utgave nr 12 1996

Mercury Marine: Kiekhaefers romer-gud

Publisert Sist oppdatert

Mercury Marine:


Kiekhaefers romer-gud

Verdens største påhengsmotorfabrikk Mercury Marine ligger i Wisconsin i den lille byen Fond du Lac. Elmer Carl Kiekhaefer, fjerde generasjon immigrert tysker, startet det hele. Produktnavnet er fra romersk gudelære. Mercury var guden for handel og symbolet på økonomisk suksess.

Tekst: Hans Due

Hver dag pakkes ca. 700 påhengsmotorer i varierende størrelser og med varierende dekalier fra den enorme fabrikken i Fond du Lac, ca tre timers kjøring fra Chicago. Her spyttes ut Mercury, Mariner og Force-motorer, samt et ukjent antall propeller og en del såkalte “high-performance” motorer som alle går til racing-båter over hele verden. Det vil kanskje overraske mange at hovedmengden av aluminiumsmaterialet som benyttes i påhengsmotorene er tomme øl- og colabokser, en aluminiumslegering som passer utmerket til formålet. Således er påhengerproduksjonen et ikke ubetydelig positivt tilskudd til miljøet, til tross for at sluttproduktet neppe hører til de mest vennligsinnede i samme genre. Alt ble startet av en besatt og demonisk arbeidende Elmer Carl Kiekhaefer i 1939.

Kiekhaefer

Elmer Carl Kiekhaefer ble født i 1906. Hans oldeforeldre utvandret fra Tyskland i 1850 og etablerte seg like nord for Milwaukee i Wisconsin der leveveien var jordbruk. Gården gjekk i arv til Elmers farfar og far. Her vokste også Elmer Carl opp, og hans interesse for mekanikk kom fra jordbruket. Hans far var den første i disktriktet som anskaffet traktor, noe som åpenbarte en ny mekanisk verden for Elmer Carl. Forgassere, ventiler, veivakslinger, gearbokser, hydraulikk osv. ble nye og spennende begreper som omhyggelig ble studert.
Da Elmer (han ble bare kalt det de første 20 årene av sitt liv) vokste til, med store arbeidsmengder og lange arbeidsdager på farmen, la han grunnlaget for sin enorme arbeidskapasitet senere i livet. Men samtidig ble forholdet til faren stadig mer anstrengt, og en dag sprakk det totalt for Elmer. Etter en kraftig krangel, pakket han snippesken og forsvant fra hjemmet til tross for at han var odelsgutt.

Hos Evinrude

Etter å han vandret rundt i USA, ble han i 1927 ansatt på det som senere i livet skulle bli erkefienden, nemlig Evinrude-fabrikken. Da var han 21 år. Men ansettelsesforholdet skulle bare bli av tre måneders varighet, for Elmer Carl la seg ut med såvel ingeniører som designere. Han irettesatte og skjelte dem ut for udugelighet, noe man definitivt ikke gjør som nyansatt og uten noen som helst bakgrunn eller kjennskap til påhengsmotorer. Kiekhaefer fikk sparken, og nevnte ikke Evinrude-navnet på over 12 år etter det.
Etter Evinrude-intermessoet, fikk Kiekhaefer jobb hos et firma som hadde spesialisert seg på magnetiske felt og som laget separatorer for å fjerne spiker, nagler, piggtråd og annet skrotmetall fra forsiloer. Firmaet het Stearns Magnetic. Her fikk etter hvert Elmer Carl fritt spillerom og kunne komme med sine ideer og oppfinnelser. Han kom virkelig til sin rett etter hvert, og markedet for separatorene økte drastisk da depresjonen kom i 30-årene og folk trengte korn ikke bare til for, men til menneskemat i langt større omfang enn tidligere.

Skuffet sjefsingeniør

Etter ca. 10 år i firmaet, ble Elmer Carl utnevnt til sjefsingeniør. Da var nesten 80 prosent av alle konstruksjonene signert Kiekhaefer. Men det var en noe skuffet Kiekhaefer som omsider ble utnevnt. For han hadde gjort størstedelen av konstruksjonene til fabrikken i mange år, noe som slett ikke hadde reflektert seg i lønnen hans.
En immigrant ved navn Thor Hansen skulle bli Elmer Carls inntreden i det maritime. Hansen hadde gjennom flere år laget en, to og tresylindrede påhengsmotorer i jern fremfor aluminium. Motorene var så enkle og besto av så billige materialer og komponenter som overhode mulig, og solgte en god del av den grunn. Men motorene var dårlige og upålitelige, rustet og korroderte og hadde en enorm reklamasjonsprosent. Etter noen år var fabrikken på nippet til å gå konkurs. En investorgruppe gikk inn og kjøpte gjelden til fabrikken, deriblant Elmer Carls far Arnold. Selv gjekk Elmer Carl inn med to prosent av aksjekapitalen som han forøvrig hadde lånt av bestefaren. Meningen var å starte opp ny virksomhet i lokalene, og den eneste som kunne noe om slik virksomhet, nemlig magnetseparatorer og elektromagneter, var Elmer Carl. Han fikk derfor i oppdrag å lede fabrikken. Dette var i 1939. Men først skulle 500 Thor-påhengere leveres til en kunde som en del av kjøpsavtalen på fabrikken. Akkurat da det nye selskapet som fikk navnet Kiekhefer Corporation skulle ta over, ble bestillingen kanselert. Dette selskapet het Montgomery Ward, og Thor-motorene ble solgt under navnet Sea King.

Påhengsmotor

Da så det svart ut. Her sto Elmer Carl med en iskald fabrikk uten ansatte og uten oppdrag. Han visste at det ville ta i hvert fall ett, kanskje flere år å bygge opp en virksomhet rundt elektromagnetproduksjonen. Fabrikken hadde bare penger til 90 dagers drift. Det eneste han hadde nå var verktøy og en haug med returnerte, defekte Thor-påhengere. Han måtte få solgt disse for å skaffe ytterligere driftsmidler.
Han reiste til Chicago og oppsøkte direktøren for Montomery Ward. Han ba om at han måtte opprettholde sin bestilling på Thor-påhengeren. Av en eller annen grunn ble direktøren interessert i den nye direktøren og medeieren på Thor-fabrikken. “Send meg seks motorer som går, og jeg skal vurdere det”, sa direktøren. To uker senere hadde Elmer Carl Kiekhaefer sendt de seks ombygde og kraftig forbedrede Thor-påhengerne til Montgomery Ward. Påhengerne var modofisert med ombygde deler fra egen fabrikk og noe tjuvlånt fra andre motormerker, men Kiekhaefer fikk tilbake ordren på 500 påhengere.
Sakte, men sikkert bygget fabrikken seg opp igjen med stadig forbedringer av påhengeren, og etter en stund var det andre store kunder som var interessert i å få bygget påhengere under deres eget navn, blant annet Western Auto Stores, en stor kjede som solgte bildeler og utstyr.

Handelsguden Mercury

Det var da Kiekhaefer fant ut at man like gjerne kunne selge dem under eget navn, nemlig Mercury som Kiekhaefer hentet fra gammel romersk gudelære. Mercury var nemlig guden for handel og symbol på økonomisk suksess. Dessuten var Mercury beskytteren av den reisende over umerket sjø og ukjent land. Mercurys hellige tall var fire, hans fødselsdag den fjerde dagen i måneden, akkurat som Elmer Carl som var født 4.juni.
Gjennom årene som fulgte, ble stadig nye Mercurymodeller utviklet og forbedret, og alltid under overoppsynet av Kiekhaefer selv. Han utdannet selv samtlige arbeidere på fabrikken, og det fantes ikke det verktøy i handelen som ikke han kunne bruke perfekt. Fra han startet med fabrikken med 16-18 timers arbeidsdag hver eneste dag året rundt, hadde han aldri ferie. Da hans andre datter ble født, hadde han ikke tid til å være med på fødestuen. Hans eldste datter kjente ham nesten ikke igjen etter en stund, og når han kom hjem, løp hun og gjemte seg på rommet sitt.

Besatt av arbeidet

Elmer Carl Kiekhaefer ble besatt av arbeidet og stilte skyhøye krav, også til seg selv. Hans motto ble “fabrikken først, familien deretter”. Ingen fikk ros for godt arbeide. Det nærmeste de kom var at de i hvert fall ikke fikk kjeft. Kiekhaefer slakket aldri på tempoet. Det sies at dersom han hadde vært en armégeneral, ville han ha vekket de døde til live for å få dem til å kjempe videre. Han sparket folk i hytt og pine, og gjerne på timen, men kunne godt ringe vedkommende dagen etter og skjelle ham ut fordi han ikke hadde møtt på jobb. Det går mange anekdoter om mannen. Han omtalte OMC (Evinrude/Johsnson) som “fiender”, ikke konkurrenter, og det hendte at han hang opp nye modeller av Evinrude og Johnson-motorer utenfor fabrikken og tente et inferno av et bål under dem så motorene smeltet for å illustrere “hvordan fienden skulle drepes”.
En annen historie sier at da Kiekhaefer en dag fant en arbeider sittende og slappe av ved siden av CocaCola-automaten i fabrikken, eksploderte han, ga arbeideren sparken og dro ham opp til lønningsavdelingen så han skulle få utbetalt 14 dagers avskjedslønn. Arbeideren tok imot lønnen med et smil og forsvant fra fabrikken. Han var nemlig ikke ansatt hos Kiekhaefer, men i CocaCola for å fylle opp brusautomatene.
En iskald vinterdag sprakk Elmer Carl for n’te gang. Denne gangen var det i Carls øyne dårlig fagarbeide fra en av arbeiderne. Carl tok verktøykassen hans og kastet den tvers gjennom en stor speilglassrute i fabrikken, hvorpå arbeideren fulgte i samme spor. Folk som hadde blitt sparket og gjeninnsatt adskillige ganger dannet tilslutt en egen forening når de hadde forlatt fabrikken for godt; “Alumni of Kiekhaefer”, eller “Tidligere elever av Kiekhaefer” på norsk.
Han kjøpte en hel sjø i Florida som testbane. Sjøen ble strengt bevoktet av bevæpnede vakter, og fikk navnet “Lake X”. Her kjørte testførere motorene hans i opptil 50.000 miles (80.000 km) for å teste påliteligheten. Han brukte til og med elefanter på vannski for å bevise trekkraften til motorene. Da den nye fabrikken i Fond du Lac skulle bygges, skulle den være nøyaktig en mile lang (1,6 km), og det var Elmer Carl selv som med en håndrullet cubansk sigar i munnviken kjørte den enorme bulldoseren de første metrene.
Han utnevnte sin sjefsingeniør til visepresident på fabrikken “fordi han er den eneste som klarer å være oppe om natten og jobbe like lenge som jeg”, som Elmer Carl uttrykte det.

Eventyr

Siden den gang har Mercury-virksomheten vært et eventyr. Ikke minst takket være Kiekhaefers interesse i racing. For racebåtene har i all hovedsak vært motorisert med Mercury-motorer, enten i form av påhengere eller innebordsmotorer med Kiekhaefer-drevet. Gjennom utallige seire på racebanen, har Mercury-motorene fått mye positiv omtale og anseelse. I USA er Mercury/Mariner de dominerende båtmotorene. På det amerikanske markedet selges flere motorer enn i hele Europa til sammen.

Enorm fabrikk

Det er mer enn 4.000 ansatte på fabrikkene, og det er den desidert største virksomheten i lokalsamfunnet. Mercury Marine, som det heter i USA, har avdelinger andre steder enn Fond du Lac. Innenbordsmotorene blir laget i Stillwater, mens påhengere, propeller og High Performance-motorene blir til i Fond du Lac. Hovedfabrikken, eller Plant 15 som den heter, er en bygning på en engelsk mile (1609 m). Her er flere produksjonslinjer for forskjellige motorstørrelser, felles støperi for motorblokker, undervannshus og propeller i aluminium og stål.
Delene i aluminium blir støpt etter to prinsipper, det såkalte “lost foam” der former i polyurethanskum blir pakket inn i sand. Når det flytende metallet helles ned en trakt i sandkassa, smelter polyurethan’en og erstattes av metall. Det andre prinsippet kalles “die cast”, og virker slik at flytende metall blir skutt inn i en støpeform og stivner momentant. Etter støping, må delene bearbeides ved sliping, polering og lakkering. Maskindeler som akslinger og overføringer må findreies og kanskje herdes før delene blir satt sammen til motorer. Så blir hver enkelt motor prøvekjørt i ca. 20 minutter der alle motorfunksjoner overvåkes og kontrolleres før motoren pakkes og sendes til forhandlere og importører. Hver dag går det mellom 700 og 800 påhengsmotorer ut fra fabrikken.
I 1957 tok den legendariske båtkonstruktøren Jim Wynne patent på akterdrev. Jim og Kiekhaefer hadde vært nære venner og kompanjonger, men på grunn av drevet, som Kiekhaefer slett ikke hadde noen tro på, skilte de lag. Jim tok med seg drevet til Volvo Penta, som straks skjønte hvilken glimrende ide det var. Vi vet alle hvordan det har gått.
Carl Kiekhaefer fikk se sitt livsverk som et solid foretagende før han døde på høsten 1983. Han hadde også opplevd å bli kastet av styret i Brunswickselskapet før han til slutt endte opp som sjef for High Performance-avdelingen der hans sønn Fred i dag er sjef.

Powered by Labrador CMS