utgave nr 6 2007

Amble: Sjøen vår beste venn og verste fiende

Publisert Sist oppdatert

Amble: Sjøen vår beste venn og verste fiende


Av sivilingeniør Eivind Amble

Det er manges oppfatning at nedkjøling er den store risikoen hvis vi havner i kaldt vann. Dét er riktig nok, men nedkjølingen er sjelden den virkelige dødsårsaken. Men lav temperatur forårsaker drukning fordi kroppsfunksjonene blir nedsatt.



Hvordan vi kan hjelpe oss selv hvis vi skulle dette på sjøen fra båten? Uansett om statistikken for båtsesongen 2006 viser at antallet drukninger i forbindelse med bruk av fritidsbåt gikk ned, er et menneskeliv som er tapt, ett for mye. Vi må håpe at tallene viser begynnelsen på en gledelig tendens, og at nedgangen ikke bare er et blaff som kanskje kan forklares av værforholdene.
Det er svært sjelden at noen som ikke er forberedt på det, detter over bord fra båt. Enten det er fra en stor eller liten skute, åpen eller dekket. Likevel - det hender.
Det uforutsette
Men ingen positiv tendens må få oss til å slappe av i arbeidet for å sikre at folk holder seg om bord. Krav til ”Personsikring” finner vi i regelverket. Men uansett hva som gjøres for at vi ikke skal skli på dekket, for at vi ikke skal tippe over esingen, og for at båtene skal ha skikkelige rekker og håndgrep, kan det aldri gis 100% beskyttelse. Alle kan vi bli vippet ut i sjøen av en brå og uventet båtbevegelse eller ved et feiltrinn. Og havner vi først i vannet uten å være godt forberedt på det, vil ofte tidselementet være avgjørende for hvordan vi berger oss tilbake igjen uten mén.
Noen venner i Sjøfartsdirektorat har en genuin interesse for båtfolkets sikkerhet. Og da jeg for noen år tilbake forberedte skriverier om ”livredder’n” (5/2004 og 10/2006) – altså leideren eller ”anordningen” som skal og må være på plass for å hjelpe oss tilbake fra sjøen, ble jeg anbefalt å studere en bok med tittel ”Essentials of Sea Survival”. Skal vi få skikkelig forståelse for hva som det er vesentlig å ta hensyn til for å unngå mulige problemer hvis vi havner i sjøen, er det smart å studere både hva som er erfart av andre og hva som er funnet ut gjennom vitenskapelige studier. Og det var akkurat dét forfatterne Golden og Tipton gjorde før de samlet resultatene av omfattende studier mellom to myke permer i boken sin.
Vann er nødvendig for ethvert liv. Vannet og sjøen gir oss rike opplevelser.) Men vannet kan også forårsake de hele store katastrofene når det kommer i ulage. Og for oss som henter livgivende surstoff ved å puste i luft, vet vi at en neddykning ikke skal vare lenge før den er dødelig.
Nedkjøling ikke dødsårsak
Det er manges oppfatning at nedkjøling – hypotermia – er den store risikoen hvis vi havner i kaldt vann. Dét er riktig nok, men nedkjølingen er sjelden den virkelige dødsårsaken. Men lav temperatur forårsaker drukning fordi kroppsfunksjonene blir nedsatt.
Hvis vi ikke er forberedt på å havne i vannet, kommer hendelsen som en overraskelse og ofte som et skikkelig sjokk. Hvis vi ikke har tenkt over hvordan vi bør reagere i en slik situasjon, er ikke veien lang til panikk. Og tar panikken først tak, er risikoen til stede for at vi handler irrasjonelt. Skal vi forberede oss på det utenkelige, er det ingen erstatning for å ha tenkt gjennom situasjonen på forhånd. Er vanntemperaturen så lav som 5˚C, vil en kledd person i god fysisk form miste minst 20% av gripekraften i hendene etter bare fem minutter i den temperaturen. Og funksjonsevnen som skal til for å holde fast i båtripa, kan reduseres med mellom 60 og 80 prosent etter kort tid. Dette er dramatisk for en som havner i vannet, spesielt på vårparten eller senhøstes.
Det er mange operasjoner som vi tror vil være uproblematiske å utføre hvis ulykken skulle være ute. Men det viser seg at selv enkle oppgaver som å blåse opp en redningsvest hvis automatikken har sviktet, justere stroppene på vesten og holde fast i en redningsbøye, kan være vanskelige.
Det er også lett å overvurdere sin egen svømmeevne. Havner vi plutselig i vann som karakteriseres som ”kaldt” – med temperatur 15 grader og lavere – har det vist seg at selv ”gode” svømmere kan ha problemer med å svømme to-tre meter. Ved et tilfelle ble dette demonstrert av ti veltrente svømmere i fulle klær: I en vanntemperatur på 25 grader klarte de alle å gjennomføre en 10-minutters svømmetur. Men i vesentlig kaldere vann med temperatur 5 grader, var det bare tre av de ti som holdt ut. De syv andre måtte gi opp etter at de hadde svømt i mellom 2 og 7 minutter.

Panikken
Registreringene demonstrerer at det kan være langt vanskeligere å få til effektive svømmetak i de første minuttene i kaldt vann enn hva vi tror. Blant annet blir det problematisk å kontrollere pustefrekvensen. Når frekvensen øker, klarer vi ikke å koordinere svømmetakene med innpust og utpust. Resultatet blir fort at vi sluker vann på innpust, panikken øker, og prosessen som leder til drukning, er i gang. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde kroppen i ”svømmestilling” - noenlunde parallell med vannflaten, og vi ender opp henimot vertikalt ”stående” i vannet mens vi slåss fortvilet for å unngå å trekke inn vann gjennom munn og nese. I en slik situasjon blir det ikke mye fremdrift, og distansen som vi klarer å tilbakelegge pr. oksygenenhet vi puster inn, reduseres til null. Mengden friskt blod som skal forsyne muskelfibrene med ”brennstoff”, avtar med fallende temperatur. Og når fibrene skal tvinges til å utføre arbeid uten tilførsel av surstoff, blir resultatet sterk produksjon av melkesyre. Vi blir utmattet, og risikoen for krampe øker. Vi begynner å få skjelvinger som stjeler energi som burde ha vært reservert for kontrollert muskelbruk. En skikkelig ond sirkel er i gang.
Blant mange forhold som ble diskutert i forbindelse med den nye redningsskøyta ”Petter C. G. Sundt Klassen”, var eksosstøy et heftig tema. Redningsselskapet skal hele tiden demonstrere at miljøhensyn prioriteres høyt, og støyen må dempes så godt råd er. Men noen blant de meningsberettigede hevdet at kraftig eksosstøy nok kunne redde liv når drønnet fra de grovkalibrede motorene ble oppfattet av folk i vannet som ventet på å bli plukket opp av kaldt vann. Da ville det fattes nytt mot til å holde ut til hjelpen kom. Så forteller Golden og Tipton at nettopp tegn på at redning er underveis faktisk kan ha motsatt effekt: Folk i sjøen som blir fristet til å heve armene for å vinke og påkalle oppmerksomhet, kan oppleve at bevegelsene gjør at luft innestengt i vanntette klær slipper ut (for eksempel av ermene). Dermed kan verdifull oppdrift forsvinne. Jo mindre personer i vannet rører på seg, dess bedre. Og derav følger at alt arbeid som skal gjøres i en redningsoperasjon, bør overlates til redningsfolket.
Et annet moment som taler for at bevegelsene bør minimeres, er den beskyttende effekten av det tynne vannsjiktet som ligger inntil huden når alt er vått. Kroppstemperaturen vil varme opp vannet i noen millimeters tykkelse, og isolere mot den lavere temperaturen utenfor. Men beveger vi oss slik at nytt og kaldere vann trenger inn, forsvinner verdifulle kalorier til omgivelsene. Dette kan kanskje være i konflikt med oppfatningen vi har om at muskelbevegelse skaper varme. Men jo stillere vi ligger, dess mer sparer vi på varmen.
Uventet og ofte overraskende svikt i evnen til å svømme og holde seg flytende etter plutselig å ha havnet i sjøen, er en av hovedårsakene til drukning. En bakenforliggende grunn kan være at man i den gitte situasjonen som en ren refleks simpelthen ikke klarer å unngå å gispe etter luft. Jeg har selv vært vitne til at en god seilervenn nesten satte livet til noen få meter fra land – det var først etterpå at det ble klart at han var totalt utmattet etter en kort svømmetur. Og i den omtalte boken refererer forfatterne til omfattende undersøkelser i England som forteller at mer enn halvparten av en gruppe registrerte drukningsulykker var skjedd innenfor en avstand av tre meter fra trygg redning.
En godkjent redningsvest skal minimere risikoen for at vi skal få vann i lungene når vi ligger i sjøen. Den psykologiske effekten av å vite at vi ikke synker, reduserer selvsagt faren for panikkreaksjoner. Vesten skal bringe oss i riktig flyteleie og holde oss liggende på ryggen med munn og nese godt over vannet. Men fordi føttene blir liggende dypere i vannet enn hodet og på den måten virke som drivanker, vil ansiktet bli vendt mot vind og sjø. Er bølgene krappe med uheldig frekvens, kan det lett lede til at sjøen skvalper over munn og nese. For å unngå stadig vann i ansiktet med fare for å få det inn i luftveiene, kan det bedre situasjonen å bruke armene som årer og padle for å holde hodet opp mot vind og sjø. Men er vanntemperaturen lav, er det lite ønskelig med stadig bevegelse av armene nede i vannet. Dét øker avkjølingseffekten. Redningsvester med beskyttelseshette er utviklet, men de blir selvsagt brysomme og tungvinte i bruk. Og store redningsvester som reduserer bevegelsesfriheten, har båtfolket lite sans for. Men selv om redningsvesten kan holde oss flytende i dagevis, hindrer den ikke at nedkjølingen går ut over kroppsfunksjonene.
Derfor er budskapet klart: Først og fremst må det selvsagt unngås at noen uforvarende detter i sjøen. Likevel må alle som er ombord, vite presist hva som skal skje dersom uhellet er ute. Det kan være avgjørende viktige å komme seg på det tørre så raskt som overholdet mulig.
Ta noen treningsrunder og finn ut hvordan redningsleideren er å bruke. Og må det andre metoder til, kan det være avgjørende at alle kjenner prosedyrene. Minuttene går fort, og vannet som vi fryder oss over som båtfolk, kan fort bli vår verste fiende.

Powered by Labrador CMS