Eivind Amble: Forvirring om septikmottak

Eivind Amble: Forvirring om septikmottak

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

Å vise hensyn er en hovedregel som er vesentlig for all trivsel. For båtfolket gjelder det hensynet til andre båtbrukere så vel som hensynet til alle båtløse som fryder seg i vannkanten på land. For ikke å glemme hensynet til den sårbare kystnaturen.
Når båtfolket fortøyer fender mot fender i trange viker og ved populære samlingssteder, er det i vår egen interesse å bekjempe alle typiske former for forurensning - enten det dreier seg om støy, eksosutslipp, eller annen forsøpling. Det skal litt selvdisiplin til for å bevare gode naboforhold. For eksempel hender det nok av og til at høyrøstet selskap ombord i en enkelt båt som ligger fortøyd blant båtfarende som søker ro og fred i sene nattetimer, kan ødelegge idyllen og spolere noen etterlengtede, fredfulle kveldstimer for andre. Lydforurensning kan være slitsom.
Egeninteresse
På åpne havet skal det godt gjøres at noen tusen fritidsbåter kan prestere merkbar belastning på naturen. Men i trange farvann med stor båttetthet, skal det skånsomhet til for at vi ikke skal legge igjen skjemmende spor etter oss.
Det store flertallet av båtbrukere vet å sette pris på ren natur. Norske fjorder, vår kyst og vår skjærgård er ubetalelig. Og det er en stor utfordring for alle som gleder seg over ressursene som ligger der til fri avbenyttelse, å passe på at miljøet ikke tar skade av bruken.
En hovedhensikt med Fritidsbåtforskriften som trådte i kraft den 16. juni 1996, er nettopp å sikre at båtene våre skal være konstruert og bygget ”på en slik måte at skade på helse og miljø forebygges.” Når det gjelder miljø og forurensning, fokuserte imidlertid 1996- forskriften nokså ensidig på utslipp av olje, drivstoff og kloakk. I avsnitt 5.8 i forskriftens Vedlegg 1, het det at
”Fartøy med toaletter må:
a) enten ha tanker,
b) eller innretninger der tanker midlertidig kan plasseres, for bruk i områder der utslipp av menneskelige avfallsstoffer er begrenset.”
Som kjent trådte en ny og revidert utgave av Fritidsbåtforskriften i kraft 1. januar 2005. I miljøbevaringens tegn er det her kommet inn strenge krav til både motorstøy og eksosutslipp.
Nytt i den reviderte forskriften er også at ”Fartøy som er utstyrt med permanent monterte septiktanker, skal ha standardisert avløpstilkobling slik at mottaksfasiliteter kan knytte seg til denne”. Dessuten er ”tanker” i punkt a) fra 1996 blitt til ”septiktanker”, og ordet ”midlertidig” i punkt b) er tatt bort.
Men EU’s lovskrivere er ikke urimelige. For det første ble det som vanlig gitt en overgangsperiode før kravene ble gjort obligatoriske. Denne gangen fikk vi tolv måneder å forberede oss på, slik at full overensstemmelse skulle være i orden fra og med 1. januar 2006. Dessuten sier forskriftsteksten at paragrafene får anvendelse først ”fra det tidspunkt produktet gjøres tilgjengelig eller tas i bruk etter ikrafttredelse av denne forskriften”.
Med ordet ”tilgjengelig” menes ”første gang produktet gjøres tilgjengelig for distribusjon i EØS-området etter produksjonsstadiet.”
Krever ikke ombygging
Når det gjelder utslipp av kloakk, krever altså ikke Fritidsbåtforskriften kostbare ombygginger av eldre båter med pumpetoalett.
Men her til lands har vi andre lovverk å forhold oss til, og den 1. juli 1998 trådte ”Forskrift om forbud mot utslipp av kloakk m.m. fra skip i vassdrag og kystnære områder” i kraft. Paragraf 4 i dette dokumentet presiserer for det første at ”Det er forbudt å slippe ut kloakk og gråvann fra skip i vassdrag”, og videre mer generelt at ”Det er forbudt å slippe ut kloakk fra nye skip og eksisterende skip med oppsamlingstank i sjøområder innenfor en avstand av 300 meter fra land (fastland og øyer). Det samme vil gjelde for eksisterende skip uten oppsamlingstank etter en overgangsperiode på 3 år regnet fra forskriftens ikrafttredelse.”
Med ”skip” mener Utslippsforskriften ”Ethvert fartøy, herunder lektere, flyttbare plattformer under forseiling og fritidsfartøy.”
Videre sier den nasjonale forskriften at ”Kommunene gis med dette anledning til ved forskrift å fastsette strengere eller lempeligere krav til utslipp av kloakk enn bestemt i § 4. Strengere krav skal vurderes mot bl.a. tilgjengeligheten av tilfredsstillende mottaksanlegg for kloakk.”
Så er vi altså i den situasjonen at vi kan måtte forholde oss til lokale, kommunale bestemmelser, og dermed til ulike regler på hver side av kommunegrenser som løper lite synlig gjennom sjøen.
Forbud i Indre Oslofjord
Som eksempel har Nesodden kommune fastsatt en variant av forskriften for Indre Oslofjord som i paragraf 4 kort og godt sier at ”Det er forbudt å slippe ut kloakk i sjøen fra skip inkl. fritidsfartøy som har toalett. Forbudet gjelder fra 1.5.2003. Forbudet gjelder ikke utslipp av gråvann.” (Samme forskrift sier i § 5 at ”Det kan i særlige tilfeller gjøres unntak fra forskriften.”)
Innenfor Nesodden kommunes grense spiller altså avstanden til land ingen rolle. Dermed må båtfolket skaffe seg oversikt over grenselinjene i Indre Oslofjord, og holde seg informert om hva de andre kommunene etablerer av bestemmelser.
Allerede i 1998 skrev jeg i Båtmagasinet om den kommende revisjonen av Fritidsbåtforskriften, og at det vil bli krevd bruk av standardisert kobling mellom utsugningsrøret fra septiktanken om bord til de store samletankene som båtene forutsetningsvis skal kunne levere sitt toalettavfall til når behovet melder seg. Den gangen understreket jeg også hvor viktig det er at et slikt regelverk følges opp i praksis slik at det blir mulig å etterleve kravene. Dersom det ikke finnes strategisk velplasserte mottaksstasjoner for toalettavfallet der fritidsbåtfolket ferdes, blir et slikt regelverk meningsløst. Det hjelper ikke med gode hensikter og intensjoner dersom det ikke legges til rette for at kravene skal kunne etterleves.
Hvor er mottaksstasjonene?
Ni år er gått siden den gangen, og fremdeles kan vi se mange fritidsbåter på leting etter en hensiktsmessig mottaksstasjon - en ”pump-out station” for å si det på godt ”fag-norsk”. Hvor bra er egentlig mottakssystemet utbygd i dag?
Båtmagasinet er i gang med å kartlegge situasjonen. Inntrykket er at det fortsatt er et problem for miljøbevisste og pliktoppfyllende båtfolk å finne mottaksstasjoner som kan nås uten for store avvik fra ferieruten. Inntrykket er også at det hersker en smule forvirring når det gjelder forholdet mellom Fritidsbåtforskriftens krav og kravene i Utslippsforskriften.
For et absolutt utslippsforbud som nå gjelder for Nesodden kommune, må det forutsettes at myndighetene gir båtfolket mulighet til å etterkomme kravene. Dét betyr at det må være etablert mottaksstasjoner, om ikke på ”hvert nes”, så i ethvert fall tett nok til at båtfolket kan få kvittet seg med toalettavfall uten å måtte kjøre fjorden rundt.
Rent teknisk sett må de som tar ansvar for mottaksapparatet sørge for at dette er i henhold til den harmoniserte standarden NS-EN ISO 8099 når det gjelder konstruksjon, utsugningsledning og beslag. Og teknisk sett må båtleverandørene for sin del sørge for at systemene for toaletter, samletanker, ventilasjon, tømmeledning osv. er i overensstemmelse med kravene i den samme standarden. Avsnitt 6.2.2. i standarden skiller nå mellom tanker som har volum over og under 400 liter og krever minimum innvendig diameter for ventilasjonsledningen på henholdsvis 19 millimeter og 38 millimeter.
I samme standarden er det også et klart krav om at det ikke skal kunne trenge inn gass og lukt fra septiktanken til båtens interiør selv ved 20 graders krengning og 20 graders båttrim. Og kloakk skal ikke kunne lekke ut fra tanken til omgivelsene ved 20 graders krengning (30 grader for seilbåter) og heller inn i båten ved 30 graders krengning (motorbåter).
Myndighetene må tilrettelegge
Når myndighetsapparatet først lager forskrifter som båtfolket pålegges å følge, må det være en selvsagt forutsetning at det samme myndighetsapparatet informerer og legger til rette. Da er det et opplagt behov for kart som definerer grenselinjer og utslippsrestriksjoner i hver enkelt kommune og i områder der kommuner er blitt enige om enhetlige bestemmelser. De samme kartene bør samtidig angi tømmestasjoner med åpningstider, eventuelle kostnader for service, og hvordan vi kommer oss til og fra. Og selvsagt må stasjonene være utformet på en slik måte at selve tømmeoperasjonen er så enkel og renslig som mulig.
Vi har altså forskrifter som i klartekst forteller hva for plikter båtfolket har når det gjelder håndteringen av toalettavfall. Men ting kan tyde på at det skranter litt både når det gjelder infrastruktur og overvåkning av at regelverket følges.
Det er derfor gode grunner til at Båtmagasinet fremover på nytt setter fokus på utslippsutfordringene.