Leder

Forsikring er noe alle bør ha på sin båt, og noe som flere båtforeninger forlanger dersom du skal ha båtplass. I dette nummer av Båtmagasinet presenterer vi en prisundersøkelse knyttet til båtforsikring. Undersøkelsen avdekker groteske utslag i prissettingen. Her er det forsikringsselskap som forlanger tre ganger så høy forsikringspremie som et annet selskap for samme båten. Det er selskap som ikke vil forsikre båter dersom de er verdt mer enn 600.000 kroner, og det er selskap som har svimlende forskjeller i forsikringspremie ut i fra hvor i landet du bor, og forskjellene varierer fra selskap til selskap. Mens ett selskap forlanger den største forsikringspremien for en båt som er hjemmehørende i Tromsø, kan et annet selskap forlange lavest premie for samme båt i samme by.
En slik praksis er etter vår mening meget betenkelig. Vi finner ingen logiske argumenter for at Gjensidige NOR Forsikring skal ha 58.845 kroner for å forsikre en 38 fots Bavaria i Tromsø mens SpareBank 1 Forsikring klarer det samme for 25.621 kroner, eller at IF Skadeforsikring skal ha 6.016 kroner for å forsikre en Yamarin 4610 i Oslo, mens SpareBank 1 Forsikring greier det samme for 1.982 kroner, eller til en tredjedel av prisen. For oss virker det som om man fastsetter forsikringspremier etter innfallsmetoden. I de fleste tilfeller kan man heller ikke velge hvilket forsikringsselskap man vil forsikre båten sin i med mindre man flytter alle sine forsikringer til dette selskapet. Unntaket er Norske Sjø, men her må man være medlem av KNBF eller Norges Seilforbund for å kunne tegne forsikring.
Forsikringsselskapene oppgir ofte solidaritetsprinsippet som grunnlag for å fastsette forsikringspremier, og det er jo i utgangspunktet en bra tanke. Men har et selskap store utbetalinger på forsikringsskader, skal altså forsikringstagerne være solidarisk ansvarlige for det. Vi tror neppe at den forsiktige båteieren som aldri har skader på båten opplever det som særlig solidarisk å måtte betale for andres uforsiktighet eller nonchalanse. Han vil vel heller påstå at solidaritetstanken bør gå motsatt vei, at i hvert fall ikke han skal lide for andres skader. Han vil vel heller kalle selskapenes solidaritetsprinsipp som en kollektiv avstraffelse, noe vi sier oss helt enig i.
Norges første plastbåt er 50 år den 5. november i år, og lever i beste velgående på Norsk Sjøfartsmuseum. Den 8 fot lange jolla ble bygget ved Ancas Træskibsbyggeri A/S i Arendal. Eier og daglig leder, oslo-mannen Anders N. Christensen, var plastbåtens far med god hjelp av ingeniørene Herbert Waarum og Kåre Nilsen. Det var Waarum (kjent fra Herwa-båtene) som hadde med seg teknologien fra USA, og han kan vel kalles for plastbåtens "jordfar". Jolla ble stilt ut på "Sjøen for Alle" på Lillestrøm i år.
Mye polyester og herder har rent gjennom glassfibermattene siden den gang, og selv om teknologien er raffinert, er grunnprinsippet fortsatt det samme som da Waarum & co fremstilte den første jolla. Materialet ble dømt nord og ned av "forståsegpåere" den gang. I dag vet vi hvordan det har gått. Trebåten er en kuriositet blant de aller fleste båtbyggere, og de få som fortsatt arbeider med naturens eget materiale lager i stor grad båter til nostalgikere.
Men det er uhyre viktig å ta vare på de gamle båtbyggertradisjonene, for uten historie heller ingen fremtid. Det er flere organisasjoner og foreninger som forsøker å ta vare på de gamle klenodiene, blant annet Forbundet Kysten. Sentrale myndigheter bør støtte disse organisasjonene med bevilgninger i langt større grad enn de gjør i dag. Det har den styrtrike sjøfartsnasjonen Norge råd til, og en slik støtte er hverken inflasjonsdrivende eller utslagsgivende for kronekurs eller rentenivå. Hører du det, Per Kristian Foss?