Alle mann til pumpene…

Alle mann til pumpene…

TEKST: AMUND RICH. LØKEN
ILLUSTRAJON: MORTEN TEFRE

Kanskje er det ingen stor nyhet at høytrykk har en positiv innvirkning på båtfolkets kropp og sjel. Du vet aldri hvor lenge det varer, så straks sola er der kaster vi loss og legger ut på speilblankt hav.
Kanskje er det heller ingen stor nyhet at lavtrykk har en tilsvarende negativ innvirkning på båtfolkets kropp og sjel. Vann fra oven pirrer ikke. En sånn dag fjernes ikke båten fra båsen.
Litt sort/hvitt kanskje, men riktig nok til å gi inspirasjon til noen små refleksjoner fra en observatør i et pussussingsobjekt på kaikanten. I flere uker hadde vi bekymret vi oss for den ellers alltid så driftige bestyreren på marinaen tvers over. I flere uker var han blitt offer for Vårherres åpne kraner som uavbrutt bombarderte blikktaket på kiosken hans med skarpe dråper. En vedvarende angrep som over så lang tid må ha gjort noe med karen. I sin ensomhet hadde han ikke stort annet å foreta seg enn å høre på blikktrommene. Kundene hans, båtfolket, hadde i lang tid glimret med sitt totale fravær. Han satt der, nesten urørlig. Litt apatisk, vil vi si. Ukebladene ytterst i hyllen hadde eselører etter grundig gjennomlesing. Den feite fakturaen fra Shell var analysert i småbiter, i håp om at det kunne bedre betalingsevnen. Klok av erfaringen fra fjordårets lekre båtsommer her sør, hadde han nok dessverre tatt ekstra hard i på innkjøpssiden. Ikke rart han var mollstemt, den ellers så lystige og hjelpsomme marinabestyreren.
Så skjedde det noe…
Så en søndag skjedde det et underverk. Vår Herre stengte alle kraner og skrudde på masse lys og varme. Det var sommer, det var sol og det var søndag. En skikkelig blå og gul søndag. Mor smurte deilig nistekurv og far fant frem skipperlua, for nå skulle sjømannskapet prøves på alvor. Foregående uker var glemt som dugg for solen og igjen kunne det argumenteres med at millioninvestering i ny båt var særdeles vellykket. ”Dette er livet”, trallet far. Med tomme tanker satte kan kursen rett mot vår venn, bestyreren, i marinaen. Han var absolutt ikke ensom lenger.

Hadde det ikke vært for den knallgule Shellvimpelen hadde det vært vanskelig å skjønne at det lå en liten oase innimellom hvite princesser, lekre seilyachter, joller og velutstyrte krigsskip til hobbybruk. Flere konvoier hadde ankommet målet. Alle hadde kanonene rettet mot den stakkers lille vennen vår. Han rakk å innføre selvbetjeningsprinsippet før han kapitulerte der nede ved pumpene. At det gikk varmt for seg, kunne vi observere.
”Du er vel for ung til å huske aprilspøken om gratis brennevin på polet”, spurte pensjonistvennen vår som hver dag kommer innom for å slå fast at det er ”møe igjen på prosjektet ditt”. Han myser mot kaoset på marinaen. ”Da kom folk løpende med melkespann for å sikre seg dråpene. Har litt av den samme følelsen her”, slo han fast, før han stilte seg selv et par spørsmål; ”Lurer jammen på hva vi skal finne på når det er tomt for fossilt brennstoff? Eller at hjerteparet Stoltenberg og Halvorsen femdobler avgiften sin”. ”Jeg tror alle de båteierne der har fått beskjed om at dette er siste dagen før en av de to nevnte tilstandene inntreffer”, funderte han før han ruslet videre med hendene i lommene.
Krigstilstander
Det var krigstilstander. Slaget sto helt inne ved bestyrerens skvulpende pumpebrygge. Utover havet speidet vi nesten ikke båter, bare vakkert sommerhav. Noen utålmodige måker passerte i lav høyde, ventende båtfolkets rester etter festen. Selv sola ventet utålmodig på sine båtgjester. De uteble, i flere timer virket det som, for alle kjempet en bitter kamp der inne ved marinaen.
”Fløtt det droget, din tufs”, ljomet det gjennom luften fra en skipper som i 20 minutter hadde hatt sitt svare strev med å holde båten i ”pool position” klar til angrep mot fortøyningsringen. Han slapp aldri til. Ble rett og slett utmanøvrert av dumme - eller frekke - fedre i 15 fots skjærgårdsjeeper. Småguttene i gummijollene var ville i blikket, i jakten på ispinnene. Irritert som en forsmådd lemen fokuserte han på ”droget” long side som i evigheter hadde okkupert hedersplassen foran alle tre pumpene. ”Skarr´ukke snart pelle deg vekk”? Prøvde han på nytt. Den isspisende båteier overhørte det meste, bare ikke sin lettkledde kone som fra sin solplass spurte om han ikke også kunne ta med en kaffelatte fra automaten. Selvsagt kunne han det, men på sin vei inn i brakka igjen traff han sin gamle kollega fra jobben. Klart det måtte utveksles noen ord om siste års hendelser og spennende var det vel å høre at Beate hadde født tvillinger siden sist. Og at Kåre hadde fått ny dame. Og at sjefen fortsatt var den samme gamle umulige Bare stikkord riktignok, men selv mange stikkord blir en lang samtale for de mange som dultet inn i hverandre i påvente av plass.
Utover ettermiddagen løste det seg opp. Småirriterte båteiere tøffet av gårde ut i skjærgården, kanskje litt mer stresset og opphisset enn sunt var. Og det ble sikkert tid til et par, tre timer på havet før mørke skyer og tiltagende vind minnet om tid for hjemtur.
Mandagen var en ny regntung dag her på kaikanten. Vår venn bestyreren var på plass som vanlig for å yte service til båtfolk som trengte både diesel, nye fendere og ispinne. Men som vanlig på regnværsdagene hans, var det ikke en båtkunde å oppdrive. Stillheten var vunnet tilbake. Men nå sto det stemplet betalt på Shellfakturaen hans.
”Rart ingen bruker sånne dager til å forberede båten til neste tur. Ingen trengsel her i dag”, sa vi til pensjonisten som akkurat hadde kommet.
”Har du ikke skjønt det?” Spør han undrende. ”Folk liker jo det jævla maset. Sjøslaget foran pumpene er båtlivets gleder”. Sa han og ruslet videre.