”D/S Hestmanden”: Relikvie fra en nær fortid

”D/S Hestmanden”

Relikvie fra en nær fortid

Tekst og foto: Jon Winge
I tørrdokk på Bredalsholmen fartøyvernsenter i Kristiansand ligger en svær rustholk og vipper mellom liv og død. Den er ennå i den farlige fasen mellom ”skrot” og ”museumsgjenstand”. Folk med kjærlighet til vår nære sjøfartshistorie vet hvor viktig det er at nettopp denne skuta får leve, mens de som sitter på pengesekkene rundt om ikke helt har klart å bestemme seg.
I mellomtiden ligger altså ”D/S Hestmanden” der under bølgeblikk mens det flikkes litt her og der. Norsk Veteranskibsklub bruker sine sparsomme kroner på begge sider, ja til og med på høykant, men det monner lite.
Men de gir ikke opp. ”Hestmanden” skal berges for ettertiden!

Hverdagssliter

”Hestmanden” pranger ikke, og har heller aldri gjort det. Da hun ble sjøsatt i 1911, var hun imidlertid en eksponent for moderne skipsbygging, med dampmaskin og bro helt akterut, slik at selv den beskjedne skuta fikk et formidabelt lasterom etter datidens mål.
Vesteraalens Dampskibsselskab døpte skuta ”Hestmanden”, på tross av at alt som kan forbindes med ”hest” visstnok bringer ulykke til sjøs. Slike spådommer ble imidlertid grundig gjort til skamme, for hun seilte uten nevneverdige uhell på kysten i mer enn 30 år, og deltok aktivt i begge verdenskriger uten annet enn små skrammer.

En grå helt

I 1917 ble hun nemlig rekvirert av britene og seilte resten av første verdenskrig under britisk flagg. Her slapp hun helskinnet forbi de tyske ubåter og kunne tilbakeleveres i 1919.
Hun fikk altså bare med seg slutten av ”The Great War” – direkte oversatt: Den storartede krig(!) – men fikk til gjengjeld gjøre tjeneste under hele den neste. Den 9. april 1940 ville skjebnen at hun befant seg nordpå, altså utenfor tyskerenes umiddelbare rekkevidde, og hun kom derfor snart over til Storbritannia, hvor driften ble overtatt av Nortraship – den norske skipsfartsadministrasjonen i London under krigen. Denne flåten fikk uvurderlig betydning for krigsutfallet, og ”Hestmanden” gjorde sitt.
Hele den lange krigen slepte hun livsviktig gods i konvoi mellom minefelter og ubåter. Hun ble beskutt av slagskip og forsøkt både bombet og torpedert, men det viste seg umulig å få ram på henne. Kanskje var det den lave farten hun holdt som fikk tyskerne til å bomme, for flere ganger så man kjølvannsstriper etter torpedoer foran baugen.

Egen skytsengel

Det var også på hengende håret under et bombeangrep utenfor Swansea i 1941. Bomben gikk i vannet, men formasten ble truffet av den ene flyvingen, og flyet gikk i sjøen på den andre siden!
Med en astmatisk dampmaskin fra 1911 var det ikke uvanlig at hun ble fraseilt av konvoien og måtte ta seg frem alene, men til havn kom hun alltid. Også i havn overlevde hun kollisjoner, flyangrep og miner.
Los Magne Larsen hevdet allerede før krigen at skuta hadde sin egen skytsengel som sto fast om bord. Selv ble han varslet flere ganger av denne engelen, og den ble også observert ”i kjøtt og blod” på broen.

Nær ved å bli til spiker

Etter krigen ble skipet kjøpt av Høvding Skipsopphuggeri, men på grunn av størrelsen egnet hun seg godt som basefartøy under bergingsoppdrag. Under navnet ”Vegafjord” deltok hun blant annet i den berømte bergingen av den tyske ubåten ”U-843” utenfor Lesø. Den som vil, kan gjerne se et lite stykke symbolikk i dette. Denne ubåten ble for øvrig senere modell for ”U-96” i den tyske filmen og fjernsynsserien ”Das Boot”.
Norsk Veteranskibsklub fikk endelig berget ”Vegafjord”, alias ”Hestmanden”, fra smelteovnene, og i 1986 fikk de en bevilgning på en halv million fra Miljøverndepartementet. Den forsvant fort, og etter dokksetting viste det seg at tidens tann var i ferd med å klare det som tyskerne ikke fikk til under to verdenskriger.
Reparasjonene blir store og kostbare, men skuta er i prinsippet fortsatt under beskyttelse av Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren. Det ser imidlertid ikke ut til å bety så meget, for ressursene er knappe, for å si det mildt. ”Hestmanden” er ennå ikke berget.

Klenodium og minnesmerke

Museumsdirektør Bård Koltveit ved Norsk Sjøfartsmuseum har kanskje grunn til å betrakte ”Hestmanden” som en konkurrent om knappe milder; likevel er han sterk og klar i sine uttalelser. Vi siterer ham derfor like godt direkte:
”Mens estetikk og sentimentalitet i høy grad har bidratt til at seilskip og passasjerbåter blir bevart, har det vært atskillig vanskeligere å skape en opinion for å sikre en prosaisk lastedrager… (lasteskip) oppfattes som store, kostbare, uromantiske og med tilsynelatende begrensete bruksmuligheter og dekorativ effekt… Når et lasteskip skal bevares for ettertiden, er ”Hestmanden” såmen ikke nåe dårlig valg… Hun er et gjennom norsk produkt… Verdenspolitiske hendelser førte til at ”Hestmanden” ble en del av Norges utenriksflåte under begge verdenskriger.”
For eget vedkommende kan vi bare legge til at noe finere minnesmerke over våre neglisjerte krigsseilere kan vi ikke tenke oss. Så godt som halvparten av alle norske skip i tjeneste under krigen gikk tapt, med ufattelige lidelser for hele det sivile mannskapet. Resten av flåten er blitt hugget opp, med unntak av ”D/S Hestmanden”, som altså er den siste gjenværende Nortraship-skuta. Alene det er grunn nok!