"Slankekongen" bor i trebåt

"Slankekongen" bor i trebåt

Med nerver av Staal

Tekst og foto: Atle Knutsen

Ikke like fett å bo i båt? Erik L. Roede lever av folks fett og bor bra i 67-foteren Staal. Adm. dir. i Grete Roede AS inviterte Båtmagasinet på tur med Roede/Bergs nye flytende hjem. 300 nautiske mil på to dager fra Asker til Stavanger. Helt “fett”!

Mistanken oppsto da Erik Lars Roede (37) “måtte ordne noe” før vi kunne legge ut på vår Stavangerferd. Han snikspiste fete sjokoladekakestykker - under dekke av å gjøre sjøklart skip. Dertil ytterligere befestet idet skipperen la seg til å sove ved Færder fyr og etterlot oss med GPS og radar - og Svenners hvite sektor. Og endelig bekreftet ved at han, etter å ha seilt sin bolig inn til Farsund etter Shells veibok, lot autopiloten ta oss rundt Lista i stiv kuling: Erik Roede er blant de kuleste skippere vi har møtt.
Roen har røtter i barndommen da faren tok Erik med på koselige seilturer. Siden har havet hatt draget på ham. Det festet grepet ytterligere da han i studiedagene slentret bryggelangs i Fort Lauderdale på slutten av 1970-tallet. En 80 fots yawl tiltrakk Eriks oppmerksomhet. Eventyrlysten drev ham til å søke hyre på charterbåten.
-Vi var først i Karibien og senere over Atlanteren til Middelhavet. Jeg ble ombord i halvannet år før jeg dro tilbake til USA for å arbeide i cruisebransjen. I 1994 vendte jeg hjem til Norge og begynte i min mors slankefirma. Jeg trives bra der, men vil helst ut på de store blåner. Derfor var det ikke særlig tilfredsstillende å være landfast både i jobb og privat.

Ved Akerselven

På kystskipperkurs kom Erik i kontakt med hovedstadens skøytemiljø og folk som bor i båt. Han kjøpte hvalskøyten Sør-Frøy på 66 fot som ble hans hjem ved Akerselven i halvannet år til han traff sin samboer Unni Marie Berg. Hun hadde rekkehus og hage. I nøyaktig et halvår. Da hadde Roede drømt så høylytt om båt at frøken Berg sa han burde gjøre noe med det. Unni var den første kvinnen i Eriks liv som hadde latt seg begeistre av hans livsførsel på gyngende grunn.
-Unni var ikke særlig båtvant, så allerede den påfølgende sommer kjøpte vi en 28 fots nordlandsbåt i Bodø. Den seilte vi sydover til Oslo i løpet av en måned. En storartet tur. Bare én natt på Jæren var det nær ved å gå galt. Men det tenker vi ikke så mye på, sier Erik og sender en varm tanke til Obrestadhavnens hvite sektor som streifet hans blikk lenge nok til å redde parets liv. De er fortsatt oppslukt av sjølivet - og hverandre.
Etter 24 timers gange tar vi fatt på innseilingen til Farsund. Erik Roede blar i Shells veibok og sier: -Tja! Tror det må være her. Vi glir inn i en ekte sørlandsperle. Fortøyd ved kai starter vi jakten etter sjøkart til Stavanger. Farsund sov denne fredagskvelden, med unntak av en hjelpende kjøpmann som også satte oss i kontakt med den stedlige bokhandler med sjøkart å selge. Slik velvilje møtte oss i en hvitmalt idyll, og vi ledsaget den med en god middag og en natts søvn. Lørdag bød på regn og stiv kuling. Caterpillaren brummet stødig straks etter frokost og så bar det avgårde, for å snuse på Jæren.

Tøff runding

Meget ble knust og alt skiftet plass i vårt møte med Skagerraks frådende kjeft. Kanskje med unntak av skipper Roede, som leste avisen og nynnet “noen ganger er det all right”. Skjønt vi har ham mistenkt for å underdrive sterkt. I den grad det er sjølivet Odd Børretzen synger om, synes nemlig Roede livet i båt er ålreit det meste av året. Rekkehuset er oppgitt til fordel for Fjordbåten Staal som vanligvis ligger ved et “bryggetorg” i Leangbukta.
-Vår livsfilosofi er å ikke eie et eneste gresstrå på mange år. Vi vil ikke ha hage, men en båt som må pusses. På det meste har vi 360° strandlinje. Når vi ligger i Hankøsundet, har vi akkurat
samme utsikten som folkene på multimillionknattene, og vi trekker den samme fisken. Trenger vi mer?
I sitt flytende nabolag er Roede/Berg omgitt av likesinnede. I kutteren Sversling bor en familie med små barn, i stålbåten Viljen to interiørarkitekter, og i den gamle, tyske Vorpostbåten Gleden to entusiastiske ungdommer.
-Da vi omsider fikk båtplass her i november, ble vi møtt av et hjertelag av de sjeldne. Det som et lite apropos til at mange som ønsker å bo i båt ofte har vansker med å finne en passende havn. Jeg kjenner forholdene i Oslo, og der synes det som om Havnevesenet på helt generelt grunnlag ikke liker båtfolket, men foretrekker ting som ikke snakker, hvilket i hovedsak gjelder containere og motorveier. I Leangbukta derimot er vi en stor familie. Naboene er blant våre beste venner, vi gir hverandre en hånd når det trengs og nyter lange kvelder sammen på bryggen, forteller Erik.

Staals historie

-Jeg har alltid vært fascinert av store trebåter og da vi kom over Staal i fjor høst, var vi ikke i tvil. Båten er 67 fot, den har vakre linjer og grei planløsning. Vi har det vi trenger ombord, sier Erik..
M/Y Staal ville neppe fremstått med sitt vakre ytre om ikke ledende krefter i handelshuset J. Berstad AS i Bergen hadde fått det for seg å gjenoppta salg gjennom sjøreisende representanter i 1969. Da de fleste firmaer gikk over til landeveistransport av egne agenter på begynnelsen av 1970-tallet, gikk handelshuset stikk motsatt kurs og bygget om den gamle charterbåten Sango ved Mastrevik Mek. AS i Austrheim. En drøy million kroner kom ombyggingen på, og det satte rimeligvis sine spor. Skjønt Staal var ombygd før også - reisendebåt hadde flere funnet den dugelig som. En tidligere eier, tøygrossist Peter Møller i Ålesund, sørget nemlig for å forlenge båten i 1954 hos Hansen & Arntzen på Stathelle. Da den gled av beddingen var lengden økt fra 16,3 til 20,1 meter. J. E. Devold, som skuten het da, minnet ikke lenger om båtene Richard G. Furuholmen konstruerte på oppdrag av den tyske krigsmakten, og som ble brukt til ulike vakt- og personelloppdrag på norskekysten. Etter siste ombygging i 1969, var den blitt noe så sjeldent som en 65 fots smellvakker yacht, som fra 1979 ofte gikk i offisielle ærend som charterbåt både på Sør- og Vestlandet.
Fra 1988 til Erik Roede ble Staals eier i 1996, var den eid av formannen i Den Norske Fjordbåtforening, Svein Rune Børslid i Bergen. Han leiet den jevnlig ut til Sjøheimevernet i tillegg til egen fritidsbruk.

Husbåten Staal

For første gang siden den ble bygget på begynnelsen av 1940-tallet, er Staal i bruk som husbåt. 50 m2 på land er ikke ansett som råflott, men på sjøen er det romslig. Med velutstyrt bysse og kombinert messe/salong, samt blivende dagligstue rett aktenfor styrhuset, er det over dekk de daglige sysler finner sted. De nattlige er henlagt til en nyinnredet skipperlugar i det som tidligere var utpakningssalong under fordekket. Forut ligger også en litt mindre lugar med et romslig bad med to håndvasker og dusj skott-i-skott. I tillegg selvsagt toalett vis-á-vis badet.
Går man akterover, kommer man til maskinrommet som huser en pålitelig Caterpillar, en rekkesekser på 260 hk fra 1965, og en likeså staut Buck lysmotor som leverer 10 kw, foruten sentralfyr og diverse tanker, blant andre for drivstoff på 2 x 1000 liter. Helt akter ligger to romslige lugarer med to køyer og vaskeservant i hver. I sum skulle alt dette duge også til de mange etapper i Erik Roedes drømmeferd, til Island.

Island drømmeøya

Sommerens seilas gikk imidlertid bare langs norskekysten. Først til Stavanger, deretter på kryss og tvers i Ryfylke, før Sørlandskysten ble oppdaget i detalj. Først om noen år går seilasen til Island, en øy Erik Roede besøker hvert år.
-Jeg var der nettopp under åpningen av laksesesongen, forteller Erik, og byr frem velsmakende tørrfisk fra sagaøya. Deretter den islandske folkepastillen Opal, tilsatt kloroform. Så en kjeft øl. En slags Roede-spesial, tenker vi. Og den miksturen ville vi ganske sikkert foretrukket, om vi skulle seilt til Island med en Fjordbåt - som så absolutt lever opp til navnet. Skjønt det går nok, for Roede er en dugelig sjømann. Og så har han jo nerver av Staal...