På båttur rundt Skandinavia

Da Per-Tore Fredriksen fra Sørreisa i Troms ble spurt om han ville være med på en båtttur rundt hele Skandinavia, reagerte han spontant med et spørsmål som de fleste andre av oss også ville ha stilt:

– Går det an, da?

Geistlig invitt

Jo da, det går an. Men en båtttur fra Senja, sørover norskekysten og til slutt gjennom Russland og tilbake igjen til Senja, er ikke noe som mange har utført. Så kom da også ideen fra en prest!

Presten heter Arild Strand, er oppvokst i Sørreisa og en gammel skolekamerat av Per Tore. Han er dessuten eier av en seilbåt av typen Bostrøm 37.

– Jeg hadde lest en artikkel om denne ruta og ble veldig fascinert, forteller den nå pensjonerte presten. Fascinasjonen gjaldt ikke minst historien til Valamoklosteret i Ladogasjøen i Russland og klosteret med samme navn i Finland. Og det var nettopp geistlige kolleger i Finland som gjerne ville at Arild Strand skulle komme på besøk.

Lang modning

Tanken om en seiltur i østerled hadde ligget og godgjort seg i en 10-12 år, men det var først da han sluttet å jobbe at Arild fikk tid til å planlegge og gjennomføre prosjektet.

– Vi trengte en invitasjon fra en russer, faktisk. Det måtte også være en russisktalende om bord når vi skulle kommunisere med de som styrer slusene vi måtte gjennom, forteller karene. Som tolk fikk de med seg Tore Mentyjærvi, også kjent fra TV-serien «Team Bachstad» på NRK.

Og sluser var det mange av, hele 22 stykker, i tillegg til mange bruer som måtte åpnes nattestid for seilbåten. De ble faktisk sluset opp til hele 104 meters høyde!

Los

Men la oss begynne med begynnelsen av ferden. Den første etappen gikk fra Senja til Sandefjord. Derfra, den 1. mai, seilte Arild Strand sammen med noen andre kompiser over til Stockholm. De klappet til kai i den svenske hovedstaden 20. mai. Og nå begynte mannskapet som skulle være med på turen gjennom Russland å dukke opp.

Åge Tobiassen fra Å på Senja, med bakgrunn som blant annet fisker, tok med seg gitar og trekkspill, og reiste med fly til Stockholm hvor han seilte med skipperen over til Helsingfors. Der sluttet Per-Tore seg til selskapet, sammen med fjerdemann i mannskapet, Boye Yttervoll fra Finnsnes.

Skremselspropaganda

Så ble de da også inspisert underveis av russiske myndigheter. Men det kom aldri til noen ubehageligheter.

– Vi hadde jo snakka litt om dette på forhånd, og hørt mye om hva man kan forvente seg der borte. Det kunne være alt fra tyveri til salg av diesel med vann i, og ikke minst bestikkelser. Men ingenting av dette kom vi ut for, sier Per Tore.

Om det bare var skremselspropaganda eller ikke, faktum er i hvert fall at mannskapet på fem opplevde inspektørene som veldig høflige og formelle.

– Ja, det var nesten i overkant, for de ville ikke ta imot verken kaffe eller kake som vi tilbød dem, smiler Arild.

Det samme gjaldt også lokalbefolkningen som de traff underveis. De var svært så behjelpelige, og syntes i grunnen det var stor stas å treffe på norske seilere så langt mot øst.

Per Tore forteller:

– De ville ikke ha noen som helst form for belønning når de hjalp oss. «Her i Russland gjør vi hverandre tjenester uten å kreve noe tilbake», sa de. Og så var de veldig opptatt av at Norge og Russland er naboland med et godt brorskap.

Første og siste gangen

Med et 30 dagers visum bega vennegjengen seg ut på eventyrferden. Spesielt St. Petersburg gjorde et sterkt inntrykk på de nord­norske seilerne. Og hadde visumet strukket seg enda lenger, ville de nok ha tilbrakt mer tid i millionbyen med sin rike historie. Men videre måtte de.

Først på elva Neva, som renner mellom St. Petersburg og innsjøen Ladoga, der de måtte ha los som de møtte klokka 01.30 på natta.

– Det var flott å seile forbi disse vakkert lyssatte bruene. Vi var jo eneste lystbåt på vei oppover, så det føltes veldig spesielt at de åpnet bruene for oss, forteller de båtfrelste karene.

Etter dette vandret losen i land, og turen gikk videre til Lagoda. Den er 50 ganger større enn Mjøsa, og 11 ganger større enn Senja. Innsjøen har 660 øyer, noen av dem bebodde.

Her gjorde de anløp ved byen Petrozavodsk. Og nok en gang ble de forbløffet over det vennlige møtet med lokalbefolkningen.

– Folk visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss. Her kom blant annet en bjørnejeger og ga oss bjørnekjøtt. Kjøttet ble kokt og servert med viltsaus, poteter og grønnsaker, og smakte nydelig. Det var første og antakelig siste gangen vi smakte det, smiler Per Tore.

Religiøs opplevelse

På Kizji-øya fikk de overvære et mesterskap i kirkeklokkespill. Her besøkte de også Kristi forklarelseskirken og dens 33 kupler, like mange som Jesu leveår. Kirka er bygd opp uten en eneste spiker!

Elva Svir forbinder innsjøene Ladoga og Onega. Og kursen gikk videre mot Belomorkanalen (Kvitsjøkanalen), som Stalin fikk bygd.

– Det var mange store båter å se. Noen fraktet tømmer, andre fraktet sand som ble brukt til betong i St. Petersburg, forteller Per Tore.

Museer ble besøkt mens de forserte slusene, én etter én. Her gikk det bevæpnede vakter som seilerne kommuniserte med. Langs ruta fantes det også ubudne gjester, det må sies, i form av mygg og klegg.

– Vi kunne ha drukket ferskvannet vi seilte i, men brukte det kun til å bade i. Og da gikk det jo ikke an å drikke det etterpå, ler de glade seilerne.

Saltvann

Ved neste utløp er Belomorsk lokalisert, den gamle pomorhovedstaden. I gamle dager kunne det ligge så mange som 40 pomorskuter i Hammerfest, og handelen mellom Russland og Nord-Norge, helt ned til Bodø, var formidabel.

Kvitsjøen har sitt navn etter sine hvite bølgetopper, og er frossen i fem måneder av året. Men isbrytere holder i dag sjøen åpen.

Kvartetten av seilere svingte også innom Solovki-klosteret, for så å seile videre på elva Dvina, mot Arkhangelsk. Elva er veldig grunn, og båten la seg over ved kai på fjæra sjø. Men det voldte ingen problemer.

Ved Arkhangelsk fikk seilbåten nok en gang saltvann under kjølen (foruten Kvitsjøen), og derfra satte de kursen mot Vardø, for så å seile hjem igjen til Senja.

Forbannet

Skjønt her oppstod det først forviklinger når den norske seilbåten og dens mannskap skulle utklareres, og fremdeles befant seg i russisk territorium. Den russiske kystvakta hadde nemlig gitt beskjed over sambandet at seilbåten skulle stoppe. Men den russiske tolken hadde jo mønstret av i Arkhangelsk, så det var ingen om bord som skjønte en døyt av hva som ble sagt. Til slutt ble seilbåten bordet.

Kapteinen om bord i kystvakten ble forbannet, men om bord i seilbåten var det full forsoning. Her siterer vi det russiske befalet:

«Vi er veldig klar over forholdet mellom Russland og NATO. Men vi er et broderfolk, og det skal vi fortsette med å være.»

Så ga han alle de fire nordlendingene en klem.

– Det var en sterk opplevelse, minnes Per Tore.

Besto prøven

Og dermed kunne de returnere tilbake til Senja, et sjeldent eventyr rikere. Om seilbåten slår skipper Arild fast at den besto prøven.

– Så absolutt. Jeg seilte den opp til Svalbard året i forveien, og ferden til 80 grader nord gikk også helt fint.

Kanskje blir det flere fjerne seilaser for den pensjonerte presten og hans venner – det er slett ikke utenkelig. Men noen motorbåt vil han uansett ikke vite av.

– Nei, jeg liker utfordringene med å seile, og jeg vil gjerne seile så mye og så lenge jeg kan.