Gunnar (75) til rors fra Torrevieja til Son

Båtlivet har mange dimensjoner. For noen av oss er det nok å tråle noen nautiske langs kysten, for andre er det de virkelig lange linjene på sjøkartet som teller. Da snakker vi om linjer som strekker seg 2800 nautiske mil, som for eksempel fra Torrevieja på den spanske solkysten til hjemmehavnen i Oslofjordens Son.

«Susanne» av Soon

Trawleren «Susanne» av Soon ruver der hun ligger fortøyd i Son gjestehavn. Med sommerens seilas fra Torrevieja til Son har kanskje Gunnar Leonard Stumo og kona Inga tatt sin siste virkelige lange utenlandstur i egen båt. Trawleren ble nemlig lagt ut for salg i det europeiske markedet i sommer, og i skrivende stund er den bekreftet solgt.

Båtmagasinet 9 er nå tilgjengelig

Denne artikkelen er fra Båtmagasinet nummer 9/2021. Du kan lese hele bladet på nett eller i app. Er du abonnent har du tilgang til bladet på nettbrett/smarttelefon.

Se bladet og arkivet til andre utgivelser her.

- Og det til og med til en nordmann, sier Gunnar fornøyd. Det var nettopp for å få båten hjem til ny eier at paret la ut på den lange turen hjem til Oslofjorden. Gunnar legger raskt til:

- Men det blir ny båt på oss, en litt mindre en mellom 40 og 50 fot, til bruk i de mer hjemlige farvann, selv om vi ikke har ikke bestemt oss for hva slags riktig enda.

Som en av de siste gjestene i «Susanne» ønsker han oss velkommen til ferske croissanter fra Håndverksbakeriet i Son og egentraktet kaffe.

- Du startet ikke båtlivet med denne kjempen, Gunnar?

- Den første var ei tresnekke med 3,5 hesters FM-motor.

Gjennom gutte- og ungdomsårene i Vestby har Gunnar alltid hatt et nært og kjært forhold til saltvann og båt. Han har alltid hatt Oslofjorden i tankene når han har forlatt det hjemlige farvann for å studere eller jobbe. Stort lengre unna hjemmehavnen kunne han neppe komme da han på 1970-tallet sa ja til ansvaret som Kautokeino kommunes øverste administrative leder.

Det samiske flagget

Båtmagasinets utsendte stusset nemlig litt, da vi kom til gjestehavnen i Son, og oppdaget et fargerikt og flott sameflagg vaiende i baugen på hans Selene-trawler. Det lange oppholdet i Kautokeino satte nemlig varige spor. Her fant rådmannen sin livsledsager Inga, selv om hennes båterfaring bare var fra de legendariske elvebåtene i Karasjokka. Men det tok ikke lange stunden før hun ble introdusert for rådmannens lidenskap for atskillig større båter med saltvann rundt kjølen og både med køyeplass og bysse.

- Vi har vært på sjøen i alle år. Vi kan vanskelig tenke oss å tilbringe helger og ferier noe annet sted enn i båt, også vinterstid, sier han.

Før familien bestemte seg for å kjøpe den vakre yachten i 2008, tilbragte de tusenvis av timer i både Riviera 925, Trond Huseklepps Skilsø 39 og Princess 50. Sistnevnte ble også benyttet som bolig, mens Gunnar var på jobb i Stavanger i sitt eget konsulentfirma med planlegging av sykehus som spesialfelt.

Jakten etter den perfekte

- Med så bred erfaring fra båtlivet, også med å bo i egen båt, startet vi i 2006 jakten på den perfekte båten, en båt som skulle tåle juling i mye sjø, ha den bokomforten vi ønsket oss og ikke minst ha et design etter vår kanskje litt robuste, men klassiske smak. Vi ville ha en båt som var god å overvintre i lengre sør i verden. Vi endte til slutt på trawler-konseptet og undersøkte nøye hvor vi kunne få bygget en båt etter våre spesifikasjoner og ønsker, sier han.

Trawlerne fra Selene er ikke så godt kjent i Norge, men de ligger absolutt ikke under for de mer kjente merkene. Det har vært gjort forsøk på å etablere norsk import, men uten å lykkes. Båtene blir bygget av Jet-Tern Marine Group i Zhuhai og Dongguan i Kina, eiet og drevet av taiwanske Howard Chen. Verftet ble etablert så sent som i 1998 og har hatt stor suksess med sine båter i den høyere prisklassen fra 38 til 128 fot.

- Vi ble faktisk oppmerksomme på Selenebåtene ved en bitte liten annonse i et britisk båtblad. Så det kan være et hint til dine annonsører, det lønner seg å vise seg frem, smiler han.

- Etter en liten prøvetur ut fra havna i Antibes bestemte vi oss for båten, vi. Den ble da overtatt i Antibes fra den europeiske Seleneforhandleren i 2008, og etter en vinter i San Remo ble hun seilt hjem i mai-juni i 2009.

Norge i 2009

Båten ble bygget på verftet helt etter standard spesifikasjoner og krav, men med tilpasninger og tilvalg fra verftets lange «ønskeliste». Etter hjemkomsten til Norge i juni 2009 har hun har senere vært på vestlandstur, til jazzfestivalen i Molde.

- Den seilasen har festet seg spesielt på grunn av den fantastiske norskekysten som byr på en helt annen opplevelse enn det middelhavslandene kan tilby, sier Gunnar. Båten ble likevel seilt sørover igjen i 2010, for sol og varme har vært viktige ingredienser i parets liv, med overvintringer både utenfor Afrikas kyst på de spanske Kanariøyene og langs den spanske Solkysten.

«Susanne» er en velvoksen trawler, likevel må hun ha fortonet seg som et lite skall da hun i sommer la i vei, i alt slags vær, på sin reise fra Alicante-provinsen, ut av Middelhavet, gjennom Gilbraltar, ut i Nord-Atlanteren og over Biscayabukta, gjennom Den engelske kanal, over Nordsjøen, gjennom Kielerkanalen, opp langs danskekysten, over til Sverige og hjem til lune Son.

- Det var en veldig fin tur, kommenterer skipper Gunnar Leonard Stumo, rolig og sindig. 75-åringen, har bred erfaring fra pendling i båt begge veier mellom nord- og sør i Europa.

Dramatisk

- Ingen uheldige opplevelser etter en drøy måned i «rom sjø»?

- Noe husker vi jo bedre enn andre ting. Vi kom inn klokka 03 på natta for å fylle avgiftsfri diesel på Guernsey, St. Peter Port.

- I stummende mørke og med lykter og lys omtrent som på et juletre er dette en utfordring i seg selv. Men vi fant fram til flytebrygga der vi ville vente til marinaen åpnet. Før vi fikk lagt til, kom det en brysk havnevakt og nektet oss å fortøye, med henvisning til korona. Vi måtte ut igjen, og dermed gjorde skipper’n den første feilen: navigere uten å ha sikker identifikasjon av lyktene vi skulle navigere etter. Dermed ble det å improvisere etter kartplotteren mens vi febrilsk prøvde å tolke fyrlyktkarateristikkene og så vidt holdt styrefart i 3-4 knop. Plutselig kalte den meget årvåkne havnevakten oss opp og gjorde oppmerksom på at vi var i ferd med å styre rett på et skjær, «Roustel». Vi bakket opp det beste vi kunne, men skjæret kom stadig nærmere inntil vi fikk kontroll og snudd helt rundt bare et par båtlengder fra skjæret. På skjæret sto det ei lykt som skipperen hadde forvekslet med en annen lykt lengre unna. Dessuten konstaterte vi at farten i båten var nærmere 10 knop på grunn av kraftig strøm rundt skjæret, mens vi trodde vi gikk 3-4 knop i tilnærmet tomgangsfart. Mange takk til en årvåken havnevakt, og hans avvisende koronarestriksjoner var straks glemt, sier Gunnar.

Skremmende få tiltak

La Rochelle innerst i Biscayabukta er en av Europas største havner for fritidsbåter, og er også kjent for båtbyggerier. Her ville det norske paret inn til bysentrum for å nyte fransk mat og vin.

- Etter mye strev fikk vi tak i en taxi, og godt utstyrt med munnbind i alle farger, koronapass, nasjonalitetspass og solide kredittkort, fant vi fram til restaurantgata. Stor var overraskelsen da vi var alene om å ha munnbind. Ikke engang servitørene hadde munnbind. Det var «stinn brakke» på alle spisesteder og stor stemning. Ikke antydning til hverken én eller to meters avstand. Da vi endelig fikk oss et bord, satt vi så nær nabobordet at jeg kunne spist av naboens fat uten å lene meg til siden.

- Men god mat fikk vi, og det var først da vi kom til pålagt koronakontroll i Sponvika ved Svinesund at fikk bruk for koronapassene som vi hadde strevd med å skaffe oss. Her ble vi tatt godt hånd om av helsevesen, politi og heimevern. Ære være norske myndigheter for god oppfølging av pandemien. Vel hjemme i Son traff vi forresten noen båtfolk som skrøt av at de hadde sneket seg utenom denne grensekontrollen. Merkelig holdning, spør du meg, sier han.

4000 timer

Den 405 hesters Cummins-motoren har malt som en katt i alle år. Den har i skrivende stund gått 4000 driftstimer, men så har den også fått sitt løpende vedlikehold.

- Jeg er nok en god sjømann, men noe særlig til motormann er jeg ikke, så det arbeidet har jeg systematisk latt fagfolk ta seg av, sier han.

- Men drivstofforbruket har du vel registret?

- Forbruker er ikke så verst. Med en marsjfart på 8 knop forbrenner hun 23 liter i timen, eller 2,5 liter per nautisk mil. Drivstofftankene tar nærmere 5000 liter.

- Turen fra Torrevieja til Son er cirka 2800 nautiske. Det blir noen bunkringer av det, sier vi spørrende.

- Da kan du jo regne ut forbruket selv, smiler han.