En maritim tidsmaskin i Skagerrak
Ytterst i Kragerøskjærgården, rett nord for Jomfruland finner man Stråholmen – et vilt og urørt kystlandskap med en rik og dramatisk fortid. For båtfolk med sans for kysthistorie er denne utposten et obligatorisk stoppested.
Annonse
Stråholmen er drøye én kilometer lang og snaue to meter over havet på høyeste punkt. Fra Jomfruland kan den minne om en grønn og forlatt flåte, fortøyd i det åpne Skagerrak. Navnet bærer bud om opphavet: en holme der det i gamle dager knapt vokste annet enn strå og gress, nådeløst herjet av bølger og vinterstormer i alle år.
Et historisk samfunn
Går du inn på nordsiden, finner du godt bevarte rester av et samfunn som i århundrer trosset naturelementene. Her har det faktisk bodd mennesker siden 1634. Jordbruket på øya må ha startet på denne tiden, men beite fant sannsynligvis sted på øya lenge før den tid. På 1800-tallet var folketallet på sitt høyeste, og i 1801 var det 21 fastboende på Stråholmen, fordelt på tre losfamilier. Omkring 1875 var Stråholmens betydning som losstasjon trolig størst og da holdt syv loser til her og til sammen bodde det 49 mennesker på øya. På den tiden var Stråholmen et komplett samfunn med skole, tollstasjon, skipsbygging og stormottak for fisk. Den faste bosettingen opphørte først i 1954, men det var dyrehold på øya fram til 1958. I dag står det igjen et merkverdig godt bevart klyngetun etter øyas tidligere sivilisasjon. Husene ble bygget tett sammen for å skape lune fellesrom og beskyttelse mot den nådeløse vinden. Tunet ved husene ble kalt for "Torget" og ble bygget opp over en periode på 300 år. De eldste bygningene i dag er trolig fra slutten av 1700-tallet og tidlig 1800.
Losvirksomhet i havgapet
Annonse
På Stråholmen trer du rett inn i et landskap som kan minne om et levende museum. Her finner du klassiske, sørlandske skipperhus med hager omkranset av steingjerder. De ble reist både for å rydde de få slettene for beitemark, og for å hindre at den tynne matjorda blåste på havet under høststormene. I dag holdes kulturlandskapet nede av beitende sauer. Går du en tur tvers over øya til sørsiden, møter du hav og svaberg så langt øyet kan se.
Minner om en svunnen tid er klart som dagen, og i de gamle skipperhusene har det bodd mange losere med familier. Her var det lenge losvirksomhet som var livsnerven, og øyas beliggenhet ute i havgapet var ideell som base. Under kaperlosens tid skal losguttene ha sittet på hustakene og speidet etter master og seil i horisonten. Det gjaldt å holde utkikk, for det var den første losen som kom fram til skipet, som fikk oppdraget. Etter hvert som trelasthandelen med Holland og England tok seg opp på 1700- og 1800-tallet, ble behovet for los inn til byene stort. Stråholmen lå svært gunstig til for skutene som skulle til Skiensfjorden. Det må utvilsomt ha vært et hardt liv. Losene på Stråholmen stod i en evig, intens konkurranse. Det var mange som ofte måtte seile ut i vær som i dag ville fått de fleste til å tenke seg om to ganger. Flere av Stråholmens menn fikk en våt grav, og kom aldri tilbake fra havet.
Walonas forlis
Det var ved Mostein, i 1907, utenfor Stråholmen, at det verste forliset i Kragerøs historie fant sted. Skuten Walona gikk ned og hele besetningen døde, unntatt en mann. Han skal ha blitt reddet i land av kvinner fra Stråholmen. Den finske førstereisgutten Elis fra Åland i Jomala var blant de omkomne. Moren hans Erica skal ha dratt helt til Stråholmen med egen båt, og det fortelles at hun gikk gråtende på svabergene der sønnen omkom. Hun ble igjen og tjente på gårdene på Stråholmen i tiden etter.
Annonse
Saltvannsodør og blomsterhav
Selv om hverdagen her en gang var preget av hardt og nådesløst arbeid i havgapet, har øya også en helt egen ro og skjønnhet om sommeren. Her livner det til om sommeren med hyttegjester og turister. Denne kontrasten har inspirert mange kunstnersjeler opp gjennom årene. En av dem som har fanget Stråholmens helt særegne magi, er vår egen Kragerømann, Sigbjørn Larsen. Gjennom «Stråholmenvalsen» har han malt et musikalsk maleri av øya, der han trekker linjer fra naturens saltvannsodør til de historiske skikkelsene som preget «Streeten» og Torget på øya.
Tips for turen inn
De fleste som ferdes langs Telemarkskysten, søker ly bak Jomfrulands lange rygg eller velger den trygge transportetappen innenskjærs mot Kragerø. Stråholmen krever mer oppmerksomhet av skipperen. Farvannet rundt øya byr på urent farvann med flere lumske grunner og blindskjær, spesielt fra øst. Gå nøye igjennom sjøkartet og plotteren før du setter kursen hit.
Her ute i havgapet kan det også blåse friskt. Den tryggeste veien inn skjer fra nord/nordvest, inn i det trange sundet mellom Stråholmen og de mindre holmene på nordsiden. Hold sikte fra Langesund fyr og gå rett mot moloåpningen. Kystlaget og kommunen har mudret opp en renne her, slik at båter med normal dybdegående kjøl glir trygt inn om du tar det pent og holder lav fart.
Vel inne i havnen ligger du godt beskyttet mot sjøen fra de fleste vindretninger. Husk likevel at øya er lav og flat; vinden merkes godt om bord selv om dønningene legger seg. Molohavnen på nordsiden byr på ypperlige forhold for tilreising. Utenom fellesferien er det som regel uproblematisk å finne plass, men i høysesongen blir det fort trangt om saligheten. Du kan legge til på både ut- og innsiden av den østre moloen, eller med baugen mot fjellet øst for Breibukta. For de som foretrekker en natt for anker, er det også fine forhold for å ligge på svai her.
En utpost som gir ro
Stråholmen har ingen gjestehavn med strømuttak, iskiosker eller restauranter. Det er nettopp det som gjør den verdt å besøke. Når kveldssola farger de hvite skipperhusene rosa, og du hører dønningene som slår mot land, er det lett å drømme seg tilbake til en annen tid. Stråholmen er en ekte utpost. Ikke fordi den ligger så ufattelig langt unna land, men fordi den har klart å beholde sitt særpreg og sin historie intakt, midt i et av Norges mest populære seilområder.
