Bytt partner og lær mer!

Mange kvinner jeg har møtt gjennom jobb og på private turer, forteller at de har seilt over Nordsjøen og til Danmark som mannskap. Likevel tør de ikke å ta roret når de nærmer seg en havn i stille og rolig vær, eller hvis farvannet er middels trangt og urent. Jeg lurer på om disse jentene/damene har tenkt på hvilken fare de utsetter seg selv og det øvrige mannskapet for?

Hallo; de krysser et stort hav alene med mannen uten betenkeligheter, men de tør ikke/gidder ikke lære seg å styre båten? Personlig ville jeg aldri turt å krysse Langesundsfjorden hvis jeg ikke hadde en viss idé om at jeg kunne at over båten, og ha en reell mulighet til å plukke opp skipperen hvis han /eller hun) skulle falle over bord. Det handler ikke om å legge til prefekt ved kaia alene, men å få båten trygt inn. Så får man heller tåle noen riper om man skulle få en har tillegging som følge av at man er alene om navigasjonen.

Men disse damene, som hardnakket nekter å ta rattet etter flere års ferieseilaser; Hva gjør disse hvis mannen skulle falle overbord eller bli akutt syk eller skadet? Jeg tror de alle fleste, både kvinner og menn, er enige om at en mann, uansett hvor dyktig han er i bevisst tilstand, verken svømmer eller seiler særlig godt i bevisstløs tilstand.

En av mine båtvenner satte denne problematikken på spissen og sa det slik:

«En ting er det egoistiske aspektet ved at mange damer rett og slett ikke gidder. Men det disse damene tydeligvis ikke har tenkt over, er hvordan de vil komme til å ha det med seg selv i fremtiden hvis mannen faller over bord, og de ikke klarer å redde han. Fordi de aldri gadd å lære seg å styre båten».

Jeg må innrømme at så langt hadde ikke jeg tenkt. Men kameraten min hadde et meget godt poeng. Hvor mange av dere som leser dette, kvinner og menn, har tenkt over dette?

Hvorvidt man lykkes i å redde noen som faller over bord avhenger av mange faktorer, og selv den beste sjømann kan mislykkes under vanskelige forhold. Vissheten om at man gjorde sitt beste, vil naturligvis ikke ta knekken på sorgen i etterkant. Men den kan redusere skyldfølelsen. I det «å gjøre sitt beste», ligger også at man har vært villig til å trene på en nødsituasjon i forkant. Om man ikke bokstavelig talt tar seg tid til å trene spesifikt på mann-over-bord-situasjon, bør man hvertfall sørge for at hvertfall to voksne om bord er i stand til å styre båten hvis man har planer om å krysse en lengre strekning i åpen sjø.

Når dette er sagt, er det ikke bare damene sin skyld at de ikke lærer seg å styre båten de ferierer i. Det handler om mer enn latskap, dårlig selvtillitt og primadonnanykker. Det handler like mye om mannen og de innøvde kjønnsrollene.

De fleste menn jeg har snakket med gir nemlig sterkt uttrykk for at de ønsker at partneren skal blir mer aktiv i navigeringen om bord. De forteller til og med at de stadig oppfordrer sin bedre halvdel til å ta roret, men uten å få respons.

Kvinnene hevder på sin side at de gjerne skulle lært å styre båten, men ikke føler at de slipper til.

Begge parter hevder med andre ord at de er positive til at begge skal lære å styre båten. Men de klarer ikke å gjennomføre dette sammen, selv der kvinnen sier at hun har like stor glede av båtlivet som mannen.

Min erfaring er at en del menn mangler en smule selvinnsikt i hvordan de opptrer når de er skippere eller øvet mannskap på en båt. Jeg har selv opplevd å få revet storseilfallet ut av hendene mine fordi jeg nølte noen sekunder med å begynne å heise seilet. Dette var en forholdvis ny båt for meg, hvor jeg ville forsikre meg om at det var riktig tau jeg hadde i hendene. Men vips, før jeg fikk tenkt meg om, kom det to hender og tok over. Dette var en person som jeg kjente godt, og hadde seilt samme ruten over Nordsjøen sammen med året før, og som jeg til vanlig oppfattet som ganske positiv innstilt til kvinnelige seilkolleger.

Jeg, som var vant til å være skipper på jentebåt, ble naturligvis både fornærmet og sint. For ikke å snakke om resignert. Ikke det at han ikke skulle få lov å hjelpe til med å dra i tauet når det ble tungt. Det ville jeg naturligvis bare sette pris på. Men det var måten det ble gjort på, ved bare å komme og ta over uten engang å spørre om jeg ville ha hjelp.

Det sier seg selv at jeg gikk tilbake til cockpiten og lot han ta seilet alene. Min innsats var tydeligvis ikke ønsket eller nødvendig. Da jeg tok opp dette etter endt seiltur, beklaget vedkommende sterkt. Det var overhodet ikke «sånn» ment, og han hadde ikke tenkt over det der og da.

Men denne situasjonen er klassisk, og noe jeg tror de fleste jenter har opplevd på ett eller flere tidspunkt.

Det er eller annet som skjer med mange menn i det de kommer om bord i en båt. De går over på autopilot og tar over det meste automatisk, uten en gang å registrerer det selv. I etterkant stiller så de samme mennene seg uforståelige til at damene ikke lenger har lyst til å verken å lære eller ta del i seiljobben om bord sammen med dem.

Men hvilken dame/jente har lyst til å prøve seg på nye oppgaver om bord når hun blir «overkjørt» fordi ting tar noen sekunder de første gangene hun gjør noe nytt? Vi damer er ganske så sårsåre og sære akkurat der. Vi liker ikke å bli dissa, fysisk eller verbalt, når vi prøver på noe nytt. Et par slike opplevelser kan være nok til at vi trekker oss unna og overlater alt til mannen, som tydeligvis klarer seg utmerket uten vår assistanse der og da.

Jeg var for noen år siden med som journalist på et seilkurs med en gjeng damer. Samtlige hadde eller hadde hatt båt i familien, og dermed tilbakelagt bøttevis av nautiske mil til sjøs. Likevel ble de nesten fysisk kvalme ved tanken på å måtte styre den samme båten inn til havn. I løpet av én kurskveld hadde de samme damene lagt til en ukjent kursbåt på 40 fot tilnærmet perfekt på første forsøk. Hadde de visst at dette var en del av kurset, ville de latt være å bli med, uttalte flere av dem i etterkant. Men den positive overraskelsen over at det «ikke var verre enn dette» ga damene en helt ny trygghet og stolthet.

Hvorfor er det da så vanskelig å lære det samme av partneren? Jeg tror mye av svaret ligger i at vi tar med oss de rollene vi er vant til hjemmefra ut på sjøen. Er det mannen som er vant til å være den som fikser alt praktisk og teknisk på hjemmefronten, blir det naturlig at han også tar kommandoen om bord i båten. Måten vi kommuniserer på om bord er den samme som hjemme, og dårlig kommunikasjon vil også gjenspeile seg enda tydeligere om bord i en båt. Ofte er den kvinnelige parten lunken, forutinntatt og krass innstilt allerede før man kaster loss, ettersom hun i utganspunktet føler seg underlegen i en lære-situasjon med partneren. Tålmodigheten er ikke den samme som hvis det hadde vært en ukjent lærer med. At båtinteressen tradisjonelt har vært mannens domene forsterker rollene vi inntar i en lære-situasjon ytterligere.

En interessant observasjon i forhold til roller og god kommunikasjon om bord er båter der begge parter har vært aktive fra dag én, og ikke minst der begge parter har investert både penger og tid i anskaffelsen av båten. Når begge parter tar aktiv del i prosessen fra planlegging av båtkjøp, går på visninger sammen og investerer prosentvis like mye av sin inntekt i båten, er også partene langt mer likeverdige om bord når det kommer til navigasjon og manøvrering. Når begge føler eierskap til båten, blir det enklere å kreve sin plass om bord uten å føle at man er i veien eller opptrer som et forsinkende element.

Der begge parter er nybegynnere eller ferske båtfolk, er det også enklere å lære sammen og av hverandre, ettersom den ene ikke allerede er «verdensmester» i egne eller partnerens øyne.

I virkelighetens båtverden er det imidlertid fortsatt slik at det ofte er mannen som er den mest erfarne og aktive om bord. Det mest nærliggende for de fleste damer vil derfor være å lære av egen mann, med de ovennevnte utfordringene dette innebærer.  Men de fleste båtpar har som regel også et vennepar med egen båt. Siden det ofte er enklere å lære av andre enn egen partner, hvorfor ikke gå sammen med et vennepar og ta noen timer med « partnerbytte» i båtene før dere legger ut på ferieturen i sommer?

All erfaring viser at man i de fleste tilfeller er mye mer åpen for å motta ny lærdom fra en person som man ikke har like inngrodde forventninger til som overfor egen partner i en læresituasjon.