Båtfolk: Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha

TEKST OG FOTO: AMUND RICH. LØKEN

Vi subber på gjensnødde stier, med Revierhavnen Kro rett babord og båt på båt under vinterdyner på styrbord. Rett forut i disen skimtes hovedstaden. Espen Thoresen Hværsaagod- Takkskalduha skritter først, vi etter. På vei til landets absolutt eldste båtforening med det høytidelige navnet Revierhavnens Baatforening. Stillheten råder en deilig vinterdag på Høvedøen. Nesten like stille som da de tolv munkene ved Cistercienserklosteret dyrket urtene sine for 1100 år siden. Det er klart for et oppvaskmøte.

- Gruer meg litt til de greiene her, altså, hører vi foran der.
- For å møte munkene eller Båtmagasinet? Roper vi.
- For alt rotet om bord. Ha´kke vært i båten siden jeg hadde celebert besøk fra TV3.
- Ta det med ro, Thoresen. Vi skal ikke røre oppvasken.
- Må jo stille opp. Skylder Båtmagasinet det.
- Jasså?
- Dere reddet meg jo ut av knipa i Drøbaksundet for noen år siden. Lå der og dreiv uten en dråpe diesel. Da kom den reddende engel med stor hvit båt med svære båtmagasinbokstaver på siden. Takkskalduha.
- Jo, vær så god, Det var jo så lite, svarer vi, uten å kjenne historien.
- Har fått mye hjelp på sjøen av redningstjenesten. Jeg lover å melde meg inn hver gang, men glømmer det. Skal få gjort det. Skylder dem noe også, så slipper jeg å punge ut med tusenvis av kroner hver gang.

- Noe alvorlig?
- Var jo i ferd med å synke som sekk ved Hvaler i fjor. Det var jævlig ergerlig. Kjørte smått og speidet etter skjær, og der var det en umerket stein. Og jeg som var så forsiktig, kjørte bare en knop, men båten stakk dypt. Hadde akkurat bunkret fulle tanker med vann og diesel. En båtmann i en passbåt hjalp oss av. Men det var dumt, for da kom det mye vann inn gjennom ei diger flenge i baugen. Jeg kjørte beistet inn på ei grunne. Det var smart, sa redningsfolkene.
- Her er´a, smiler skipperen stolt og peker på den 30 år gamle trawleren som duver i sjøen og er et eneste stort panoramavindu mot byen på den andre siden.
- Skulle motorene gå til h.., og jeg må bruke penga til kemneren og ikke båten, ja da får hu bli helårshytta mi. Hu er jo over 30 år, så jeg venter vel på en katastrofe, men lever i håper da. Trøsten er at skroget er av plast og hun er et praktfullt byggverk fra Taiwan.

- Denne tomta her er gull verd, sier en fornøyd skipper og sikter til båsen sin. Ikke bare tomta, miljøet også. Espen Hværsaagod kjenner alle og alle kjenner ham. Det foregår mye sosialt her i landets desidert eldste båtforening hele året. Og hele døgnet.
- Du kan´ke være drittsekk her, skal jeg love. Her må du stille opp, vise hva du kan. Det morsomme er at alle kan noe, enten det er sykehusdirektører, snekkere eller rørleggeren. Gudskjelov at det ikke er langt mellom håndverkerne, mumler han og oppdager råte på et bord ved inngangen til akterlugaren.
- Denne tar jeg nok sjæl.
- Det er mer jeg må sjæl her, humrer han og baner seg vei til haugen med tallerkener, kasseroller og halvtomme glass. Trøsten er at det meste av bacalaoen ble spist opp av sultne gjester.
- Var vellykket det, de trudde jo jeg hadde lagd bacalao før, men det har jeg ikke. Gjør det som regel litt enklere her om bord, eller så er ikke veien til den hyggelige kroa så lang heller, sier han, serverer kruttsterk kaffe og kaster seg med gudsforakt på haugen.

- Vi prater mens jeg jobber, da går det liksom lettere, sier han
- Jeg koser meg glugg i hjel her ute, bor mye i båten, men er vel egentlig klimaflytning mellom Grünerløkka og Hovedøya. Det er deilig å komme hjem når regnet har plasket ned i dagevis, men Hovedøya betyr mye. Jeg var jo med å dra i gang Hovedøyfestivalen. Der kan alle opptre. Men er du ingen suksess blir du tatt av scenen etter ti minutter. Kjempekos, med husorkester fullt av Dagbla´fotografer og stor stemning. Jeg er konferansier der, og selv muttern har vært med. Jeg er jo nesten oppvokst her da, på Linnøya. Fatteren brukte den samme kroa som jeg er på nå! Men den gangen var lange pils murere og livet gikk i sort hvitt. Vi er jo heldige som opplever verden i flotte farger.

- Hva er alle de gule lappene til?
- Huskelapper. Jeg aner jo ikke når poengene daler ned. Da er det viktig å ha en lapp for hånden. Nytter ikke å huske uten.
- Standupshow på Revierkroa er vel din greie?
- Ble spurt om det en gang. Men her ute er alle vennene mine, kan ikke ta penger fra venner, dessuten får de meg gratis hele dagen. Tenker de er mer enn nok fornøyd med det. Men jeg tar gjerne med meg båten på turné. Finnes ikke noe bedre enn å ligge fortøyd backstage, kanskje med litt tilgjengelig øl og en liten konjakk etter forestillingen.
- Bruker du båten mye?
- Det blir gjerne en langtur i fellesferien. Fra sted til sted. Jeg er mest utålmodige menneske. Forstår meg ikke på folk som elsker fjellet. De går time etter time rett bortover uten å se ende på noen ting, og alt er bare hvitt. Det er noe annet på sjøen. Jeg kjeder meg ikke et sekund bak rattet selv om det kanskje tar åtte timer å gå et strekk – uten at det egentlig skjer noen verdens ting der heller. Rart, de greiene der, altså.

- Ta deg en titt under dekk og se hvor fint jeg har det, avbryter han plutselig. Han har badekar på badet, men det er bare en drøy meter langt.
- Morsomt, men kun velegnet som vaskekum. Må bore hull inn til lugaren om det skal brukes til det som det er ment for. Så har jeg fått en jævlig lekkasje i styrbord motor. Renner vann ut fra blokka. Trur du det kan fikses med sika? Spør han.
- Den starter jo, og går selv om litt av vannet forsvinner, sier han litt trøstende til seg selv. Uansett, her ute er som sagt hjelpen aldri langt unna.
- Når flytter du inn for sesongen?
- Vet ikke ennå, har mye å gjøre som seriøs gravende reporter i NRK for tiden.
- Å, ja?
- Ja, lager dokumentar om en alkoholisert bekjent på Kanariøyene. Tror det blir bra. 18 timers opptak er kuttet til tre kvarter. Jeg har jo en litt seriøs side også da, selv om stand up må til for å dekke gjelda til kemneren.

- Når jeg flytter ut? Tja. Det spørsmålet kan du stille til damene. Jeg får saftige kommentarer når det lukter diesel av klærne. Da vet de hvor jeg bor. Diesel er egentlig go´lukt som trekker kvinnfolk. Er absolutt å anbefale.
Det sies at paven i Roma brukte abbeden på Hovedøya som informant. Vi nøyer oss med Espen Thoresen Hversaagod-Takkskalduha. Skrønene hans og historier med maritim vri vil komme seilende på ei fjøl i Båtmagasinet fremover.
Bare vær så god.

Eldgammel båtforening
Revierhavnen Baatforening er landets eldste, stiftet i 1853. Den gang lå revieret nedenfor Grev Wedels plass. Ble flyttet til Hovedøya i 1905. Revierhavnens Restaurant er åpen for båtforeningens medlemmer og alle som kommer til gjestebrygga i egen båt.

Mannen med det rare navnet
Espen skiftet navn fra til Thoresen Hværsaagod i 2003. Navnebyttet skapte debatt, og fikk blant annet Språkrådet til å be Justisdepartementet om å innføre en restriktiv praksis av navneloven.
I 2005 skiftet han navn igjen, fra Thoresen Hværsaagod til Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha. Målet var å legge til rette for avlange bankkort.

Bildet:
STOLT SOM EN HANE: Som reder og skipper på en 30 år gammel trawler er Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha stolt som en hane.

Bildet:
HELÅRSBÅT: Jeg er klimaflytning mellom Gründerløkka og Hovedøya, sier Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha. Vinter på sjøen er bare herlig.