Båtliv i vinterland

TARGA PÅ IS: Vi startet året sesongen i isråk, med bålpanne og dieselvarmer.
TARGA PÅ IS: Vi startet året sesongen i isråk, med bålpanne og dieselvarmer.

Sesongstart «on the rocks»

Andre helgen i januar samlet vi kohorten på tre, fant frem en stabel med eikeved, slo en råk i isen og startet båtsesongen 2021 med pølser på grillen og båten fortøyd i isen.

Det har vært en endeløs høst og vinter med selvpålagt isolasjon, karantene, kohorter, munnbind, håndsprit, nyseregler og albuehilsing. Den største trøsten i livets mest asosiale år, har vært båten. For i skjærgården der vi ferdes har det vært mer flått enn korona i sommer, og i buktene på telemarkskysten en stille lørdag i januar er det lett å lukke verden ute en liten stund mens frostrøyken driver over sjøen og lar oss «glida inn på ein våg me ikkje har visst um».

MYGGFRITT: Det eneste tegnet til liv i bukta var ferske rådyrspor og en kohort bestående av to øyfolk og en ordsmed.
MYGGFRITT: Det eneste tegnet til liv i bukta var ferske rådyrspor og en kohort bestående av to øyfolk og en ordsmed.

I den svarteste perioden i begynnelsen av januar, da vi ikke engang fikk lov å slippe kjentfolk over dørstokken, så streiket dieselvarmeren. Timetelleren viste at den trofaste D2en hadde gått 3300 timer på åtte år, og hadde overlevd seg selv. Samtidig snerket sjøen seg rundt reportasjebåten over natta, gradestokken viste ti blå og før vi visste ordet av det lå båten innefrosset - fjorten dager etter at en to måneder lang regnskur hadde gitt seg. Vinteren byr på varierte forhold for den som aldri tar båten på land.

BÅLKOS: Pølser på grillen – og antydning av varme fra januarsola som krøp over himmelen.
BÅLKOS: Pølser på grillen – og antydning av varme fra januarsola som krøp over himmelen.
GOD GRUNN: Slike øyeblikk er en av grunnene til at vi lar båten ligge i sjøen – året rundt.
GOD GRUNN: Slike øyeblikk er en av grunnene til at vi lar båten ligge i sjøen – året rundt.

To dager senere var en splitter ny Eberspächer D2 installert ombord. Vi fyrte opp Volvoen og kjørte et kvarter i fortøyningene mens isflakene sakte måtte gi tapt for propellvannet. Ut kom vi, og satte kursen mot skjærgården. Vi kom akkurat tidsnok til Paradisbukta på Håøya til å få overtak på isen og fikk slått oss inn til steinbrygga hvor vi fortøyde for storm med en tamp i en benk. Kohorten på tre steg i land og møtte en enslig snømann og noen ferske rådyrspor. Forøvrig var det myggfritt og folketomt. Vi børstet snøen av grillen som ikke hadde sett en pølse på flere måneder, fyrte bål og kløvde ved til økseskaftet knakk, og observerte i tilnærmet fullkommen stillhet den late vintersolas korte vandring over den skyfrie himmelen i sørvest.

Vi kunne antydningsvis kjenne at sola varme mens vi satt i gapahuken bak bålet og funderte over istykkelsen i bukta. Den var nok ti centimeter, god nok til å bære en mann. Og vi mimret om gamle Alvin i Stokksund som gikk på isen et helt liv uten å gå igjennom. Med skoleunger som haleheng var han is-los rundt strømhull på en seks centimeter tykk skorpe mellom øyene før fiskeren Sigurd hadde fått merket dem med einerkvister. Slik levde de til langt inn på 80-tallet.

Så pakket vi sammen når de siste glørne på pølsebålet så vidt kunne skimtes, og lukket oss inn i en varm båt. Bakket forsiktig ut av råka og skled sakte mellom øyene mens frostrøyken drev som bomull over sjøen.

Iblant kan det være bra å ta et steg til siden, ta en pust i bakken på utsiden av samfunnet og se inn på hamsterhjulet som de fleste av oss løper i. En varm båt, en iskald kveld i januar, er et utmerket sted å innta betrakterens rolle.

LETT: Ikke vanskelig å følge oppfordringen på fjellet en vinternatt med klarvær.
LETT: Ikke vanskelig å følge oppfordringen på fjellet en vinternatt med klarvær.