Eivind Amble:Faglige krav til båttestere

BÅTMAGASINET NR. 06/2008 – juni

Eivind Amble:Faglige krav til båttestere

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE
Reklamesuperlativer har vi lært oss å leve med. I ulike bransjer støter vi til tider på store ord om "unike egenskaper til drømmepriser" - uten at vi blir overbevist om at alt er så enestående som teksten forteller.
I vår egen båtverden opplever vi også selvsagt markedsførere som omtaler skuta som frembys i rosende ordelag. Det er jobben deres. Og egenskaper som kanskje kan være litt negative, forbigås i stillhet.
Den som har bestemt seg for å bli båteier, bør jakte på solide faktaopplysninger. Det er ikke dumt å vite mest mulig om produktet før det kommer blekk på papiret og pengene skal på bordet.

SKOLERTE BÅTKJØPERE
Og her er det at båtpressen burde komme hjelpende til med sine omtaler og båttester. Det virker som om rapporter fra prøvekjøring av både nye og brukte båter, er populært stoff. Noen lesere drømmer seg kanskje bort ved å studere en uoppnåelig skjønnhet i detalj. Andre sammenligner og vurderer alternativer før båtforhandleren kontaktes.
Potensielle båtkjøpere er ofte vel skolerte og forberedt når de kommer med sine spørsmål. Selgeren som skal presentere drømmebåten, må ha lest leksen på forhånd. Gode kunnskaper om produktet er en forutsetning. Svikter det her, er det fort gjort å bli satt til veggs.
Da Båtmagasinet kom med sitt første nummer i oktober 1985, var selvsagt en "test" på plass i bladet. Og båten det gjaldt, fikk omdømmet "Morsom, praktisk, solid og meget gjennomført." Ikke dårlige karakterer. Hastigheter var radarmålt, og båten ble omtalt som "myk og stabil selv i grov sjø". Hyggelig lesning både for den som måtte ha planer om kjøp, og for båtprodusenten.
I den ferske bladredaksjonen ble den gangen omfanget av prøvekjøringer og prøverapporter diskutert heftig fra første dag. Hvor mye omtale orker leserne å fordøye? Hvor mye vekt legger egentlig leserne på en test når de forsøker å skaffe seg oversikt over hva markedet har å tilby? Hvor mye føler leserne at de kan stole på hva journalisten forteller om egenskaper og funksjonalitet?
På mange måter representerer båtbransjen og bilbransjen to forskjellige verdener. Derfor fører det galt avsted å sammenligne prøverapporter for båter og biler selv det er nærliggende.
Vanlige personbiler har fire hjul og fra to til fem sitteplasser. Lengde og bredde varierer innenfor ganske snevre grenser. Og bilen kan normalt prøves i forutsigbart terreng, enten det er på landeveien eller på bane med ønsket beskaffenhet.
Annerledes er det med "fritidsbåt" som pr. definisjon omfatter "Alle typer fartøy beregnet for sports- og fritidsformål med en skroglengde mellom 2,5 og 24 m (...) uansett type fremdriftsmiddel". Her er spennet fra den minste til den største kjempemessig. Bedømmelse av konstruksjon og egenskaper kan umulig følge samme mønster for en 8-foter som for en 79-foter.

FAGLIGE KRAV
Når båttesting diskuteres, havner vi fort opp ved spørsmål om kostnader og tidsbruk ved prøveprogrammene, og om hvor omfattende rapportene kan være for å kunne fordøyes med utbytte. Ikke desto mindre må vi regne med at mange legger stor vekt på konklusjonene i prøvekjøringsrapportene. Derfor må det stilles faglige krav til både journalister og redaksjoner som gir informasjon som kan spille en rolle for valget av båt. Dette er en tung og forpliktende bør å bære - en bør som nok kan komme til å parfymere hva skribenten kunne mene burde være berettiget kritikk.
Så lenge det dreier seg om en ny båt, bør produsentens salgsmateriell gi informasjon god nok om tekniske spesifikasjoner og om hva som ligger bak CE-merkingen. Men i mange tilfeller kan det sikkert være smart dersom en testrapport forklarer litt om hva disse dataene egentlig betyr. Det skader ikke å minne om hva konstruksjonskategoriene innebærer. Og der det er aktuelt, kan det være bra å gjøre det klart hvorvidt samsvar med regelkravene har vært vurdert av et teknisk kontrollorgan - og i så fall av hvilket.
Er det en brukt båt av god årgang som er under lupen, blir det gjerne mer brysomt å finne de samme opplysningene. Her kan testteamet fra båtbladet ha en oppgave å gjøre med å få frem referanser som en interessert leser kan ha glede av.
Men uansett hvordan vi snur og vender på saken - når vi kommer til selve vurderingen av båtegenskaper, blir mye gjerne temmelig subjektivt. Her har vi med kvaliteter å gjøre som det ellers vil ta et hav av tid å måle og registrere. Hvordan skal det eksempelvis kunne settes tall på "sjøegenskaper" uten å ha fullstendig kontroll med vær og føre, uten at registreringer gjøres med finurlige instrumenter, og uten at vi har kriterier som registreringene kan refereres til? Når for eksempel journalisten skriver om båtens "myke gange i sjøen", må det helst gå frem hvor ombord i skuta observasjonen er gjort. Og hva er målestokken for "myk gange"?
En båtprodusent som i mange år hadde bygd planende båter med styreposisjon i cockpit, ville snu på flisa i en ny modell. Ratt og kontroller ble nå plassert i forkant av den store salongen, slik at skipperen kunne holde seg innendørs og være mer sosial.
Da prototypen ble bygd opp, var alle vel fornøyde med arrangementet. Men da båten kom på sjøen for en første prøvetur, ble det stilt spørsmål ved hvor det var blitt av "den myke gangen" som basisskroget var kjent for. Var skrogformen endret? Hva var det som gjorde at båten gikk så mye hardere i sjøen enn forventet? Hva hadde skjedd som kunne forklare?
Det som observatørene glemte i sammenhengen, var at styreposisjonen var rykket mer enn en tredjedel av båtens lengde fremover sammenlignet med tidligere båter som det ble referert til. Ikke merkelig at "gangen i sjøen" ble oppfattet å være vesentlig hardere. Da styrmannen for å illustrere flyttet seg akterover til den tidligere "normalplassen" i forkant av cockpit, fikk pipen en annen lyd. Da var båten mer enn akseptabel.
De gangene jeg har vært involvert i konstruksjon av mindre, hurtiggående passasjerbåter, har jeg forsøkt å få plassert skipperen omtrent i samme avstand fra akterspeilet som de fremre setene i passasjersalongen. Da vil personen "ved håndtakene" selv føle på kroppen når akselerasjoner og bunnslag blir vel heftige, og med dét få tidlig signal om når det kan være aktuelt å redusere pådraget. (Hvis da ikke kjørestolene er opphengt i mye fjærer og sjokkdempere.)
Når "havrafting" med store RIB'er (Rigid Inflatable Boats) gjerne beskrives som dén muligheten for å oppleve storhavet i høyt tempo, er det verd å stille et forsiktig spørsmål ved båtenes arrangement. Ikke sjelden er kjøreposisjonen plassert nær hekken, mens forre passasjerseter er kloss i baugen. For en uerfaren skipper kan det være fristende å gi flatt jern så lenge komforten nær rattet er bra. Men en person som har fått plass på første benk i mange meters avstand fra den behagelige styreposisjonen, merker fort ubehag - og merker at det kan være risiko for skader. Da hjelper det lite om en testrapport fremhever båtens "myke gange i sjøen". Det må vurderes hvor i båten bevegelsene er registrert.

”SJØVERDIGHET”
Så til et annet tema: Hva sier en vanlig test om det viktige spørsmålet om båtenes "sjøverdighet"?
I 2002 ble det slått alarm fra Nederland. Det var registrert flere grelle eksempler på kanalbåter som uten problem var kvalifiserte for fritidsbåtdirektivets konstruksjonskategori B, altså "for bruk utenfor kysten i vindstyrke opp til Beaufort 8 og i signifikant bølgehøyde på opp til 4,0 meter", til tross for at farkostene manglet både skyvekraft og styrekraft som var nødvendig for å operere sikkert under slike værforhold. Her var det en opplagt regelglipp.
Dermed ble det satt i gang et stort arbeid for å vurdere hva slags krav som må stilles for å sikre at båter skal ha "gode manøvreringsegenskaper" i "vindstyrke og bølgehøyde som angitt for sin kategori" som det står i forskriften (Vedlegg I, 1).
I november samme år ble det første møtet holdt i en engere "ad-hoc" komité for å diskutere saken. Mye arbeid er etter dette nedlagt for å komme frem til hvordan sjøverdighet skal kunne vurderes ad teoretisk vei. Idéen om en "Sea Worthiness IndeX" (forkortet til SWIX som om det dreide seg om skismøring), eller en "sjøverdighetsindeks" om du vil, tok form. Men arbeidet med SWIX demonstrerte fort hvor komplisert det er på objektivt vis å vurdere en båts sjøegenskaper - noe som egentlig burde være et vesentlig element i enhver båttest.
Et forslag til en kraftig forenklet vurderingsmåte som nå er på bordet, går ut på at indeksen skal nøye seg med å vurdere betydningen av båtlengde, deplasement, skyvekraft, hastighet, fribord forut, bredde og vindfang i et sinnrikt regnestykke. Samtidig foreslås det nå at praktiske prøver skal kunne erstatte vriene bergninger.
Men de praktiske prøvene forutsettes gjennomført etter en ganske detaljert oppskrift: Ved minst 60 % av maks motorturtall skal båten kjøres i minst 15 minutter på hver av kursene 0°, 45°, 90°, 135° og 180° i forhold til den aktuelle bølgeretningen uten at det skal registreres strukturell svikt, vannfylling, baugdykking, kantringsrisiko eller tap av kontroll i signifikante bølgehøyder på henholdsvis 3,5 meter for kategori A, 2,0 meter i kategori B og 1,0 meter i kategori C.
Det blir litt av en utfordring å finne "værvinduer" med spesifiserte bølger.
Slike registreringer skulle selvsagt gjerne inngå i enhver skikkelig båttest. Men sett med båtpressens øyne fortoner nok denne slags øvelser seg utenkelige i praksis. For hvordan skulle man innrette seg for å finne akkurat de riktige prøvekondisjonene uten å måtte vente vinter og vår?
Det er altså gode grunner til at egenskapene til båter som saumfares i båttestene, for en stor del må bli vurdert etter metoden "kvalifisert synsing". Dét betyr imidlertid at det må stilles strenge krav til kompetanse og erfaring hos den eller de som til slutt setter karakterene. Og bedømmingen må selvsagt gjøres i relasjon til både bruksområde, konstruksjonskategori, verdi i andrehåndsmarkedet og alle de andre punktene som har betydning for en båtkjøper.
Uansett hvor vrient og krevende det vil være å foreta en meningsfylt bedømming, må opplysningene som kommer frem, ha solid verdi for leserne. Så er det opp til redaksjonene å stille nødvendige krav til ekspertjournalistene. Å rapportere om resultater fra båttester, bør være en ganske alvorlig affære.