utgave nr 9 1989

På trynet i Atlanteren

Publisert Sist oppdatert
Havari

På trynet i Atlanteren

AV DAG PIKE

Sprekker i skrogsidene. Brukket ror. Et helevetes virvar av rasende vinder. Den ekstreme kappseieleren ga opp å sette Atlanterhavsrekord. Hjelpen kom. Et digert containerskip som holdt på å sende dem til bunns! Dag Pike var ombord. Les hans dramatiske rapport!

Jeg har krysset Atlanteren i mange slags fartøyer.Fra rekordraske superbåter til trauste gamle lasteskip. På en av mine aller første overfarter var vi i livsfare i 36 timer. I forrykende storm ombord i ei gammel lasteskute. Jeg har fått advarsler nok, men 40 år senere havarerte vi med den første Virgin Atlantic Challenger, rett før mål. Det var i l987.
I år, nærmere bestemt medio april, var jeg der ute igjen, denne gang for å sette ny seilrekord. Jeg hadde jo rekorden med motorbåt, så hvorfor ikke sitte inne med begge atlanterhavsrekordene?
Denne gang ble det Atlanteren som gikk av med seieren. Båten, et fartsmons­ter av en katamaran - Chaffoteaux Chal­lenger - trengte mye vind for å komme over på syv dager. Og vind ble det, men dessverre fra all rare retninger, noe som resulterte i ville, forvirrede sjøer i et inferno av naturkrefter. Dette helvetet tok alle våre krefter, så vi til slutt bare lå og gispet og skrek etter hjelp!

Chaffoteaux Challenger

Båten var en ren fartsmaskin uten kompromisser som kunne gitt oss en smule komfort. En av de aller største seilkatamaraner som er bygget. Nesten så stor som en tennisbane med en mast på l00 fot. Hun skulle lett kunne surfe i 25 knop. Inventaret var meget spartansk. En sovelugar i hver av de slanke skrogkroppene, og navigasjonsplass og bysse i foringen ved mastefoten. I hver sidekjøl åpne cock­piter, hvorfra rormannen styrer det flygende monstrum. Fullstendig åpent mot elementene, og som regel sto han med vann opp under øra.
Vi visste det ville bli tøft. For å sette ny rekord, måtte vi gjøre et snitt på l7 knop og det måtte blåse kraftig hele veien. Et topp kvalifisert mannskap på syv mann samlet seg i New York da det var meldt sterke vestlige vinder over Atlanteren, og vi var optimistiske da vi dro av gårde.

Ut fra New York

Det var full storm fra nord, og vi håpet den ville dreie raskt på vest. På et tidlig tidspunkt ble elektronikken fuktskadet, så det var umulig å få viktige værkart, men likevel gikk de første par døgn greit nok , og vi avanserte i østlig retning. Hadde vi visst hva vi hadde i vente, hadde vi gjort kuvending og pilt tilbake til New York med halen mellom bena. Atlanteren bare lekte med oss og lokket oss inn i stadig større vanskeligheter.
Advarslene sto skrevet på veggen tredje morgenen. Det stormet voldsomt fra nord, og sjøen var i fullt opprør. Noen timer senere hadde den igjen dreid mot sydvest, og det lynet og tordnet forferdelig. Alt ombord var vått, og det var luksusriøst å finne et par sokker som bare var fuktige og ikke gjennomvåte når du skulle på vakt. Vi klarte fremdeles å lage til varm suppe og få i oss mat, så humøret var slett ikke verst.
Om kvelden gikk vinden totalt berserk. Alle var på dekk for å reve da det smalt. En vindkule ristet båten som en filledukke, og et halvt øye på vindmålerne meldte om l00 knops styrke. Det eneste vi kunne gjøre var å gå med og be til de høyere makter om å få lov til å komme hel opp igjen. Båten fløy fra en bølgetopp, var fullstendig ute av vannet, berørte neste bølgetopp før vi krasjlandet med et brak. Nesten ustoppelige lyn lyste opp hele scenen og tordenbrakene var som et atonalt crescendo. Akkurat da tror jeg vi satte ny rekord som verdens største windsurfer. Samtidig visste vi at vi kunne glemme seilrekorden. Nå var det snakk om å redde stumpene!
Etter denne kula, skiftet vinden hele tiden, med stadig økende styrke.M ed bare en minimal stormfokk hjalp vi båten så godt vi kunne gjennom de enorme sjøene som løftet seg ti meter over oss. Da dagslyset endelig kom, oppdaget vi solide riftskader i begge skrogene.

Red på været

Vi burde ha kjempet oss sydøstover, men måtte bare følge vinden for ikke å utsette de skadede skrogene for ytterligere press. Vinden skiftet i ett sett, den var ikke under styrke 7 og mannskapet ble stadig mer utmattet. Etter en uke og l000 nautiske mil bak oss, regnet vi ikke med flere tøffe tak, men Atlanteren hadde mer på lur.
Vi prøvde å bøte på skadene, og kjempet oss mot Azorene for å få hjelp, men været fortsatte terroren. Vi hadde en storm i baken, som akselererte i styrke og Chaffoteaux Challenger ble plutselig tatt av en vindkule og kastet ned i en bølge i sinnsyk fart. Vi gikk virkelig på trynet i 30 knop! Jeg sto tett ved masten og så den vertikale vannveggen over oss som var ryggen på neste bølge. Baugene ble begravet av sjøene, jeg kavet under vann og holdt fast det jeg kunne. Sakte , sakte klatret båten opp igjen. Hvordan vi unngikk å gå helt rundt, vil jeg aldri få vite, men baugene kom seg opp og vi red videre på været.

Roret ryker

Ingen båt kan ta så mye juling uten solide skader, og i dette dramaet mistet vi hovedroret. Kampen var tapt, og Atlan­teren tok oss midt i en grusom storm fra nordvest. Det var fortsatt 800 miles igjen til Azorene, og sjansene til å komme dit var minimale. Det var på tide å påkalle hjelp. Den natten informerte vi den amerikanske kystvakten om vår prekære situasjon og at vi ville ta en avgjørelse neste morgen i dagslys.
Om natten hørte vi hele tiden hvordan det smalt i sprekkene og at vannet strømmet inn. Pumpene gikk kontinuerlig og i våre dødstrøtte hjerner visste vi vel at vi måtte komme oss ut av dette mens vi fremdeles hadde en viss kontroll over situasjonen og kystvakten var varslet. De hadde også forstått situasjonens alvor og med stor effektivitet sendt et skip av sted. AMVER-systemet går ut på at handelsskip rapporterer kurs, fart og posisjon hver 24. time. Det var således enkelt for kystvakten å finne et passende red­ningsskip til oss.
I løpet av en time hadde Sealand Performance, et av verdens største containerskip, tatt direktekontakt med oss. Alt vi kunne gjøre , var å forberede oss på evakuering og vente. Ventingen var verst. Du får tid til å tenke over alt som kan gå galt under en slik øvelse og selv om vinden nå hadde droppet til styrke 6, var det fortsatt svær sjø så vi visste at redningsmanøveren ikke ville bli enkel.

Livsfarlig evakuering

Å plassere et 950 fot langt skip langs vår båt var som å parkere en 40 tonn truck ved siden av et egg på en landevei. ­Vi var vettskremt da skipet nærmet seg. Kapteinen gjorde en førsteklasses jobb, men med dekket 40 fot over oss og den farten skipet gjorde, fikk vi ikke gjort liner fast og drev avgårde. Problemene startet da riggen hang seg opp i en port i skipssiden. Plutselig sto båten rett opp og ned, og masten kunne ikke ta presset.750 kilo mast og rigg crasjet ned over dekket, og det var opp til hver enkelt å komme seg unna. Jeg stupte mot området ved mastefoten og kom meg inn der, men uten mast var båten helt hjelpeløs og det som var igjen, ble skyllet under det digre skipet. Jeg husker jeg så den svære hekken løfte seg i sjøen og at katamaranen ble sugd ned.

Sugd under vann

Den skrøpelige hytta ble knust under presset. Bråket var helt jævlig og jeg så skrekkslagen at rommet jeg var i ble presset sammen. Det virket som om alt dette skjedde i sakte film, og jeg var helt sikker på at alt var slutt da det bare var to fot rom igjen og vannet begynte å flomme inn. Hele båten var da under vann.
Plutselig så jeg dagslys. Båten hadde mirakuløst kommet seg til overflaten, og jeg kravlet og krøp ut. Resten av mannskapet var der. Alle hadde funnet et gjemmested under dekk, og alle hadde klart seg.
Skroget var stygt skadet i løpet av disse dramatiske minuttene, og vi drev hjelpeløst av sted. Det tok 20 minutter for Sealand Performance å komme opp til oss for et nytt forsøk. Vi ventet. Prøvde å kule oss ned. En eller annen spratt opp en boks fersken som vi delte. Vi prøvde liksom å late som om det var dagligdags å ha en 60.000 tonner sittende på hodet av seg!
Andre gangen gikk alt greit. Det tok bare noen minutter å få heist oss
ombord. Det solide ståldekket på con­tainerskipet føltes helt fantastisk. Det var bare en katastrofe til vi måtte takle: Fordi dette var et US-skip, fantes ikke en dråpe alkohol ombord. Jeg tror at vi alle ville ønsket en drink i en slik situasjon. Er du ikke enig?
Ellers var gjestfriheten grenseløs og fem dager senere ble vi satt i land i Charleston.
Denne runden var det altså Atlanteren som vant. Vi kom ut av det fordi vi ikke gjorde nok fart de første timene. Med en gang man mister grepet, tar havet over og viser ingen medlidenhet. Jeg tror vi skal være glad for at vi slapp levende fra det.

Powered by Labrador CMS