Forbud uten forankring

Forbud uten forankring

Av Atle Knutsen
Myndighetene kan ikke ha forstått forskjellen på vannscooter og jetski da de forbød bruken av vannscootere i 2000. Selv om loven siden har rammet forskjellig fra sommer til sommer, må målet med forbudet ha vært å komme bruken av jetski til livs. Det synes nå som om Sjøfartsdirektoratet er i ferd med å trekke samme slutning. Velkommen etter!
En vannscooter er et fartøy med deplasement som drives av vannjet, har gassen integrert i styret - tilsvarende det du finner på en snøscooter - og som har sadelsete med plass til to-tre personer.
En jetski er en enmannsfarkost som også drives av vannjet, men den har ikke deplasement og føreren må stå når han kjører den.
Både vannscooter og jetski er fartøy ihht til Sjøveisreglenes definisjon.
I dag opererer politiet med en nulltoleranse overfor jetski, men noen politidistrikt gir kun advarsler til folk som anvender vannscootere med gassen på styret. Regelen er i ferd med å bli hva den burde være.
Da energi- og miljøkomiteen fremmet lovforslaget for Odelstinget i 2000, var deres ulne begrunnelse at vannscootere, jetski og liknende mindre fartøy ikke har noen spesiell nyttefunksjon, og at stadig flere mennesker ble plaget av støy fra dem. Dessuten var de forurensende og kunne skade dyre- og plantelivet.
Muligens var virkeligheten slik da loven ble innført. Hadde lovgiverne tilpasset reglene hverdagen anno 2006, hadde de kommet frem til at vannscootere verken støyer, forurenser eller er mer til skade for miljøet enn mange andre, lovlige motordrevne fartøyer.
En moderne vannscooter med firetaktsmotor tilfredsstiller verdens strengeste krav til utslipp. Den støyer ikke mer enn en jolle med 50 hk firetakts påhengsmotor. Som ethvert annet fartøy kan også vannscootere misbrukes og være til skade for miljøet. Derfor er miljøargumentet for å forby bruk av vannscootere en nullitet.
En vannscooter er et minst like sikkert transportmiddel som en 10 fots jolle med 9,9 hk. Og som enhver annen fritidsbåt er den for fører og passasjer inngangsbillett til opplevelse og rekreasjon i tillegg. Også det er nytte. Således er mangelen på "nyttefunksjon" konstruert av lovgiverne, og som argument bak vannscooterforbudet er det uten kraft.
Det er vanskelig å se en fornuftig sammenheng mellom myndighetenes intensjoner bak loven og de regler Sjøfartsdirektoratet har trukket opp for å skille mellom lovlige og ulovlige farkoster: Politiet utferdiger nemlig anmeldelse dersom en vannscooter har gasspaken på styret. Har den separat gasshåndtak som fordrer at man slipper styret for å betjene den, er den lovlig. De ansvarlige bak forbudet har påtatt seg en stor oppgave når de skal argumentere for at en 50 knops vannscooter med separat gasspak er sikrere enn en som har gassen integrert i styret. Oven i kjøpet er ikke forbudets hensikt å ivareta de sjøfarendes sikkerhet - men hensynet til miljøet. Hvor fanden kom så gasspaken inn i bildet?
Sjøfartsdirektoratets resonnement bak "gasspak-regelen" skal ha vært at om man flytter gassen, reduserer man også folks mulighet til grisekjøring. Selv ikke underdirektør John R. Aicher kan hevde at en vannscooter blir mer miljøvennlig i det øyeblikk man flytter gasspaken fra styret til konsollen. Derimot burde han som sjømann og forvalter av Fritidsbåtforskriften innse at vannscooterens innebygde sikkerhet blir betydelig forringet gjennom et slik teknisk inngrep. Det kan synes som om Sjøfartsdirektoratet er nokså fattige på mål og mening i vannscootersaken når strategien for å påvirke folks adferd er å gjøre vannscooterne farligere for folk flest.
Resultatet er uansett at de som benytter det som burde være helt legale farkoster, blir kriminalisert fordi gassen sitter på styret og ikke på konsollen. Det kriminelle ligger altså ikke i om fartøyet støyer, om bruken plager andre eller på annen måte skader miljøet.
Det må være pinlig å skulle håndheve et regelverk med så liten legitimitet i folks alminnelige rettsoppfating.
Ethvert av argumentene bak forbudet mot bruk av vannscootere, har falt.