utgave nr 11 2007

Fritidsbåtskipper-sertifikat

Publisert Sist oppdatert

Fritidsbåtskipper-sertifikat


Ska´kke væra enkelt, vet du…


Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjøre det byråkratisk? I den offentlige forvaltning handler det ikke om å gjøre ting enkelt. Det er nemlig ikke enkelt, det der.
I et leserinnlegg i Sjøfartsdirektoratets magasin Navigare ble sjøfartsdirektør Rune Teisrud spurt av Båtmagasinets redaktør om når direktoratet ville sende ut tidsriktige, hensiktsmessige og ikke minst værbestandige D5L-sertifikater. Den papirlappen, eller A4-arket, som eksisterer i dag, passer ikke i noen lommebok og går lett i oppløsning i kontakt med det våte element. Eksamenspapiret er rett og slett for simpelt og står ikke i forhold til alt som ligger bak for å skaffe seg det. Det koster en innsats og en solid slump penger for å ta et maritimt sertifikat i klasse D5L (fritidsbåtskippersertifikat). Så skal du gjerne ha det med deg når du fører båter over 50 fot. Kanskje det ikke hadde vært for mye forlangt at denne A4-printen på dårlig papir hadde vært erstattet av et mer varig medium, a la bilførerkortet eller kredittkortet, plastlaminert og i en størrelse som egner seg for lommeboka. Innsenderen har noen kloke momenter, bør en mene.
Sjøfartsdirektøren skal ha for å gi et grundig svar, men hva er det han egentlig sier? ”Vi jobber med å forbedre det. På inneværende budsjett er det satt av midler knyttet til utvikling av ny sertifikattype, både design og materialmessig. Så langt vel og bra. Men det følger mer;
”Ved implementeringen av STCW-konvensjonen i 1998 begynte omleggingen av den norske sertifikatstrukturen. Det betydde blant annet at man gjennomgikk hele sertifikatstrukturen, både i forhold til nivåer av sertifikater, materiale sertifikatet skulle bestå av og innholdet”. Antall nivåer var bestemt av gjeldende forskrifter, materialet måtte avgjøres i forhold til fornuftig avveining mellom økonomi, teknologi og varighet av prosess. Innholdet var allerede bestemt av konvensjonen (bortsett fra D5L som er et rent nasjonalt sertifikat). Han fortsetter:
”Vi valgte en teknologi og et materiale som gav oss mest mulig fleksibilitet innenfor en fornuftig økonomisk ramme, i en utviklingsprosess som vi visste ville vare i noen år”.
Så hopper vi over lagre triader om skipssikkerhetslov og nødvendig revisjon av berørte forskrifter og sertifikatstrukturer og prøver å lete oss fram til en konklusjon. Han presiserer at dagens sertifikat ikke er designet for å få plass i en lommebok, men kanskje kommer det en ny i løpet av et par års tid, men det forklares at det er en komplisert prosess som må tas grundig.
Og vi som i vår enfoldighet trodde det var en smal sak å få klippet til et egnet sertifikat, få det laminert. Vi hadde sikkert også akseptert å betale Staten noen hundrelapper for jobben.
Nei gitt, enkelt skal det ikke være. Men tenk litt positivt, prosjektet sysselsetter mange, kloke offentlige hoder en god stund fremover.
Amund Rich. Løken

Powered by Labrador CMS