Ekstrembåt: Riva Aquariva

Designikonet

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Vår grunnholdning er at man neppe noen gang blir så gift at man svarer nei dersom Vendela Kirsebom vil kline. Man har det heller aldri så travelt at man ikke har tid til å kjøre en Riva Aquariva, dersom noen spør pent. Vi passerte Måløy tidlig på kvelden, med kurs for Fosnavåg nord for Statt. Det var et øye i værmeldingene, og havet lå blankt. Plutselig ringer telefonen. Vi var observert, og en splitter ny Riva Aquariva nappet i fortøyingene. Ville vi prøve? Ville vi prøve en 33-foter nært beslektet Carlo Rivas mest berømte konstruksjon, Aquarama? Det er ikke et spørsmål man venter å få i Måløy en onsdagskveld i juli, knapt i Norge overhodet. Det var sommer, det var T-skjortevær. Vi snudde.
Usannsynlig
Man blir påtakelig anspent når man skal håndtere farkoster i Aquarivaens prisklasse. For oss som kom rett fra doble Morse-spaker var det en overgang å legge sossisene på et dobbelt sett rustfrie rattgirspaker. Det ser man ikke ofte, og plutselig måtte vi begynne å tenke litt over hvordan ting virket. Pinlig. Den eneste likheten med reportasjebåten på andre siden av brygga, var motorene - to ganger Yanmar 6LYA/STP på 370 hk hver. Og så har Rivaen strake aksler og ror – ikke drev. Lenger er det ikke grunnlag for å trekke sammenligningen. Riva Aquariva er nemlig en helt særegen kjøreopplevelse. Det lange, smale skroget som veier 5,3 tonn er praktisk talt uten planingsterskel. Ved 1.800 omdreininger i minuttet har de to Yanmarene opparbeidet maksimalt dreiemoment, og da hender det saker. To totrinns ZF-gearkasser veksler automatisk, kontant: Båten akselerer umiddelbart, endatil brutalt. Den skyter i vei som en skåldet bever, mens vi står helt uanfektet og holder rattet med tommel- og pekefinger på venstre hånd. Dekadent feide vi av gårde i 42 knop, mot Gamla sør for det grønne, høyreiste Stattlandet. Man rives med, Gud bedre. Hvor er damene i slike stunder? De burde stått ved vår side, med fuktig blikk og vann i knærne, og observert i stum beundring hvordan vi håndterer svimlende beløp med to fingre? Aldri er de så langt unna som når vi er barskest. I stedet ble vi vitne til at en drikkvannsgrossist fra Nordfjord, leilighetsvis båtimportør, trykket sin egen Riva-caps ned over ørene på oss, nappet til seg vårt dyreste kamera og krabbet frem på fordekket. Behendig slo han et pålestikk og la løkken om livet, og gjorde tampen fast i kryssholtet i dekket. Han tok spenntak med beina og begynte å fotografere, mens han kommanderte oss utover Statthavet. Det var ikke fritt for at båtimportøren sviktet litt i beina da 740 hester rykket fra første til andre gear og Rivaen raste mot 40 knop.
Legenden
Vi var veldig glad for å få kameraet tilbake da vi kom på innsiden av Vågsøy igjen. Slakket av og tok til å betrakte detaljene nærmere. Chris Craft er fint, men ligger helt i le. Boesch blir en fattig, kantete kopi i sammenligning. I akselhøyde ligger kanskje norske Dolvik. Rivaens detaljer og former er så harmoniske at man blir litt varsom. Kombinasjonen av skinn, sølvfarget plast og mahogni er moderne og frekt, men samtidig uangripelig elegant. Kalesjen er elektrisk som på en cabriolet, bordet er sinnrikt og ligger sammenfoldet i bordsøylen når det ikke er i bruk. Du finner knapt en standardkomponent om bord, og Rivas logo er preget inn selv på kryssholtene. Og det er denne ”attention to detail” som har gjort Riva til en legende blant båter. Noen kaller båtene et ”designikon, en skulptur i bevegelse av tre, krom og glass som tiltrekker seg oppmerksomhet uansett hvor den kommer”. Båtene hadde tiltrekningskraft på verdens rikeste og mest berømte personer. Blant kundene til de rundt 4.000 Rivaene som ble bygget i mahogni, finner vi navn som Sophia Loren, Anita Ekberg, Peter Sellers, Birgitte Bardot, Richard Burton, Aristotle Onassis og vår egen skipsreder Sig. Bergesen.
Fjerde generasjon
Det var fjerde generasjon Riva, Carlo, som virkelig utviklet designikonet Riva gjennom toppmodellen Riva Aquarama. Den var basert på Tritone-skroget, og den første kom på sjøen i 1962. Alle hadde doble motorer – bensin, naturligvis, fra 185 til 350 hk hver. I alt ble det bygget 769 Aquaramaer, og den siste, en Aquarama Special, ble sjøsatt så sent som i 1996. Da var det ikke lenger mulig å skaffe godt nok trevirke til produksjonen og den siste trebåten fra det legendariske verftet i Sarnico ved sjøen Lago d’Iseo var et faktum. Først i 2001 tok verftet opp retrotrenden med 33-foteren Riva Aquariva. Av de drøyt 100 bygde båtene til nå, finnes altså ett eksemplar i Norge.

Data: Riva Aquariva