utgave nr 4 2006

Installere autopilot

Publisert Sist oppdatert

Gjør det selv: Installere autopilot

Luksus og trygghet

Autopiloten må være det perfekte mannskap. Den holder båten på riktig kurs, uten å kreve verken vått eller tørt. Dyr, men deilig luksus. Og faktisk ganske viktig for sikkerheten.

TEKST: JON WINGE

Det finnes knapt noe herligere enn å overlate styringen til autopiloten. ”George”, ”Robert” eller ”Marta” – kjært barn har mange navn. Det er typisk at autopiloten fort blir en av oss, med sitt eget navn - og sin egen personlighet.

Gløgg og lærenem

Selv de enkleste modellene er ganske smarte. Alle styrer båten etter kompasskurs (eller etter instrukser fra kartplotter og eventuelt vindinstrument), og de gjør det bedre enn de fleste rorgjengere av kjøtt og blod.
Og autopiloten skal vite en masse om båten. Det betyr at den må læres opp under installering og innkjøring i nettopp din båt. Den skal kjenne båtens styringskarakteristikk – hvordan den reagerer på roret under de forskjelligste forhold. Den må dessuten lære å variere rorutslaget etter hvor i svingen den er, og rette opp før den overstår kursen. Og når den tar imot instrukser fra kartplotteren, skal den finne ut om trimmen, vinden eller strømmen er slik at den må forlegge roret for å holde kursen. Og dette er bare noen av de mange kunster en god autopilot kan.

Tre deler

Vi skiller mellom selve piloten, kompasset, drivenheten, rorvinkelgiveren og betjeningspanelet. Selve autopiloten – ”intelligensen” – sitter i en boks for seg. Den snakker med kompasset, gjerne også med vindinstrumenter eller kartplotter. Gjennom tre ledninger gir den instruks til drivenheten – den som beveger roret. Den ene av dem er minus, de to andre er pluss. Og så sender den strøm gjennom den ene eller den andre, og forteller på den måten hvilken vei drivenheten skal forlegge roret.
De aller enkleste pilotene kan ha innebygd kompass, men du skal ikke langt opp i størrelse før de får eksternt elektronisk kompass. Det må plasseres på et egnet sted, og dem er det ikke så mange av. Dette er viktig å finne et sted som ikke er magnetisk påvirket (for eksempel langt unna motor, kjøleskap og så videre) og hvor båtens bevegelser dessuten er minimale. Jo lavere ned, og jo nærmere midtskips, desto bedre. Ledningen mellom kompasset og piloten må føres og forlegges trygt, og det kan bli et stykke vei, med mye klamring og mange gjennomføringer.

Drivenheten

På noen båter kan drivenheten bestå av en liten motor på rattstammen som dreier rattet med en drivrem over en remskive som sitter konsentrisk på rattet. Den typen finnes vanligvis på seilbåter, men en slik autopilot kan også brukes på rattet til en del motorbåter. Det er den klart billigste løsningen, ved siden av at monteringen er svært enkel i forhold til alternativene.
Dersom båten din har hydraulisk styring, velger du en hydraulisk drivenhet. Installeringen av denne kan også være forholdsvis enkel. Det avhenger av stedet hvor den kan plasseres, og fremføringen av hydraulikkslangene. Slangene kobles inn på hydraulikken til styresylinderen/-sylindrene, og systemet må deretter fylles opp med hydraulikkolje og luftes. Det kan være problematisk, men går bra hvis du er oppmerksom og unngår permanente luftlommer. Slanger og kuplinger får du hos TESS, dersom pilotleverandøren ikke har det du trenger. Og så kommer de tre strømledningen fra piloten, som ellers.
Har båten mekanisk styring over en kvadrant eller en momentarm, må du ha en lineær drivenhet. Den har en teleskopisk støtstang, som støtes ut eller trekkes inn. Her kan du møte betydelige problemer med å plassere drivenheten, som må virke vinkelrett på kvadranten eller momentarmen når roret står i nøytral stilling. Selv måtte jeg gjennom et skott, ut under dørken og inn i en benk, samt støpe opp et feste for drivenhetens faste ende. Det var trangt, men smidig medhjelper ålet seg på plass og fikk festet den under/opp fra innsiden.
Som du ser av bildene, var det ikke mulig å komme vinkelrett på kvadranten/armen på denne måten, så her måtte vi støpe en egen momentarm i GUP. Den boret, skrudde og gjenget vi fast til styrearmen. Ikke så vrient egentlig, bare litt jobb.

Opplæringsfasen

Når alt er på plass, og koblet opp, er du langs fra ferdig. Foreløpig er nemlig piloten helt dum. Derfor må du gå gjennom en omstendelig rutine hvor du programmerer inn hva slags skrog som skal styres, hvor fort det går, om det er seil eller motor og så videre. Rorutslaget skal dessuten defineres og begrenses til begge sider.
Så skal kompasset kalibreres under fart på flatt vann. Da skal båten gå langsomt, i jevn sirkel, minst to hele omdreininger, mens piloten samarbeider med kompasset om å finne deviasjonen, altså magnetiske feilkilder om bord. Når det er gjort, gir den beskjed om at: "takk, nå har jeg lært det!"
Deretter skal piloten lære å styre selv. På en stille dag, med god plass, skal den begynne med prøving og feiling. Da må den få være i fred og gjøre som den vil. I starten går det hit og dit, men etter hvert begynner den å lære båten og roret å kjenne, og etter en 8-12 manøvrer kommer den på plass og styrer snorrett – dersom du har gitt den de rette skrog- og fartsparametere på forhånd. Fortvil ikke; alt kan startes på nytt, dersom det ikke virker. Du trenger kanskje å lære litt, du også?

Powered by Labrador CMS