Båten og bølgene – Lekekamerat og tyrann

“Himmelen var opprevet, skummet fløy gjennom luften – mot lovart så sjøen ut som brenninger over grunt vann – en kjempemessig brølende rekke av sjøer etter hverandre inntil de svant i skum, sjørokk og de voldsomme regnbygene som tømte seg i havet. Vanntåke ble revet løs fra bølgetoppene av vinden og veltet ned i de digre bølgedalene. Havet var dekket av gassaktige skumstriper over alt hvor ikke kokende, hvite vannmasser etter brytende sjøer dekket store områder.”
Slik beskriver den ellers så nøkterne kaptein Frank Worsley sjøen under Ernest Shackletons utrolige livbåtseilas i Sørishavet i 1916. De seilte 800 mil med en liten livbåt i verdens verste farvann midtvinters, og det forteller at det går an å overleve selv det verste som bys på havet. De hadde seilt i enorme storm- og orkanbølger, men nå lå de innunder land med Syd Georgia i le, og der var sjøen kaotisk.
Så ille får trolig ingen av oss oppleve naturen i fri utfoldelse, men de fleste båtfolk har likevel et ”anstrengt” forhold til bølger. De slutter fort å være festlig berg-og dalbane og gjør i stedet båtturen ubehagelig, våt og kanskje til og med skremmende.

Merkelig fenomen