelding og annet nyttig stoff. De skulle samme veien som oss, men bestemmelsesstedet hadde heller ikke de satt før de var utpå. De kalte oss opp på VHF’n for å høre hvilken havn vi ville gå til og for å gi oss siste værmelding, som stort sett var bra, men vinden ville øke senere på dagen. Det siste kapteinen sa var at han lyttet på kanal 16, så om vi trengte noe, var det bare å kalle! De er utrolig søte og vennlige disse italienerne!
Vi fikk en flott tur, om enn med litt rotete sjø. Vinden dro seg riktignok på litt etter at vi hadde passert øya Falkonera, og da vi hadde 25 nautiske mil igjen bygget det seg opp en kraftig uværsfront. Det var med blandede følelser vi seilte rett inn i den, men i havn ville vi jo. Da vi hadde 10 nautiske mil igjen, fikk vi vinden og regnet rett i nesa. I 12 knop surfet vi rett inn i det, sikten var snaue 100 meter. Det kunne ha vært greit med radar der og da, men vi traff målet vårt til slutt og heldigvis ingen andre sjøfarende. Det er alltid godt å komme i havn etter en lang tur med litt uvær, så vi unnet oss en ankerdram etter de drøye 80 milene. Herfra vil vi ha lystseilas helt til vi går over til Italia. Det betyr at vi kan ta kortere strekk slik at vi ikke er så avhengige av været. Det merket vi allerede neste dag, som startet med sterk vind fra nord, men utpå ettermiddagen la vinden seg helt. Da lettet vi anker og gikk sakte nord-nord vest mot Astros. Stedet er ganske lite, men veldig idyllisk. Selve byen ligger 4 - 5 km lenger inn fra kysten og vannet er krystallklart inne i havnen, så her kunne vi bade rett fra båten.

Farlig bunkring

Etter Astros var vi en tur innom Navplion, et nydelig sted med en gammel veneziansk festning. Her ligger også et lite festningsanlegg på en liten holme ved innseilingen. Byen har stort sett en nydelig bebyggelse, parkanlegg, og mange forretninger hvor fristelsene står i kø. Men havnen er heller illeluktende, noe den ikke er alene om i Grekenland dessverre. Av den grunn ble det et badestopp ved Tolon. Vi gikk inn til Khaidhari for natten. Det er et lite sted som ligger i bunnen av en godt skjermet bukt. Her ble vi liggende til godt ut på formiddagen neste dag. Vi begynte å få lite diesel så vi tok sikte på å gå til den gamle havnen i Spetsai. Der var det imidlertid så fullpakket at man ikke kom i nærheten av dieselpumpene, men vi ble fortalt at vi kunne bunkre lenger ute i havnen. Vi fant da stedet blant ferger og mindre lastebåter. Det var en del svell der inne, men det var fendret med gummidekk. Vi la ut en masse fendere og lå med slakke fortøyninger. Mens vi fylte kom det en hurtiggående ferge som laget så stor hekksjø at vi var nær ved å bli knust mot kaia. Sjøen slo i kaia, løftet Dixie Lily og slang oss mot kaia som en filledukke. Jeg hoppet i land og kjempet desperat for å holde båten klar av kaikanten, men vi smalt inni en gang så flisene føk. Med nød og neppe klarte vi å berge henne og slapp fra det med et skadet dollbord og noen skrammer i forskipet. Ellers var hun hel. Jeg skjelte ut de greske skipperne som alltid har full fart helt til brygga. Vi lot Spetsai være Spetsai, det er en koselig havn, i vakre omgivelser, men det var vi ikke mottakelige for der og da.

Farvel Hellas!

Det ble til at vi gikk over til fastlandet og Porto Kheli, der vi ble kjent med et gresk ektepar som hadde en gammel fraktebåt på 50 fot. Den var et smykke! Vi fikk mange fine tips om steder vi burde besøke av Nikos og Rosina i deres Faneromeni. De bodde ombord fire måneder av året, og hadde vært de fleste steder i Grekenland og en del i Tyrkia, sogar i Libya. Vi var innom øya Dhokos nord-vest for Hydra, hvor vi lå i en nydelig bukt kalt Skindos Bay. Senere dro vi over til Hydra, hvor vi la oss i hovedhavnen. Stedet er nydelig, men det kommer og går ferger uavlatelig så det er mye svell i havnen, som dessuten blir smekkfull hver kveld. Det hadde nok vært atskillig bedre å ha vært her utenfor sesongen. Dagen etter at vi kom dit dukket det opp et amerikansk ektepar for å se på båten vår. De hadde en gedigen italiensk cruiser på ca 80 fot. Vi traff også Helen og Odd bosatt i Kristiansand som var på charterferie. Vi dro videre til Poros og la kursen for Aegina, hvor vi var innom i begynnelsen av desember. Det er riktignok en del turister her sommerstid, men stedet har så avgjort sin sjarm, og er ikke bygget opp på turisme. Som så mange av de andre greske øyene har også Aegina en lang og til tider voldsom historie, men er spesiell ved at den var hovedstaden i det frie Grekenland fra 1826 til 28 og det første stedet det gamle greske flagget vaiet fritt i vinden etter frigjøringen den gang.
Øya har også sine fasiliteter, blant annet Choraen Palia. Her fins også et Zeus tempel, og dessuten et tempel over Athena. Ellers hadde vi et par saftige krangler med havnepolitiet som er flinke til å kreve inn havneavgift fra utlendinger, men som glimrer med sitt fravær i helgene når athenerne inntar øya. Det endte med at de kom og ba om unnskyldning! Vi traff igjen noen mennesker etter forrige visitt, og stiftet et par nye bekjentskaper i løpet av de ti dagene vi lå der, deriblant noen hyggelige Båtmagasinet-lesere.
Vi kastet loss med kurs for Korint og kanalen, og sa dermed også et farvel til Egeerhavet hvor vi har tilbakelagt ca 2990 nautiske mil. Nå ser vi frem til vinteren på Capri!

Powered by Labrador CMS