Syvertsen korrigerer Aftenposten-artikkel

Vraking av fritidsbåter

Den unyanserte fremstillingen av mine synspunkter i Aftenposten 11. juni og på lederplass 12. juni krever en redegjørelse for de faktiske forhold.

Antallet fritidsbåter som forventes vraket fremstilles som fakta. I virkeligheten er tallene basert på mer eller mindre kvalifisert gjetning og estimater. Inntil vi igjen får på plass et obligatorisk båtregister, er det ingen som vet eksakt hvor mange fritidsbåter som finnes i Norge, det være seg type, størrelse, alder eller geografisk fordeling. Det er heller ingen som med sikkerhet kan si noe om en fritidsbåts levetid. Ved å besøke de større fritidsbåthavnene i landet, vil man bli overrasket over å se mange velholdte båter som er både 50 år og eldre. Den store økningen i antall fritidsbåter er kommet de siste 25 år. Hvor lenge disse båtene vil være sjødyktige er det ingen som vet.

Det store flertallet av fritidsbåter som vrakes antas å være landstedbåter og andre mindre båter. Det er trolig relativt ukomplisert å kvitte seg med disse båtene ved å skjære båtene i biter med en motorsag og frakte bitene til et egnet avfallsanlegg. Når det gjelder større fritidsbåter, blir disse som oftest restaurert av entusiastiske båtfolk og satt i sjødyktig stand. Kun et fåtall vil bli senket på havets bunn, men også dette er det ingen som vet noe eksakt om. Det er imidlertid kjent for del fleste at det ligger et stort antall vrak langs kysten, ikke minst etter siste verdenskrig. Det er også en kjent sak at et betydelig antall utrangerte fiskefartøyer er blitt senket på havets bunn. Marinen benytter fremdeles utrangerte marinefartøyer som øvelsesobjekter inntil de forsvinner i dypet, uten at noen har reagert nevneverdig på det. I denne sammenhengen må et antatt beskjedent antall fritidsbåter som senkes på store dyp være et relativt ubetydelig problem.

Når det er sagt, er det viktig å være forutseende, og jeg innser fullt ut at dette kan bli et problem i fremtiden. Kongelig Norsk Båtforbund har vært engasjert i denne problematikken, både nasjonalt og internasjonalt. Hittil er det bare Finland som har funnet en løsning som synes å fungere. Løsningen er funnet gjennom et omfattende samarbeid mellom myndighetene og båtorganisasjonene. I KNBF har vi hittil ikke mottatt noen invitasjoner eller forslag til et slikt samarbeid. Så vidt jeg vet har verken Statens Forurensningstilsyn eller Miljøverndepartementet vært nevneverdig interessert i å bidra til å finne en hensiktsmessig løsning.

Derfor er det etter min mening tøvete å argumentere for en vrakpant før det foreligger et konkret kostnadseffektivt forslag til hvordan problemet eventuelt kan løses. Båt-Norge strekker seg lenger enn bare til Drøbak. Derfor vil kostnadene ved frakt av en større fritidsbåt frem til et destrueringsanlegg ha relativt stor betydning for en løsning som motiverer båteierne til å benytte en eventuell destrueringsordning. Det vil neppe være lønnsomt å etablere så mange destrueringsanlegg at ikke fraktkostnadene vil være en viktig faktor. Derfor vil økonomi og bruk av ressurser, sett i forhold til problemets omfang, være av stor betydning.

Først når et løsningsforslag foreligger, er det relevant å diskutere hvordan dette skal finansieres, det seg være ved vrakpant eller på andre måter. Det å innføre en vrakpant nå vil kun være en ny avgift uten mål og mening. Kongelig Norsk Båtforbund vil mer enn gjerne engasjere seg arbeidet med å finne en fremtidsrettet og kostnadseffektiv løsning. Vi har også en aktivt arbeidende miljøkomité som med glede vil engasjere seg i en slik sak, men vi vil motsette oss innføring av en vrakpant inntil noen kan fortelle oss hvordan dette problemet kan løses i praksis.

Jan H. Syvertsen

Generalsekretær

Kongelig Norsk Båtforbund