Livsverket Loyal

Livsverket Loyal

Tekst og foto: Atle Knutsen

Få setter fotspor i havet. Som John og Audun Hausberg på Sotra vest for Bergen. Far og sønn har viet en halv menneskealder på den 85 fots ærverdige galeasen fra Rosendal, den eneste gjenlevende. Til våren sjøsettes 120-årige Loyal etter 16 års omfattende ansiktsløftning.

-Når folk såg ei vakker skute segla framom på kysten under seglskutetida, kunne ein høyre uttrykk som “da gjorde sanneleg godt for auga”, sier Audun Hausberg. Vi møter ham ombord på Loyal, der han og faren arbeider lange dager for å få ferdig skuta før sjøsettingen til våren. Og en pryd for øye vil hun bli - en pryd for sjøfartsnasjonen Norge. Enn så lenge står galeasen støtt på land, et steinkast fra det hausbergske hjem i Forlandsvågen - en vik omgitt av karrige, forblåste lyngheier som har vært ramme om hausbergenes historieskaping gjennom årtier, ved båtbyggeriet og sagbruket. Det er ikke til å undres over at nettopp båtbyggerættligen og krigsseileren John Hausberg ble en av pionerene, om ikke pioneren, innen norsk fartøyvern.

Solgte hus og hjem

Det er middagstid. Klokken 12 legges høvel og sag ned, slik skikken var på det gamle båtbyggeriet i Forlandsvågen. Mor og kone venter trofast med dekket bord. Fra en bakketopp på vei mot heimen, skuer John Hausberg utover vågen. Bare Lydia på 90 fot er tilbake av den armada som engang lå her. Jakter, galeaser, kuttere, skøyter og mere til. Ni fartøyer - 1000 år var deres samlede alder. De fleste er overtatt og under istandsetting av entusiaster. Lydia gis bort nesten gratis, til Den Rette.
-Hun vil bli prektig som tre-mastet skonnert eller som en romslig husbåt, sier Hausberg. Så vender han blikket mot et 350 kvadratmeter stort båthus der selve livsverket, galeasen Loyal fra 1877, ruver. En seiglivet skute som gikk i fraktfart langs kysten fram til sitt 100. år. Båten var med på flyttelasset da “høvdingen” John vendte tilbake til vågen etter arbeidssomme år i Hardanger. “Noe båt å ta vare på” hadde Hausberg tenkt ved synet av Loyal to år tidligere. Eierne hadde lovet å ta kontakt når tiden for salg var inne. I 1976 kimte telefonen. Shell-stasjon, kafeteria, hus og hjem ble solgt og vips var Hausberg eier av en oppseilt, blåmalt galeas!
-Jeg visste ikke den gang at skuta var så verdifull. Hun er nemlig den eneste ekte galeas som er reddet for fremtiden. Dessuten har hun en ramsalt spennende historie som vil speile fortiden, sier Hausberg med glød.
Så fulgte 20 års restaurering. Med en brennende tro på galeasen som handelsfartøy, har han for egne midler tilbakeført Loyal planke for planke, slik hun var dengang hun ble bygd av Knut Johannessen Næs i Rosendal - “Gjøa-Knuten” som også bygde Roald Amundsens berømte skute. Tømmeret kjøpte John på rot, på samme sted som de opprinnelige materialene kom fra. Felte tærne selv og slepte stokkene hjem til Forlandsvågen hvor de ble skåret til på bror Halvars sagbruk. Slik har far og sønn sanket og samlet, i fjæresteinene, i skauen, hos skraphandlere og fiskere. I nord og i syd. Møyseommelig gjenoppbygget en kulturskatt.

Halve livet med Loyal

Vi går med Audun ned i fjæra. -Eg trivest best i åpent landskap, langt unna byråkratane sitt kvelande tak. Eg merkar stadig sterkare opprørstrongen mot formyndarstaten. Dei drep det sjølvstendige individet vi er meint å vere. Fridom kjem innanfrå. No vil eg ut og segle. Loyal skal få ein verdig renessanse. Berre navnet er grunn nok til å trø varsamt, sier Audun ettertenksomt.
-Eg kan by på ei sikker skute og opplevingsreiser de ikkje vil gløyme! Havet er staden for lett tilgjengeleg energiopptak. Omgitt av trematerialar på verdas største vannseng vert vegen til stjernene atskillig kortare, sier han med smil. Vi kikker inn i hallen der Helge Eide (29) er i ferd med å luse stormasten - en stokk på nærmere tre kubikkmeter felt i Lysefjorden for 10 år siden. Eide er bilmekanikeren som ble ekte seilskuteentusiast. Han vil ikke tilbake til smøregrava!
Audun forteller at jaktene og galeasene var ryggraden i den norske kystflåten i 1890-årene, selve grunnlaget for vår storhetstid som sjøfarende nasjon. Men vi undrer hvor forskjellen ligger mellom jakt og galeas. Audun forklarer.
-Enkelt sagt er galeasen ei stor jakt med to master. I Norden ble galeas-navnet brukt om et tomastet speilbygd fartøy, sjelden under 80 fot. Disse hadde formasten som stormast og aktermasten som mesanmast. Begge master i ett tømmer, med bomseil og gaffeltoppseil. Stormasten hadde to rær med seil, som på jakta. Det er trolig fra den hollandske “Koff” at galeasen har fått sin rigg. Dessuten ligger den engelske “ketch” nær vår galeas. Endelig er Loyal på grensen til å være en skonnert, tydelig preget av den samtidige amerikanske slettoppskonnerten. Et særtrekk ved vestlandsgaleasen er snaumasten i forkant av stormasten. På denne var rærne festet til en rakketønne, ringer rundt masten, som kunne vandre fritt opp og ned uten å komme i konflikt med masteringene for storseilet. Slik ble galeasene lettere å håndtere, seilasene tryggere.

Kvitegaleasen

Etter en vaklevoren ferd på stilaset rundt båten, 20 meter over steinura, har vi balansert oss opp på dekk. -Me tenkje ikkje øve høgda me, utbryter 72-årige John idet han sprader bortover salryggede hudplanker. Vi betakker oss, for her er kvadratmeter i overflod av vakkert dekk i iroko - en afrikansk tresort - som virker langt tryggere.
-Fordi båten skal gå i varmere farvann vinterstid, la vi en tropisk tresort oppå det gamle furudekket. Slik bevarer vi det gamle, samtidig som det nye er lettere å holde tett i solsteiken, forteller “høvdingen” fra sin posisjon på toppen av skansekledningen. -Av samme grunn var hun i sine velmaktsdager hvitmalt i skroget. Da gikk hun i Middelhavet og Svartehavet med klippfisk og fikk tilnavnet “Kvitegaleasen”, som er for hedersbetegnelse å regne. Damen er bereist. Hele norskekysten har hun lagt under kjølen et utall ganger. På fiskeoppkjøpsturer vinterstid. Hun har vært i Murmansk og har foruten Skandinavia, anløpt en rekke havnebyer i England, Tyskland Holland, Estland og Hvite-Russland. Bilbao og Lisboa ser ut til å ha vært faste havner for levering av klippfisk, slik som byer i Italia og Spania. En tid gikk hun også i amerikafart med emigranter, og seilte fullastet fra New York til Haugesund på 18 ½ døgn. Ferden rundt Kapp Horn med klippfisk til Chile og guano i retur, er av de mer vovede, sammen med smuglerfarten mellom USA og Afrika, beskrevet i en engelsk bok.
Og nå står hun i fjæresteinene på Sotra, snart klar for vindens drag i mastene. Denne matriark eslet ut av 400 kubikkmeter furu-tømmer med enkle redskaper, skapt for å laste 900 tønner. Fullspantet med hel garnering, linjevakker som få, står hun rotnorsk som alle knær og knekkpunkter i hele sin veldige korpus. Mon om hun ikke klør i sin hundreogtjueårige kjølstokk, etter å kjenne bølgenes kaldklamme favntak? Vi tror svaret er ja.
-Hva har skjedd med Loyal de siste 21 årene?
-En del, i løpet av 40 000 arbeidstimer. Først måtte vi bygge kai, vei og slipp. Siden dro vi båten på land med vinsj montert på en lokomotivramme. Hun var atskillilg kjølsprengt, så skroget måtte bygges opp for og akter for å sige tilbake sine 40 cm. Deretter ble hun avstivet og dårlig treverk skiftet. Fremdeles er ca. 70 prosent av skroget fra dengang båten var ny, noe som trolig skyldes at man på den tiden impregnerte skutesidene med salt fylt mellom hud og garnering ned til vannlinjen. Og tjære, sjølvsagt. Treets eigen livskraft som blei tilbakeførd, sier Audun. Kunstneren som har bygget modell av båten, som tegner, maler og lager trefigurer. Loyal er gjengangsmotiv.

Rommet med det rare i

Audun Hausberg har visjonene klare. -Med Loyal vil vi stille en lengsel i folk ved å gi noe ekte. De vil delta, kunne ta og føle. Museenes tilbud blir for passivt, folk går lei. Loyal derimot skal tilby noe nytt som seilende handelsfartøy med høyeste klasse - uinnskrenket fartsområde. Seile som en unik ambassadør for Norge som fiskeri- og sjøfartsnasjon. Jeg tenker meg Loyal i norske farvann sommerstid, under sydligere breddegrader vinterstid.
Sammen med en viss fast besetning vil folk fra næringsliv og andre interesserte kunne mønstre på som aspiranter og få innsikt i gammelt, norsk sjømannsliv. “Passasjerene” får del i noe unikt, og bidrar samtidig med inntekter. Lasterommet, “rommet med det rare i” som jeg pleier kalle det, er nemlig ikke stort nok til å gi lønnsom drift alene. Det blir det lille ekstra som knytter båndene mellom fortid og nåtid sammen, poengterer Audun Hausberg, som har mange “svært gode” ideer om hva Loyal skal føre i lasten. Men sier ikke mer.

Uten støtte

De skjelvende stilaser og tunge løft John Hausberg har måttet hanskes med de siste 20 årene har vært en takknemlig jobb, sammenlignet med kampen han har kjempet for å få finansiell støtte fra de antikvariske myndighetene. Så langt har de vist ham liten imøtekommenhet, hvilket er til å undres over. Båter med langt mindre av det originale skroget intakt, får støtte. At Loyal som den siste ekte galeas atter skal i drift som handelsfartøy, synes uinteressant for Rikstantikvaren. Han mener nemlig at hausbergenes idealer ikke er forenlige med antikvariske prinsipper for restaurering. Skal Loyal drives som handelsfartøy, krever Sjøfartsdirektoratet og Arbeistilsynet moderne fasilieter. Det gir ikke Riksantikvarens kriterier for restaurering rom for.
-De som får støtte har sannsynligvis bedre prosjekter og lengre fartstid å vise til enn oss. Likevel synes vi det er rart at Loyal må se seg akterutseilt av prosjekter som kun seiler i norske fjorder. For oss er det uinteressant å begrense trafikken til hjemlige farvann, sier Audun, som nå søker støtte hos Handels-, miljø- og sosialdepartementet. Dessuten har næringslivet vist stor entusiasme.
Helt uten øyne for prosjektets storhet har ikke det offentlige vært. Høvdingen sjøl mottok Hordaland fylkeskystlags kulturpris for 1996. Og Audun har fått stipend på 100.000,- med innlagt levekostnader fra Hordaland Fylkeskommune for å prosjektere driften av fartøyet. Materialstøtten fra kommunen på 20.000,- var en prisverdig tanke, men dessverre jevngodt med en flis i det 85 fot lange skroget, som er glatt og skinnende som en nystelt barnerumpe.
Kvelden siger inn over Forlandsvågen. Skjønt solen slumrer i horisonten, mett av sommerdagen, hamres og sages det under bølgeblikken i fjæresteinene. Tiden er kommet da vi må forlate pioneren og hans sønn.

Trenger hjelp

Selv om far og sønn snart er ved målet, mangler de fremdeles en rekke tidsriktige rekvisitter i både eksteriør og interiør. Et ordentlig skipsratt, lamper, navigasjonsutstyr og ellers gjenstander som hører en seilskute til. Men også en delemotor til den hollandskproduserte hjelpemotoren, en Kromhaut V12 på 325 HK, står på ønskelisten. Har du noe å bidra med, kan du ta kontakt med Audun Hausberg på tlf. 56 33 79 09 eller John, tlf. 56 33 85 59, adresse 5395 STEINSLAND.