utgave nr 6 1999

Eivind Amble: RIBens rare røtter

Publisert Sist oppdatert

RIBens rare røtter


RIB’ene ble skapt ved en engelsk skole. Konseptet er spennende og båttypen er blitt populær. Vi ser på materialvalg, egenskaper, bruksområder og den spesielle historien bak.

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE
Da jeg kom med noen betraktninger om GRP og aluminium i mainummeret, avsto jeg fra å blande "RIB" inn i diskusjonen. RIB'ens stive skrogkonstruksjon kan nemlig bygges av hva slags materiale som helst - bare det er sterkt, stivt og ikke for tungt. Og til nå har verden sett RIB-skrog laget både av tre, GRP, FRP og aluminium - om ikke enda flere materialer. Noen RIB-varianter ble omtalt i Båtmagasinets marsnummer.
Jeg så gjerne at vi fant et brukbart norsk ord for RIB’en. Men selv opphavsmennene i England prøvde lenge før de kom frem til de tre bokstavene "RIB" - som står for "Rigid Inflatable Boat". En direkte norsk oversettelse blir ikke helt god - eller hva mener vi om "Stiv Oppblåsbar"?
I mangel av noe bedre, får vi holde oss til "RIB". Men dermed er altså ordet "båt" med i betegnelsen. Så derfor blir det både smør på flesk og litt dumt når noen snakker om "RIB-båter".
RIB'en har en kort historikk. Opprinnelsen finner vi i England - i skolemiljøet. Admiral Desmond John Hoare hadde i oppgave å skaffe et høvelig sted for det første "Atlantic College" - en mellomstasjon for studenter fra hele verden på vei til universitetsstudiene. Stedet ble St. Donat's Castle - med omtrent egen strandlinje mot Bristol Channel på den engelske vestkysten.
Atlatic College startet opp i september 1962 med admiralen som rektor. Dermed lå det i kortene at det ble mye båt og båtliv for studentene - både som fag og som fritidsbeskjeftigelse. Men gummibåten på 13 fot som skolen hadde anskaffet for å holde oppsyn, dugde ikke som den skulle. I tillegg til at den hadde tendenser til å folde seg sammen i grov sjø, tålte ikke bunnen mange strandhugg og sjøsettinger før lappesakene måtte frem.
Dermed startet eksperimentene: Trelister ble limt på utvendig, og faste dørkplater ble stemplet på plass innvendig. Veien ledet mot RIB'en! Og i 1964 ble den første båten fra Atlantic College prøvekjørt med stiv bunn og en luftfylt standard pølsefender fra Dunlop. 16 fot lang var den første RIB'en fra Atlantic - med 20 graders "V"-bunn. Kort tid etter fikk et annet engelsk båtbyggeri den samme idéen, og en 19-foter var raskt på sjøen. Militære myndigheter i et annet land viste interesse for båttypen. Og "the Galt Surfer Commando" på 21-fot var klar til presentasjon i 1966.

Nytt båtkonsept

RIB'en var født, og den begynte så smått å bli kjent som et spennende arbeidsverktøy. Royal National Lifeboat Institution (RNLI) fulgte utviklingen på nært hold. RIB'en var et båtkonsept som opplagt kunne redde liv. Men tiden gikk med utprøving av ulike typer, før RNLI i 1981 sjøsatte sin første, store "Medina" - en 40-fots RIB som kunne bære ikke mindre enn 84 personer.
I Sverige var i mellomtiden en RIB på 16 fot satt i produksjon hos Weedo (1976), mens Norge lå litt etter: Den første RIB'en fra et norsk verft dukket opp i 1981. I USA skjedde det lite eller ikke noe.
Da det italienske motor- og båtgeniet Fabio Buzzi begynte å sette langdistanserekorder med RIB'er med Seatek-motorer, forsto fritidsbåtfolket for alvor at RIB-konseptet hadde spennende kvaliteter. Noen hver kan jo ha glede av en fender med stort fartspotensiale. Mange båtprodusenter så muligheter, og bega inn i RIB-markedet.
Men "Fritids-RIB'en" fjerner seg stadig mer fra den opprinnelige idéen om en tøff båt som er effektiv i redningsaksjoner uansett vær og føre. Den moderne fritids-RIB'en er delikat og forseggjort. Og den har en prislapp deretter.
Hvordan kan det gå til at et nytteverktøy som stammer fra et college ved den engelske vestkysten, så raskt er blitt et ettertraktet fritidsbåtalternativ?
Vel: Er det noen som er lei av å henge ut og å ta inn fendere? Hver bidige gang vi skal inntil en brygge eller legge til en annen båt, må fenderne ut. Og hver gang vi går fra brygga eller tar farvel med den andre båten, skal fenderne inn igjen. Det er slutt på dagene da det var shipshape å ha et halvt dusin lekre fendere permanent opphengt langs siden på snekka. Både båtene og fenderne har forandret seg. Men har du en RIB, er fenderproblemet løst. Du fortøyer, og ferdig med dét. Båten er jo en fender i seg selv.
Dagens RIB'er er lave på vannet og uten særlig overbygg. Det gir lavt tyngdepunkt. Derfor kan "V"-bunnen gjøres ekstra dyp med prioritering av sjøegenskaper. Kommer det mye last ombord, dypper de store pølsefenderne i vannet. Dermed øker vannlinjebredden og stabiliteten.

Tøffe bruksbåter

Dagens RIB'er er bygget for å brukes. De tåler vann ombord, og de tåler uvøren behandling. Så får det heller være at fenderen tar mye av plassen, at cockpit'en blir smal innvendig, og at det selvsagt alltid er en teoretisk mulighet for punktering selvom fendermaterialet etterhvert er blitt nesten ugjennomtrengelig. Den moderne RIB'en er fremfor alt en lettvint båt med spesielt gode egenskaper i sjøen.
En RIB for redningsbruk har gjerne et oppblåsbart flyteelement montert i en rigg i god høyde over cockpit. Skulle båten bli slått rundt av en sjø, retter den seg selv når flytebag'en fylles.
Selvom de kan se like ut på mange måter, er ikke vanligvis en rednings-RIB identisk med en fritids-RIB. En fritids-RIB er normalt ikke selvrettende. Og med den store fenderen vil en RIB uten overbygg eller oppblåsbar flytebag i riggen, kunne være godt stabil om den havner med kjølen i været. Risikoen for å bli slått rundt i grov sjø er selvsagt minimal. Men også en RIB skal håndteres med båtvett og forstand.
RIB'en er kommet for å bli. For mange er den opplagt den helt riktige landstedbåten. Så kan vi stille spørsmålet om hva som er det optimale materialet for det stive skroget. Fordelene og ulempene som er nevnt i mai-artikkelen om "Plast eller aluminium", gjelder også her.

Powered by Labrador CMS