Yachten som ble krigsskip og kongeskip

Det var en kjent britisk industrimann og seiler, Sir Thomas Octave Murdoch Sopwith, som i 1935 bestilte det som skulle bli Storbritannias største motoryacht ved det berømte Camper & Nicholson-verftet i Southampton. Sopwith var den gang Storbritannias største flyprodusent og en meget velstående mann. Han var også en av Englands beste seilere og hadde selv en 12 meter regattabåt som han deltok med i de store regattaene på den tiden. I 1934 hadde han utfordret amerikanerne i America’s Cup med en enda større regattabåt, en «J-class»-båt, «Endeavour», tegnet av Charles Nicholson og bygget ved hans verft i Southampton. Nå hadde Sopwith fått blod på tann og ba Nicholson tegne en ny J-båt som han skulle slå amerikanerne med i 1937.

M/Y «Philante»

Motoryachten fikk navnet «Philante» - et navn avledet av hans kones og hans eget navn. Yachten skulle være følgebåt for den nye J-båten over Atlanteren til Newport, Rhode Island, der America’s Cup-regattaen ble arrangert. Under regattaen skulle Sopwiths familie og venner bivåne seilasene fra «Philante». Den nye «Endeavour II» var også tegnet av Charles Nicholson. Denne gang fikk de amerikanske forsvarerne en hard tørn i oppgjøret mot britene, og England var nærmere å fravriste seilerne fra New York Yacht Club det berømte trofeet enn noen hadde vært i hele regattaens historie. Men de to britiske yachtene returnerte til yachtklubben i Cowes uten «The Ugly Mug», som den store og kostbare, men altså lite pene, pokalen ble kalt. USAs kjente Harold Vanderbilt viste seg helt uslåelig atter en gang.

Krigsskip i Royal Navy

Allerede året etter regattaen i USA fikk britene annet å tenke på enn lystbåter og regattaseiling. Tyskerne var allerede i gang med sine aggressive angrep på nabolandene i Europa. Hitler la ikke skjul på at han også godt kunne tenke seg å erobre De britiske øyene. Det resulterte i en hurtig styrking av det britiske forsvaret både til sjøs, på land og i luften.

Thomas Sopwith fikk også annet å tenke på. Hans flyfabrikker masseproduserte krigsfly til Royal Air Force. Og den flotte motoryachten stilte Sopwith til disposisjon for Royal Navy som korvett. Skipet ble krigsmalt og mye av den kostbare og luksuriøse innredningen ble revet ut og erstattet med det som krevdes av et effektivt krigsskip. «Philante» ble stasjonert i Nord-Irland og fikk ordre om å passe på de mange Atlanterhavskonvoiene og jage de tyske U-båtene som senket mange amerikanske og britiske skip ute i Atlanteren.

«Philante» kom uskadd fra sin farlige virksomhet, men måtte tilbake til verftet i Southampton for å bli et sivilt fredsfartøy igjen. For Sopwith var det også mange og viktige oppgaver med gjenoppbyggingen av industrien etter krigen. Da verftet kunne fortelle at den norske regjeringen var på utkikk etter et kongeskip til kong Haakon VII, hadde han derfor ikke noe i mot å overlate sin kjære «Philante» til den populære norske kongen.

Folkets kongegave

Konge Haakon var lovet et kongeskip allerede da han ble Norges nye konge i 1905. Den gang måtte han imidlertid nøye seg med at et av Marinens skip, «Heimdal», som ble stilt til disposisjon for vår nye kongefamilie da de ankom i danskekongens skip «Danebrog» 25. november 1905. I Drøbaksund utenfor Oscarsborg lå «Heimdal» og ventet på «Danebrog» og de kongelige ble satt over til det norske marineskipet i en lettbåt. Så bar det i full fart inn Oslofjorden i tett snødrev, men med en mengde små og store båter som tok i mot kongefamilien med flagg, fløyter og hurrarop.

«Heimdal» ble flere ganger benyttet som et midlertidig kongeskip. Men noe eget skip så ikke kong Haakon mye til. I 1914 fikk han riktignok tilbud om en stor seilbåt som han kunne seile med i «Europauken» mot keiser Wilhelms store seilskonnert «Meteor» og mange andre tyske og britiske båter. Men kongen takket nei. Han var riktignok en fullbefaren sjømann, men ingen regattaseiler. Og han sa spøkefullt at han som marinemann hadde fått nok kaldt vann i fjeset. Så skjedde det ikke mer med dette før en ny verdenskrig satt en stopper for det hele. Kong Haakons innsats for Norge under hele krigen imponerte både regjeringen og hele folket, så da forslaget om at vi skulle samle inn til en folkegave, stor nok til å skaffe kongen det kongeskipet han var lovet 40 år tidligere, tok det ikke lang tid å samle beløpet britene forlangte for «Philante».

Kjøpesummen lød på 1,5 millioner kroner.

Norsk standard

Etter at kjøpet var en realitet ble skipet levert til verftet i Southampton for en skikkelig oppussing. Kong Haakon fikk både en modell av skipet og tegningene for innredningen. Kongen ga beskjed om at han godt kunne tenke seg en mindre luksuriøs innredning enn det Sopwith hadde, og hvis mulig så kong Haakon også gjerne at verftet benyttet norske materialer og utstyr.

Det ble bestemt at kongeskipet skulle få navnet «K/S Norge» og seile med mannskap fra Den norske Marinen. En del av offiserene med kaptein Christian Monsen i spissen dro tidlig i mai 1948 over til verftet i Southampton for å gjøre seg kjent med skipet. Marinen skulle ha et mannskap på 52 mann om bord. På de øvre dekkene ble det innredet lugarer for alle kongefamiliens medlemmer. I tillegg var det flere gjestelugarer.

17. mai 1948 var hele besetningen om bord. Da gikk også skipsjefens vimpel opp i masten. 21. mai ble den offisielle prøveturen gjennomført med både konstruktøren, Charles E. Nicholson og den tidligere eieren, Thomas Sopwith ombord, 29. mai 1948 var alt klart for levering fra verftet og klokken 12.15 kastet kongeskipet loss og seilte ut i Kanalen mot Nordsjøen.

Endelig kongegaven

Det ble en tøff tur nordover, med kuling og sludd fra nordøst. Det ble en skikkelig test av skipet som greide seg fint. Allerede før de var inne i norsk farvann ble kongeskipet møtt av mange norske båter og spente tilskuere. 1. juni ankom «Norge» Horten. Her ble mer utstyr tatt om bord og skipet fikk en siste finpuss før de kongelige skulle komme om bord i Oslo.

9. juni kom kong Haakon og hele kongefamilien til utstikker C utenfor Rådhuset og steg om bord. Her ble de tatt i mot av skipssjefen, statsminister Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange, handelsminister Brofoss og landbruksminister Fjeld, samt sjefer fra Forsvaret, gavekomitéen og andre innbudte gjester ved den høytidlige overrekkelsen av Folkegaven til kong Haakon VII.

TIDEN ETTER OVERTAKELSEN

Kongen markerer selv start og slutt på sesongen ved å embarkere og debarkere KS «Norge» for inspeksjon.

Av Jørn Finsrud

Hvor mye kongeskipet seiler varierer fra år til år, men sommersesongen varer normalt fra midten av mai til slutten av september. Deler av skipets aktivitet er knyttet til Kongens deltakelse i seilregattaer. Under store internasjonale seilaser bruker Kongen skipet som base.

Ved offisielle anledninger bruker kongen og dronningen også kongeskipet både i Norge og i utlandet. Kongefamilien benyttet kongeskipet, både under Kong Harald og Dronning Sonjas signingsferd i Sør-Norge i 1991, og under Kongeferden i Nord-Norge året etter. Da Kongeparet feiret sine 60-års dager sommeren 1997, deltok kongelige fra hele Europa i feiringen. Gjestene ble invitert på tokt fra Trondheim til Lofoten, og ble innkvartert ombord på Kongeskipet Norge, det danske kongeskipet Dannebrog og marinefartøyet KNM Horten. Det danske kongeskipet Daneborg er det andre av gjenværende kongeskip, etter at det britiske kongeskipet Britannia ble tatt ut av drift i 1997.

 

Besetning på 53

Kongeskipet ble også brukt ved Kong Olav Vs signingsferd i 1958 og reisen i Nord-Norge 1959.

Vedlikeholdet ombord på «Norge» er omfattende, både på dekk og i maskinen, i lugarer og oppholdsrom, og utføres av skipets mannskap vinterstid. Skipet er underlagt Veritas kontroll.

I sommersesongen består besetningen av 53 personer, 17 befal og offiserer og 36 menige. Vinterstid er bemanningen redusert til et minimum på ca 25 personer. Arbeidsoppgavene består da i hovedsak av vakt og vedlikehold. I februar måned mottar skipet nye vernepliktige som gjennomgår teoretisk og praktisk opplæring foran neste sesong.

 

Eies av Kongen, driftes av Forsvaret

Det er Kongen som eier skipet, men en kongelig resolusjon fra 1947 fastsetter at skipet skal bemannes, drives og vedlikeholdes av Forsvaret.

Da Kong Haakon tok over skipet ble det brukt på tokt langs norskekysten og til fjernere farvann. I juni 1955 benyttet Kong Haakon «Norge», da han besøkte Molde. Dette ble hans siste tokt. Kong Olav overtok skipet etter sin far i 1957. En teknisk gjennomgang resulterte i en tiårsplan for oppgradering av skrog og teknisk utstyr. Kong Olav fulgte sin fars tradisjoner og brukte kongeskipet både privat og offisielt.

Vinteren 1985 lå Norge til reparasjon og oppgradering ved Horten Verft. Under sveisearbeider oppsto det en brann som raskt spredte seg til hele skipet. Da brannen ble slukket, var skipet totalt utbrent, men undersøkelser viste at verken skrog eller maskin var påført alvorlige skader. Kongen bestemte at skipet skulle gjenoppbygges.

Arkitekt Finn Nilsson fikk på nytt oppgaven som interiørarkitekt. Vel et år etter brannen kunne Kong Olav igjen overta Norge. Skipet var da i en langt bedre sikkerhetsmessig og teknisk stand enn det hadde vært før brannen.

 

Kongeskipet i dag

Kong Harald overtok Norge ved Kong Olavs død i 1991. Kongen benytter skipet aktivt både ved offisielle reiser i inn- og utland og som base når Kongen deltar i internasjonale regattaer.

Kilde: Det Norske Kongehus