Import av brukte båter: "Tredjeland" gir hodepine

Import av brukte båter:

"Tredjeland" gir hodepine

Går du i tanker om å importere bruktbåt? Tenk deg nøye om før du i så fall finner drømmebåten i et land utenfor EU/EØS-området. Byråkratiet vil nemlig stikke kjepper i hjulene for deg.

AV HANS DUE
TEGNING: MORTEN TEFRE

Det er ikke noe i veien for å importere bruktbåter fra såkalte "tredjeland", altså land utenfor EU/EØS-området. Du betaler toll og avgifter som forutsatt. Men skal du få båten registrert, oppstår straks problemer. For her kreves at båten er CE-merket uansett alder. Og slik CE-merking er ingen spøk å få til sånn helt uten videre. Det kreves dokumentasjoner i haugevis om at fartøyet møter forskriftens krav. Det skal bevises at det finnes et produksjonssystem som sikrer produksjonen, og at produksjonen er "sporbar". Det vil si at dersom en sju år gammel båt går opp i liminga og folk omkommer, skal dokumentasjonen for CE-merkingen vise hvilke materialer som ble benyttet under byggingen og hvem som utførte hva.
Men ikke nok med det. Båtbyggeren skal skrive en "samsvarserklæring" der det listes opp hvordan og med hvilke materialer båten er bygget opp, og der han erklærer at båten er bygget etter disse standarder og normer. I tillegg skal brukerhåndboken følge med båten. Denne skal være laget etter en standard som heter ISO 10240.

Ettersertifisering

-I praksis er det nå stengte dører for import av bruktbåter fra 3. land, forteller John R. Aicher i Sjøfartsdirektoratet til Båtmagasinet.
-Men det arbeides med en ordning for ettersertifisering der et teknisk kontrollorgan som Det norske Veritas, Lloyds eller lignende kan gå gjennom båten og lage en teknisk dokumentasjon ut fra de dokumenter som finnes, og etter prøving og beregninger av båten og dens materialer. Det må så lages en samsvarserklæring hvor eier står oppført som båtbygger, og det må også lages en brukerhåndbok. Da kan båten CE-merkes og settes ut på markedet. Dette blir en dyr løsning, men en åpning for dem som ønsker det, sier Aicher som skisserer følgende skrekkscenarioer etter dagens regler:
1.Gubben som har bodd 30 år i USA ønsker å flytte hjem til Norge, og vil ha med seg båten sin som er 15 år gammel. Han får straks problemer med CE-merking på grunn av manglende dokumentasjon. Han må etterlate, eller selge sitt kjæreste eie i USA og gå på jakt etter en ny båt når han flytter til Norge.
2.Herr Båtfrelst har etter mange yrkesaktive år klart å spare opp penger til å kunne bygge seg sin egen båt. Han og kona er minstepensjonister, og all tid og penger er gått med på å bygge båten de siste par årene. Fru Båtfrelst er måtelig interessert, men synes det er koselig å bli med på en båttur i ny og ne. To måneder etter at båten er sjøsatt, dør Hr. Båtfrelst. Fru Båtfrelst aner ikke noe om båt, har hverken økonomi til - eller interesse av - å beholde båten, og vil selge den. Men i følge reglene, må hun beholde den i 5 år før den kan omregistreres på ny eier.
Etter manges mening er dagens regler mer proteksjonistiske mot det indre EU/EØS-markedet enn sikkerhetsrelatert. For en båt som er bygget i USA og som har vært i bruk i all slags vær i mangfoldige år uten teknisk eller strukturell svikt, er ganske sikkert like sikker som en båt produsert innenfor EU/EØS-området. Om ikke dokumentasjonen på den gamle båten forefinnes, er CE-merking så å si umulig dersom ikke en åpning á la det Aicher skisserer innføres.
Dessuten: Man kan fortsatt importere båten, betale moms og hk-avgift og tollsatser og ta båten i bruk, men man får ikke sertifisert den. Så kan man håpe på at båten kan brukes noen år uten sertifisering inntil "Det store, stygge BÅTREGISTERET" kommer og innhenter en.