utgave nr 5 2001

Sjøen er for alle!

Publisert Sist oppdatert

Sjøen

er

for alle!

Det var i alle fall omkvedet under årets Sjøen for alle-utstilling på Sjølyst i midten av mars. Faktisk er det ingenting vi heller ønsker enn at sjøen kan forbli en arena med frodig deltakelse.

Av Atle Knutsen

Fjalerbuen lå til ankers på Hjellestad ved Bergen en sommerdag 1971, og var akkurat så råtten og begrodd som den ga inntrykk av. Hadde det ikke vært for det velkjente faktum at Vågsvekteren hadde vært politibåt i Bergen en mannsalder, og etter den tid både skule- og mjølkerute i buklet lei under navnet Fjalerbuen, var det utenkelig at denne blåskjellfarmen noensinne hadde latt seg bevege ved egen maskinkraft. Nærmest som resultat av en genetisk refleks, følte derfor en utvandret sunnmøring seg tiltrukket av synet og henvendte seg til båtens aldrende eier. Det var minner om et strandet skrog i barndommens fjord som kallet på sunnmøringens virketrang.
Den aldrende reder på Hjellestad lot seg imidlertid be både en og to ganger før han viste vilje til forhandling om båtens videre skjebne. Det sto ikke til å nekte at også båteierens personlige skrog var skrantende, men hodet satt på rette plassen fremdeles. Og om rederen hadde overkommet sin første ungdom, var hans ytre forfall bagatellmessig mot angrepene på råtehaugen som lå på svai nedenfor huset hans. Men da sunnmøringen omsider ble båtens eier og overtakelsen var nær, gjensto bare en liten formalitet før båten var i den driftiges klør: Hjellestadrederen ville ha en siste tur på sjøen sammen med kameratene. Sunnmøringen hadde samtykket, og da dagen kom hadde han tatt seg ombord i sin tilkommende båt, og ventet på at reder og vennefølge skulle komme til syne oppe ved båteierens hus.
Da det omsider livnet til rundt hushjørnene, var det på et heller slepende vis. En for en kom de stabbende, fire mann og en kvinne - et bridgelag med prostata som Hjellestadrederen hadde mobilisert. Ikke lenger så kjappe i svingene, men utvilsomt fullt bestemt på å gjennomføre en siste tur ut i Øygardens ville natur. Følget beveget seg mot bryggekanten. Med en samlet alder av sikkert 400 år ruvet de fremdeles i landskapet, og fryktinngytende nok, pekte haglegevær opp fra fire ryggsekker i grå seilduk. Iført eplenikkers, grå vindjakker, strikkejakker med sprikende knapper og beksømsko med snøring, etterlot de liten tvil om at de var en fjellvant gjeng - om enn ikke helt på fornavn med sjølivet. Og som bot mot tungsinn bar de hver for seg i ene hånden et femliters oransje maltspann med øl, og i fall fiskelykken skulle stå dem bi, hvilte bambusstenger optimistisk i den andre. Det tegnet til å bli en livlig helg i Øygarden.
Det sto klarere for sunnmøringen at det kanskje ikke var så helt urimelig likevel, at båten var fastgrodd til bunnen: Følget la ut fra kaien i en synkeferdig jolle, plasket seg mot sin foreløpige destinasjon. Og idet de gamle gjorde klar til å bore, ble sunnmøringen oppmerksom på nok en særegenhet ved det tilårskomne følget: Ikke bare var de iført stilfulle engelske hodeplagg, de hadde også pådratt seg selbuvanter og ditto mønstrete strømper. Det talte ikke til båtens fordel, syntes den vordende båteier.
Gamle Fjalerbuen lå halvt nedsunket med det meste av bevegelige komponenter forlengst fastrustet. I maskinrommet sto den pensjonerte, luftstartede Deutz-motoren med vann halvt opp på svinghjulet. Båteieren la for dagen en inderlig entusiasme i sitt forsøk på å live opp motoren. Fra seildukssekken dro han opp en batteridrevet 12-volts flykompressor, som han uten hensyntagen til at den 40 år gamle, manometerfrie startluftflasken straks kunne gå i luften, koblet til batteriet og startet. Men flasken holdt. Og så ble det satt på gløding på motoren.
En bekymret sunnmøring kjente på rattet og gearhendelen - alt var fastrustet, og gearet sto permanent innkoblet. Båteieren steg opp fra underetasjen med livet i behold, og fra posisjonen bak rattet beordret han en kamerat ned i maskinrommet, og en annen innfant seg etter ordre på bakken, klar til å hive fortøyningene. Fra styrhuset grylte rederen ned gjennom maskinromsluken «start opp!», og idet Deutzen hunket i gang, lukket han verdig luken og plasserte maltspannet oppå, i fall tørsten skulle melde seg under den nært forestående seilas. Sunnmøringen følte seg helt uttørret. -La fortøyningene gå! gjallet det ut gjennom styrhusdøren. Som en leken guttunge klemte rederen gassen i bånn. Han hadde visst besluttet å gjøre kål både på venner og båt. Nå siktet han seg inn mot det ti meter brede utløpet som måtte forseres for å komme ut av vågen, men det var ingen tvil om at ferden ville ende i steinharde fjellveggen. Fjellet nærmet seg hurtig.
Oppspilt konstaterte sunnmøringen at maltspannet sto på maskinromsluken. Blikket under rederens tweedlueskygge var stødig. Selbuvantene lå på benken foran rattet og de gamle satt i morkne fluktstoler på dekk. De myste mot solen, øste av sine maltspann og smilte fornøyd til hverandre. På akterruffen sto fem ryggsekker, med fire ladde haglegeværmunninger pekende mot himmelen. Og fuglene holdt seg klokelig på avstand. For dette bar rett til himmels, ingenting kunne hjelpe for det nå.
Fra sin bredbeinte stilling inntok nå den gamle hedersmann en mer egnet positur, før møtet med fjellveggen. Det tok sin tid, men om litt ville han være i en stilling som ga ham tilgang på all overskuelig fremtid. Møysommelig flyttet han seg til side og anla høyre fot mot den ene ratteknaggen. Med høyre hånd grep han rundt en annen ratteknagg. Og slik sto han mens fjellveggen forsvant ut av synsfeltet, innunder baugens overheng. Alvorlig stirret han ut gjennom sundet og inn på den evige våg. Men da sammenstøtet var i kjømda, skrek det bare iltert i taljer og fastrustet kjetting. En kunne høre rustflakene rasle mot skutebunnen. Gjennom halvåpne øyne så sunnmøringen fjellet passere langs skutesiden, med en hårsbredd til klaring. Den gamle kroppen ved rattet livnet til igjen, han øste seg en generøs kopp fra maltspannet og gjeninntok sin bredbeinte posisjon.
Nå gjensto bare bunkring på Klokkarvik, og så var de klare for en helg i villmarken, kunne han melde.
Fra kaien i Klokkarvik så sunnmøringen sin tilkommende skute fosse ut Korsfjorden. Han måtte vente til mandag med å hente båten, hadde kjempen ved rattet sagt. Nå holdt den bredbeinte gestalt maltspannet med selskap i styrhuset. På dekk satt en kvinne og tre menn og smilte under tweedlueskyggene. Og på akterruffen sto fem, grå seildukssekker med fire ladde haglegeværmunninger pekende til himmels.

Powered by Labrador CMS