Båtjuss - mars 2004

Foreldelses- og reklamasjonsfrister

Jeg har kjøpt en båt av en privatperson og har sterk mistanke om at selgeren har holdt opplysninger skjult, med motorhavari som følge. Hva er foreldelsesfristen for å rette økonomiske krav mot selgeren?

Svar:
Generelt spør du om nokså innfløkte regelsett – selv for advokater. Du lurer på foreldelsesfrister, men i tillegg gjelder det reklamasjonsfrister som oppstilles i kjøpsloven(e), og som jeg skal begynne med her. Reklamasjonsfristene må igjen deles i to typer; en relativ og en absolutt. Etter den første heter det i kjøpslovene at det må reklameres ”innen rimelig tid” etter at kjøperen oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. I motsatt fall taper kjøperen sin rett til å gjøre en mangel gjeldende.
Hva som vil være rimelig tid i denne sammenhengen må vurderes konkret, men går det mer enn antydningsvis et par måneder uten at det er noen grunn til dette kan reklamasjonsfristen være oversittet. Dersom imidlertid selger innlater seg på en såkalt realitetsdiskusjon kan imidlertid også selgeren være avskåret fra å påberope seg for sent fremsatt reklamasjon. Den absolutte reklamasjonsfristen er på enten to eller fem år fra leveringen avhengig av om det er et forbrukerkjøp eller ikke. Avgjørende her vil stort sett være om selgeren er en næringsdrivende yrkesselger. Om tingen da er ment å vare vesentlig lenger enn to år vil reklamasjonsfristen være fem år. For kjøp mellom privatpersoner/forbrukere, hvor selgeren altså ikke ”opptrer i næringsvirksomhet”, vil derimot den absolutte reklamasjonsfristen være bare to år. Selgeren kan imidlertid være avskåret fra å påberope seg en for sent reklamasjon dersom han eller hun ”har opptrådt grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro”. Dersom det kan bevises at selgeren bevisst har tilbakeholdt opplysninger vil han nettopp kunne ha opptrådt slik at reklamasjonsreglene ikke vil komme selgeren til unnsetning.
Foreldelsesfristen reguleres av en egen lov; foreldelsesloven av 1979, og er i utgangspunktet tre år fra leveringsdatoen. Dersom man ikke kan gjøre kravet gjeldende fordi en manglet nødvendig kunnskap om kravet; typisk ved en skjult mangel, inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. Med andre ord gis det en tilleggsfrist på ett år om man var ukjent med kravet/mangelen, og da fra det tidspunktet man fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.
Ettersom jeg forstår gjelder ditt spørsmål kjøp mellom privatpersoner og du vil da først møte en absolutt reklamasjonsfrist på to år. Etter dette vil det klare utgangspunktet faktisk være at dine mangelskrav ikke lenger kan gjøres gjeldende. Dersom du imidlertid reklamerer innen rimelig tid og innenfor to års-fristen, må du sørge for at kravet ikke foreldes. Det kan enten skje ved at det tas rettslige skritt, at kravet erkjennes eller at det avtales at foreldelse ikke skal skje. Dette må da skje innenfor foreldelsesfristen på tre år, eventuelt tilleggsfristen på ett år. Merk at det ikke nok å diskutere mangelen med selgeren, og det er uten betydning om dette skjer ved skriftlig korrespondanse. Det er uansett ikke nok. Som du kanskje allerede har fått inntrykk av er ikke dette helt enkelt og jeg anbefaler deg å ta kontakt med en advokat i denne forbindelsen.
(opi/snekke_1)GAMMELT: Når blir et krav mot selger for gammelt? (Illustrasjon, båten på bildet har ingenting med saken å gjøre.)

Oppjustering av leiepriser

I vår båtforening har styret nå bestemt at prisen for leie av båtplasser skal økes vesentlig for å kunne sette av mer midler til et vedlikeholdsfond. Mitt inntrykk er at dette ikke er overensstemmende med hva de fleste medlemmene i foreningen ønsker, og at det ikke er behov for et slikt stort vedlikeholdsfond. Kan vi angripe styrets vedtak om dette?

Svar:
En båtforening er i utgangspunkt underlagt en fri styringsadgang og denne baserer seg gjerne på de vedtekter som foreningens medlemmer har sluttet seg. Prinsipielt må derfor styrets kompetanse vurderes mot foreningens vedtekter. Det normale er at foreningens øverste myndighet er årsmøtet. Styret er da naturligvis underlagt årsmøtet og noe annet har jeg ikke sett forekommet. I utgangspunktet er det den løpende forvaltningen av foreningen som ligger til styret og det er styret som normalt vil ha ansvaret for en forsvarlig foreningsøkonomi, herunder at kontingenter, leieinntekter, blir oppkrevd og at foreningen har tilstrekkelig med midler til vedlikehold og så videre. Ofte er det vel imidlertid årsmøtet som fastsetter kontingent og leiepriser etter forslag fra styret, og styret som iverksetter vedtakene. Dere bør derfor undersøke mot vedtektene om styret selv har kompetanse (myndighet) til å fastsette det styret har gjort.
I hvilken grad man ønsker et vedlikeholdsfond er ofte også et spørsmål om hvilken standard man ønsker på bryggeanlegg og så videre – og her er det gjerne plass til forskjellige oppfatninger. Flertallets oppfatning må da være avgjørende, men vedtektene kan også kreve et kvalifisert, for eksempel 2/3, flertall. Om styret har bestemt noe man mener er i strid med flertallets ønsker, kan man uansett be om at det innkalles til ekstraordinært årsmøte og forelegge spørsmålet for dette årsmøtet. Dersom styret nekter å innkalle til dette – som vil være litt spesielt om det er flere medlemmer som ønsker dette – må det undersøkes mot vedtektene om medlemmene kan kreve dette. Om et ekstraordinært årsmøte bestemmer en ny kontingent og eller leiepris, må naturligvis styret respektere dette – og eventuelt gå av om de mener dette er uansvarlig i forhold til det fremtidige vedlikeholdsbehovet.

Grensene ut i sjøen og disposisjonsrett utenfor molbakken

Jeg har arvet en eiendom med kai som ble revet og som vi nå bygger opp på ny. Jordskifteretten har fastlagt grensene ut i sjøen. For kaieieren, det vil si oss, er det bestemt at eiendomsretten også går lenger ut enn marbakken. Dette er nødvendig for at vi skal få rimelig atkomst til kaia fra sjøen. For kaianlegget fortsetter grensene utover i sjøen i samme retning som fra land. Naboen har i forbindelse med byggingen av ny kai at grensen utenfor marbakken ikke vil bli respektert og at de vil benytte sjøområdet utenfor til å legge ut bøyer til sin båt. Kan han det?

Svar:
At det nå bygges en ny brygge har i utgangspunktet ingen betydning. I mangel av annen avtale eller rettskraftig avgjørelse begrenses eiendomsretten utover i sjøen av molbakken (marbakken). Kan det ikke påvises noen molbakke er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i NOU 1988:16 er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten. Dette er rett nok ikke vedtatt som lov, men et greit utgangspunkt som nok kan legges til grunn. Sjøgrunnen innenfor molbakken/tometerskoten eller 30 meter er således underlagt alminnelig eiendomsrett.
I ditt tilfelle forstår jeg imidlertid at jordskifteretten har bestemt at eiendomsgrensen utover i sjøen skal gå lenger enn molbakken. Selv om dette nok er noe uvanlig må nok det klare utgangspunktet være at tidligere avtaler og/eller rettsavgjørelser som fastlegger en slik eiendomsgrense respekteres. Jeg må da forutsette at denne naboeiendommen også var part i jordskiftetvisten.
En oppfatning man imidlertid tidvis får høre er at sjøområdet utenfor eiendomsgrensen mot land er ”fritt”, og det kan være dette din nabo nå mener. Fritt fram er det likevel ikke. Selv om man skulle være utenfor eiendomsgrensen har strandeieren visse rettigheter, sammenfatningsvis gjerne kalt ”strandretten”, som ikke må krenkes. Retten til sjøverts atkomst sjøveien (tilflott) til egen eiendom, til å kunne fortøye båter utenfor eiendommen og til å kunne bade fra den, er elementer i denne strandretten. Det er derfor klart at naboen ikke uten deres samtykke kan anlegge en båtfortøyning utenfor eiendomsgrensen dersom fortøyningen vil hindre dere å selv å fortøye båter eller komme til kaia fra sjøen. Det samme må gjelde om fortøyningen vanskeliggjør grunneierens annen bruk som naturlig knytter seg til hans eiendomsrett, for eksempel utnytting av fiskebruk eller tang- og tareforekomster. Under enhver omstendighet må heller ikke fortøyningen være ”urimeleg eller uturvande … til skade eller ulempe på” deres eiendom, jf. naboloven § 2. Om dere også har utøvd en slik fri tilgang til kai i mer enn 20 år vil deres rettigheter også kunne være ervervet ved hevd.