M/S Dixie Lily på tur igjen: Fra Middelhavet til Atlanter’n

M/S Dixie Lily på tur igjen

Fra Middelhavet til Atlanter’n

Canal du Midi går fra Middelhavet gjennom Frankrikes vinverden og ut til Biscaya. Sakte, men sikkert nærmer Cecilie, Thomas og John Fredrik seg Norge etter to år på Europas kanaler og i Middelhavet.

Tekst og foto: THOMAS BELL
Den 21.april kastet vi loss og kursen gikk mot Mandelieu La Napoule i Frankrike vest for Cannes. Vinden kom i kast, sjøen var aggressiv, men ikke så stor. Vi fikk vasket båten godt, for å si det på den måten. Vi kunne gå inn til Monaco, som faktisk ikke er så dyr, om vi skulle føle for det, men vi hadde hørt at havnen var usikker. Vi hadde tatt ut noen av de billigste stedene som alternative destinasjoner, men solen skinte og sjøen ble aldri besværlig. Noen venner hadde ordnet plass i en av marinaene i Mandelieu for oss for 220 ff. natten.
Vi tok flere turer fra Mandelieu, en dag til herlige Antibes for å se på Picasso museet der. En annen dag dro vi til Monaco for å vise John Fredrik Musée Océanographique. Vi var der i 1987 med Kristofer og Espen. Det var et travelt Monaco vi møtte, det var en måned igjen til Grand Prix formel 1. Det ble satt opp tribuner langs trasseen og de store yachtene hadde allerede begynt å samle seg til verdens største sirkus.
Det er i dag mange som kjenner godt til så vel Rivieraen som Provence, så jeg skal ikke gå for langt inn i dette. Vi besøkte også en vingård med godsaker til salgs, så vi kjøpte 50 liter, til en pris av ca 9 kroner flasken. Dette skulle ikke hjem til fortolling, men til et par glass daglig. Vi hadde ni deilige dager i Port le Mandelieu La Napoule, og så fram til å ta fatt på Canal du Midi. Vi dro tidlig på morgen den 30. april.

Vestover

Nå viste det seg at værmeldingen holdt stikk, det blåste opp, sjøene ble større og større og til slutt bestemte vi oss for å gå inn til Cavalaire, som var den nærmeste havnen. Vi var ikke de eneste som søkte ly der, vi var i følge med 3- 4 seilbåter, 7 beaufort ble vist litt i meste laget for dem også. Neste dag var det litt gammel sjø utpå, men ikke så ille. Værmeldingen var ikke altfor god, så vi gikk forbi Ile de Porquerolles. Sjøen ble betydelig større etter hvert, men vi håpet å nå Marseille.
I utgangspunktet hadde vi tenkt å gå til Marseillan ved Etang de Thau for å entre Canal du Midi. Nå tok vi en sjanse på å gå helt til Port St. Louis de Rhõne, og videre opp til Arles og vestover på kanalene til Canal du Midi. Vi ankom Port St. Louis de Rhõne da mørket falt på, og det var behagelig å kunne gå med autopiloten. Her er leden svært godt merket! Det hadde regnet hele dagen, så sjøen var ikke så altfor stor, men den dro seg noe på da vi rundet klippen før Marseille. Det går riktignok en kanal fra Marseille som kommer ut rett før Arles, men vi gikk altså inn i Golf de Fos. Det er således en mulighet til å gå helt fra Marseille til Marseillan, en omvei, men man slipper å krysse Golf de Lione, løvens bukt, og det er ikke for ingen ting den heter det! Med en dårlig værmelding var ikke valget om å slippe ca 70 til 80 n.mil i denne bukta særlig vanskelig, vi har erfaring fra Golf du Lion tidligere.
Rhõne er hjertet i Provence. Her har vi gått både opp og ned før, men denne gangen valgte vi Canal du Midi. Rhõnedalen er likevel fantastisk for de som har lyst, med det ene vindistriktet avløst etter det andre, så vi anbefaler den på det sterkeste.
Vi hadde fått tak i en brosjyre som omhandlet severdighetene i området. Den fortalte at det lå en middelalderby i nærheten, men ikke hvor. Vi lå og ventet på at strømmen i Rhõne skulle avta. Denne gangen skulle vi ikke så langt opp, så vi gadd ikke vente så lenge. Vannstanden hadde steget en meter eller så bare over natten, så det var ganske kraftig motstrøm. Da vi tok av hovedløpet i Rhõne, fikk vi strømmen med oss, så vi la turtallet ned på 1100 omdr. og holdt gode 7 knops fart. Vi hadde lyst til å ta en titt på denne middelander byen, og utpå dagen tok vi av fra hovedkanalen (Canal du Rhõne a Séte.) Vi fant ikke bare fram til denne fantastiske landsbyen Aigues Mortes. Vi traff også gode danske venner.

Lærer historie

Jeg skal på ingen måte late som om jeg allerede visste om alle disse stedene på forhånd. De færreste av oss som seiler på langtur har historie som fag, slik at våre kunnskaper om f.eks Frankrikes tidligere begrenset seg til Versailles og den franske revolusjonen. Men da er det jo desto mer fantastisk at vi likevel tross vår uvitenhet får med oss så mye av historien når vi reiser midt i den. For øvrig må man faktisk være ganske selektiv, for det ligger en lang historie bak hver ”busk” her nede. Det er sånn sett mulig å ferdes på elvene og kanalene her i årevis om man vil ha seg alt sammen.
Jeg nevner at slusene ikke er gratis i Frankrike lenger, noe de er blitt i Tyskland etter hvert med unntak av slusene i Mosel. Det er en organisasjon med forkortelsen VNF (Voies Navigalbes de France) som har ansvaret for de franske vannveier og slusene, de utgir en del informasjonsmateriell omkring vannveiene. Du kan for eksempel gå på følgende Internett adresse: https://www.vnf.f
Jeg kan nevne at prisene for Dixie Lily som går under kategorien 25 til 40 kvadrat meter er FF 153 per. dag, 855 per. måned eller 1356 per. år. Det skal ikke så lange ferden til før årsgebyret er billigst! De regner riktig nok kun med reisedagene på 30 dagers kortet. Ligger man stille, stopper tellingen på antall dager om man har dette kortet. Og du får de opplysningene du trenger herfra også på engelsk, utrolig nok! Man kan eventuelt leie husbåter, med fenderlister rundbaut og fendere overalt, dessuten er de mer eller mindre firkantede slik at de passer godt i sluser. Det er også mulig å ha båten sin her nede noen år, for så å ta kanalferie på egen kjøl rundtom i feriene sine.
Vi lå i Aigues Mortes hvor bymuren ble bygget for Louis IX før han dro ut på korstog i 1248. Byens betydning og rikdom har variert oppigjennom historien, fordi landskapet her er i konstant forandring. Denne byen startet som havneby, men ble isolert fra sjøen på 1400 tallet. Da Séte kanal etter hvert kom i det 18. århundre og med den adkomsten til havet igjen, kom det atter en ny oppblomstring for byen. Dette er et delta som påvirkes konstant av Rhõne og havets bølger. Maries-de-la-Mer lå i middelalderen flere kilometer inne på land, i dag ligger den ved havet.
Fyret ved Saint Louis ble bygget ved Rhõnens munning i 1737, i dag ligger det isolert 5 kilometer fra Middelhavet. Av disse grunner har man måttet være fleksibel her nede. Menneskene i området er svært stolte av sine hester og sine okser. Naturlig nok dyrkes det vindruer og urter og utrolig nok også ris! Det er store våtmarker her med muslingfarmer, og det er observert opptil 10.000 flamingoer i dette området. Noe som virker mer naturlig her er utvinningen av salt, og det ligger fjell av salt dynget opp her flere steder. Det lykkes meg å få kjøpt en bok over Provence, jeg tittet gjennom flere, og det er visst ikke bare undertegnede som er i tvil om hvor grensene av Provence slutter og begynner, for disse opplysningene varierte fra bok til bok.

Underlig landskap

Da vi tuslet videre, for man får den følelsen med en max fart på litt over 4 knop, så vi mange flamingoer. Det er i det hele tatt et enormt fugleliv i disse traktene. Vi krysset innsjøen Etang de Thau, vannet her er salt, da det er flere åpninger ut til Middelhavet. Her gjelder også de vanlige maritime lover for ferdsel. Da vi kom over på den andre siden, entret vi omsider Canal du Midi. Endelig! Sammen med Garonne er dette forbindelseslinjen mellom Atlanterhavet og Middelhavet. Totaldistansen er 593 km, eller 320 n.mil, fra hav til hav. Det er også 116 sluser her, men den største høyden over havet er ikke mer enn 189,43 meter ved Le Segala 52 km øst sørøst fra det mer kjente Toulouse.
Canal du Midi er på en måte inkarnasjonen av den franske kanal, men man ferdes så avgjort ikke alene på den. Det er svært mange utleiebåter her, men de går sjelden lenger enn til Toulouse, så når man er over på Garonne, blir det på alle måter idyllisk. Man ser også svært mye rar båtkjøring her, for det er det folk gjør, de kjører ”bil” på sjøen, bruker rattet som på en bil, og med de følgene det naturligvis får. Har du selv leiet en båt med fem fenderlister fra vannlinjen og opp og med fendere rundbaut, er det ikke noen tragedie om du blir påkjørt, men det er ikke det samme for den som har en farkost beregnet for salt sjø, så her må man passe seg.
Vi stoppet i Agde, hvor de har en praktfull katedral fra 1100 tallet, virkelig gigantisk og med utrolig vakre glassmalerier. Selv om vi hadde seilt et stykke på Canal du Midi var vi fortsatt ved Middelhavet. Det går en kanal inn til Agde, hvor fiskebåtene ligger nedenfor katedralen, to slags båtliv side om side. Vi skulle kjøpe denne vignetten her, og Cecilie og jeg hadde diskutert hvorvidt det holdt med en 30 dagers, eller om vi måtte til med et årskort, alle andre løsninger ville blitt dyrere. John sa, kjøp et 30 dagers kort, og ikke kryss av hver dag, bare engang i blant. Frankrike er en republikk, og her har det vært en revolusjon, så det viktigste er å ha vignetten, ikke å krysse av hver dag man seiler, slik er det i dette landet! Vi hadde spurt i alle slusene hittil, men så langt hadde vi ikke lykkes i å få tak i noen vignett, og det var kanskje det beste, i alle fall det billigste.

Chartertrafikk

Da vi dro videre fra Agde, var det en stund blant mange charterbåter. For det første kan ikke førerne kjøre båt, dernest blåser de i fartsgrensen som er 8 km/t, og så gjør de bruk av alle fenderlistene. Ligger man bak en slik, ser det virkelig ut som fyllekjøring, det mest underholdende er å se de gå inn i en sluse. De formelig stanger seg vei og går så det braker i slusevegger og andre båter, et utmerket opplegg for skjult kamera! Jeg fatter ikke at folk tørr leie seg en 40 foter når de åpenbart aldri har sittet bak roret før.
På kanalen går det ellers i et bedagelig tempo med et slags historisk sus gjennom trekronene. Med vinranker så langt øye rekker og et rødt belte av valmuer langs åkrene, der vi siger av sted under den skyggefulle alleen langs bredden, som er der til dels for å holde på jorda og til dels for å gi skygge for den som ferdes her sommerstid, for her kan det bli varmt. Et belte av sverdliljer i full blomst pryder vannkanten. Nå og da passerer vi en søvnig liten landsby, eller et tilbud om gratis prøvesmaking av vin på et chateau. Henslengt på dekket som en døsig katt glir kilometrene sakte unna, mens man lurer på hva man skal ha til lunsj. Det er tid for asparges og jordbær.
Fra tid til annen våkner man fra denne døsen ved at man ankommer en trappesluse. Trappesluser hadde vi ikke prøvet før, men med rundt 500 sluser av ymse slag begynner vi å bli rutinerte i faget. Det som får oss ned på bakken igjen er at vi stues sammen med andre som ikke bare er nye på sluser, men på båt idet hele tatt! Vi går sist inn, men dramatikken er ikke over. Når båtene skal ut, gjelder det å passe seg, for her vil folk ut i en fart, og de skjønner ikke at det er hekken som svinger på en båt. Vi må passe på så vi har litt maling igjen på Dixie Lily når vi kommer hjem. Men ikke alle er slik. En gjeng middelaldrene franskmenn visste å ta det med ro. Da de hadde entret slusen, bar det opp til slusevokteren med et par glass og en flaske vin. Etterpå var det åpenbart vår tur til å smake på vinen, en hyggelig gest fra franskmennenes side, om enn noe uvant. Slusene er stengt fra 12.30 til 13.30, og da tar også vi vår lunsj pause.

Det begynte i 1666

Jeg har skrevet litt om kanalens fysiske dimensjoner, men får også ta med litt av historien. Selve drømmen om en kanal fra Toulouse og ned til Middelhavet er svært gammel. Toulouse sto allerede i forbindelse med Atlanterhavet via elven Gironde og Garonne, og det var naturligvis mange involvert i å gjennomføre et så gedigent prosjekt, så av den grunn var det flere hårde kamper for og imot denne kanalen. Pierre Paul Riquet greide å få kongen og flere innflytelsesrike herrer interessert, og han regnes som stifteren av kanal prosjektet. Arbeidene startet i 1666, og den sto ferdig den 15. mai 1681. 12 000 mann arbeidet i drøye 14 år for å realisere prosjektet. Riquet døde like før. Han hadde brukt all tid, krefter og hele sin formue på ca. 2.000.000 pund.
Denne vannveien gjennom Frankrike muliggjorde en risikofri ferd fra Atlanterhavet og godt inn i Middelhavet på mindre enn 10 dager, noe som mildt sagt var en sensasjon den gangen!
Totalt er det gjort 328 forskjellige arbeider og installasjoner for å få kanalen til å fungere, som bl.a. akvedukter, tunneller og reservoarer, det største reservoaret er på 6,5 millioner kubikk meter vann! I dag er alt dette i sving kun for lystbåter, den siste kommersielle lekteren gikk her en gang på 1970 tallet.
Vi tok en dag i Carcasson for å se på den gamle middelalderbyen hvor det er innspilt diverse Robin Hood filmer, og bymurene med tårn er helt intakt. Etterpå bar det opp på et falkoneri, de hadde noen kjempegribber bl.a., og en av dem gikk faktisk til angrep på John Fredrik så vaktene kom styrtende til. Vi ble faktisk ikke skremt av dette og fikk tatt bilder av noen av ørnene og haukene.
17. mai var jeg ikke helt i pari, men 17. mai frokost ble det, jordbær ble innkjøpt og vi ville kun ta en kort dags etappe for å nyte dagen. Det ble stadig færre og færre leiebåter å se, kun noen få båter på vei til Middelhavet. Vi var innom en del steder, og det er mye å velge blant.

Mot Biscaia

Det er for så vidt riktig at kanalstrekket fra Middelhavet og opp til Toulouse er vakrere enn fra Toulouse og ut til Atlanterhavet, men det er flere spennende steder å besøke på det sistnevnte strekket. Sjarmerende byer som bl.a. Valence d` Agen er det flere av, og det produseres vin over det hele. Om man tar noen små avstikkere, kan man f.eks. gå til byene Condom, Barbaste eller Vianne ved Armagnac som er kjent for det litt sterkere. Før du passerer Bordeaux, kommer du også til byen med det legendariske navnet Cadillac. Bordeaux er vel det mest prestigetunge navnet når det gjelder vin i Frankrike, og paradoksalt nok det eneste distriktet som også kan importere vin fra andre steder og sette sitt navn på det. Juks sier noen, urettferdig sier andre, men slik er det.
Vi så mange oppussingsobjekter på den siste biten mot Bordeaux, gamle gedigne gods som vær og vind har fått herje fritt med gjennom årene, så har man drømmer om et slott og mye energi, er det fritt fram. Vi nærmet oss nå det fryktede Biscaia, og det var tid for å få tak i karter og tidevannstabeller. Tidevannsforskjellen er stor i forhold til hjemme, selv på denne tiden hvor den nesten er på det minste hadde vi 5,4 meter forskjell i Pauillac. Med store forskjeller i høy og lavtrykk kan det naturligvis øke enda mer. Tidevannet strekker seg også langt opp i Garonne, helt til slusene ved Castets en Dorthe som ligger ca 163 km. fra munningen av Gironde om man regner den for å være ved kysten utenfor Verdon. Da gjelder det å reise med tidevannet og ikke i mot, vi fikk ca 4 knop gratis på ferden nedover, og det er ikke å forakte.