Vikingtokt del 9: "Surkålruta" rett vest

I dag inviterer vi på Sauerkraut-tour, en populær rundtur på Saarkanalen og Marn-Rheinkanalen – den såkalte surkålruta.

Publisert Sist oppdatert

TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD

Vi var på vei til Svartehavet og Istanbul – og reiste nesten rett vest – stikk motsatt av den veien vi egentlig skulle. Turen fra Rhinen ved Koblenz, gjennom Mosel og Saar, Saarkanalen og Marn-Rheinkanalen er en populær rundtur for tyske båter. De kaller den Sauerkraut-tour – surkålruta.

For oss nordmenn kunne det like gjerne hete hvitvinsturen. Å reise på Mosel med båt er som å lese flere sider i katalogen for Vinmonopolet. De ligger her på rad og rekke, alle de kjente vingårdene. Og man er aldri i tvil om hvor man er, omtrent samtlige har navnet i store, hvite bokstaver lett synlig oppe i skråningene. Vi så stadig navn vi kjente. Profilen på katten i Zell var ikke til å ta feil av. Vi ble overrasket over at landsbyen Piesport var så liten. Byens største attraksjon er en rekonstruksjon av en romersk vinpresse. For det var romerne som først plantet vin i Moseldalen. Rett rundt svingen fra Piesport ligger et stort skip i tre.

Mange par årer sto rett opp, og både baugen og akterstavnen var formet som dragehoder. Men det var ingen rekonstruksjon av et vikingskip. Faktisk er det en rekonstruksjon av et skip skåret i stein, en stor skulptur som prydet en av gravene i Drohn, en enorm gravplass rett over Neumagen. Skulpturen er et romersk skip som frakter vin. Originalen finnes i museet i Trier, og dit var vi på vei.
I Cochem traff vi ikke bare den norske seilbåten ”Vilje”, vi ble også kjent med den tyske motorbåten ”Rudolphina”. Vi hadde avtalt at vi skulle møtes i Schweich en drøy mil før Trier. Ikke bare fordi det der fantes en dieselpumpe, vi skulle feire midtsommer sammen. Vi hadde regnet med at det var billigere å ligge et par dager i Schweich enn i Trier. Våre nye venner hadde holdt av en plass til oss. Båthavnen var en skuffelse for oss alle. Flytebryggene bar preg av årelangt manglende vedlikehold. Forholdene var mildest sagt elendige. Og dieselpumpa var i stykker. Men vi kom oss med bussen til Trier neste dag.

Romere og vikinger


Rommerriket var enormt stort. De viktigste byene var Roma og Bysants, byen vi kaller Istanbul og som for vikingene bar navnet Myklagard. Roma var hovedstaden, midt i det romerske riket, Bysants var forposten mot øst, og mot vest var den romerske forpost Trier. Byen ble grunnlagt av keiser Augustus – han med manntallet – i år 16 f. Kr. og var den første egentlige by nord for Alpene.

Dermed er Trier også Tysklands eldste by. Og til tross for at den har eksistert i over 2000 år, og har en lang og broket historie med vekslende folketall og 12 erobringer finnes det fremdeles synlige bevis på at dette har vært hovedstad for det Vestromerske riket. Det mest kjente byggverket er Porta Nigra, en av portene i den 6,4 km lange bymuren som ble bygget i år 180. Steinblokkene ble satt sammen uten bruk av mørtel, de ble holdt sammen av store jernkramper. Porten har overlevd alle forsøk på å ødelegge byen. Eremitten Simon lot seg mure inne i bygget og bodde der i 12 år. Etter sin død i 1034 ble han erklært helgen, huset ble sett på som hellig og bygget om til kirke. I dag er det museum. I dag er det lite igjen av marmoren og dekormalingen på veggene og det flislagte gulvet. Likevel er det et imponerende bygg.

Og mest imponerende er selvfølgelig at det står der fremdeles, og store deler av det er originalt. Keiser Konstantin fikk bygget basilikaen, moren hans, Helena, ga sin villa til biskopen av Trier for at den skulle bygges om til bispekirke. Det var begynnelsen på domkirken i Trier. Biskopen satte i gang med bygging av kirken samtidig med at keiseren fikk reist sin basilika. Den har vært ødelagt og bygget om og utvidet gjennom 1700 år, men hovedbygget er det opprinnelige. Helena var visstnok også den som fikk brakt kirkens mest kostbare relikvie til Trier, ”Den hellige kappe” eller Kristi kjortel. Relikvien har gjort domkirken i Trier til valfartsmål.

Rester av en storby

Det er mye å se og oppleve i en by med så lang historie. Vi delte oss og gikk hver vår vei en stund. Ole gikk på leketøymuseum, min sønn gikk Brückenstrasse 10. Det er huset der Karl Marks ble født. Og jeg gikk på bad! Ikke bokstavelig talt, men i ruinene av de romerske termene. Hele tre store badeanlegg bygget romerne i Trier. Det eldste, Barbaratermene, er fra 100-tallet. Det var det største badeanlegget i Trier og det fjerde største i hele Romerriket. Og allerede da hadde man badeanlegg med varme og kalde bad, med underjordiske ganger hvor kaldt vann ble ledet inn, og vann ledet ut av anlegget, og med gulvvarme.
Alt dette og mer til er rester av den romerske storbyen som faktisk mistet sin stilling som hovedstad allerede i år 395. Romerriket gikk under. I første halvdel av 400-tallet ble byen ødelagt av frankerne 4 ganger, samt av hunnerne.

Folkevandringstiden var urolige tider over hele Europa. Og det var bare begynnelsen av forsøkene på å ødelegge byen. Hele 12 ganger har byen vært beleiret, overfalt og i stor grad ødelagt. Påskedagen i året 882 var det vikingene som kom! Deres ødeleggelse av byen var den mest ”vellykte” av alle de 12 angrepene. Det tok to år før byen ble bygget opp igjen. De har altså vært her også! Og hvordan kom de seg helt til Trier? De må ha kommet med båter opp Mosel. Det var med båt de erobret og overfalt alle andre steder, de kan ikke ha tatt seg dit over land. De må ha visst at her fantes store rikdommer. For de slo seg jo ikke ned her, slik de gjorde i Irland og i Frankrike. Og de må ha kommet overraskende, nok et argument for at de må ha kommet med båt. Domkirken fikk store ødeleggelser under dette angrepet, de har vel rasket med seg det som fantes av verdigjenstander. Det var først da vi kom til Trier det gikk opp for oss at vikingene hadde vært her også. Men da syntes vi at vi på en måte hadde rettferdiggjort at vi tok Surkålruta! Trier er en spesiell by. I alt 8 byggverk står på UNESCO’s liste over verdenskulturarven. En sluse og omtrent fem kilometer lengre nede i Mosel tok vi av til babord. Mosel fortsetter mot Luxembourg og er grenseelv et stykke. Vi svingte av ved Konz og fortsatte på Saar. Kilometerstanden begynte på 0 igjen.

Saar

Elven blir litt smalere, vi beveget oss ut av vindistriktene, steile skogkledde skråninger overtar for vinmarker og Saar gjør om mulig enda større buktninger enn Mosel. Første havn i Saar ble Beurig. Det ble en livlig natt. Det var lørdag og landsbyfest rett over elven. Tyskere gjør som svenskene og flytter midtsommerfesten til nærmeste lørdag. Det begynte med levende musikk og dans på ettermiddagen og holdt på med DJ og allsang til langt på natt. Bål hadde de ikke, men en stor grill som sørget for at det luktet pølser tvers over elven til der vi lå. Da serveringen sluttet, fylte de opp grillen med ved og hadde kontrollert St. Hans bål. Det virker som om hver minste landsby i Tyskland har et lite torg hvor de kan sette opp øltelt og tenne en stor grill. Og hele landsbyen deltar, her var alt fra barnevogner til rullatorer. Neste dag var spennende. Først skulle vi gjennom Saarburg, det vil si under to broer som er 5,25 meter høye ved normal vannstand. Vi kalte opp på kanal 10, og fikk klarsignal til å passere. Deretter skulle vi opp en sluse. Så skulle vi gjennom ”den store Saar-sløyfen”. Der går man inn retning vest og kommer ut igjen i retning øst-sør-øst. Denne delen av elven er så smal og svingen så krapp at hvis en fritidsbåt treffer en lekter i motsatt retning – går det ikke! Det er meldeplikt ved 33,8 km.

Først skal man trykke inn knappen på VHF’en. Så skal man slippe den og så trykke inn en gang til mens man sier at båten er på vei ”zum Berg”, altså oppover Saar. Man får ikke svar på VHF. Man venter til man hører to lange støt i en høyttaler. Det er klarsignal for å gå inn i sløyfen. Hvor kontrollposten er, fant vi ikke ut. Kanskje satt en mann på toppen av fjellet midt i sløyfen? Eller kanskje var det videoovervåket? Vi vet ikke, vi så ingen overvåking. Men vi kalte opp, og hørte signalet. Det var trangt og smalt, men for en fantastisk natur! Og midt i sløyfen ligger det selvfølgelig et vertshus. Ved neste sluse måtte vi vente en halvtime. Det var varmt, vi la oss til under brua for å ligge i skyggen. Vi kunne ha lagt oss til en stund og besøkt den kjente porselensfabrikken Villeroy & Bosh. Men vi droppet det.

Fire båter gikk inn i slusen, vi måtte avskjære den som kom sist. Vi kom dit tross alt før ham. Det var en gammel sluse. For ikke å ligge for nær de to båtene som kom før oss, måtte vi feste line til en glidestang i stedet for pullerter. Slusevokteren var ikke fornøyd. Det ble en heftig samtale mellom ham og sist ankomne båt over VHF. Det endte med at han fikk beskjed om å gå ut av slusen igjen og la oss få rom til skikkelig feste i nisjepullerter. Fra merzif gikk det greit gjennom to sluser. I slusen før Saarbrücken gikk vi alene inn, la oss til ved en pullert langt bak, og ventet. Det skjedde ingen ting. Langt der framme sto en mann og vinket på oss. Vi løsnet lina, fortsatte videre framover, og fant ut at vi var i en ny type sluse. Denne hadde dobbeltkammer, og den minste delen var helt forrest. Der ble vi sluset opp alene. Vi kom til Saarbrücken og der ble vi noen dager.

Et annerledes museum


Og så reiste vi tilbake! På vei til Saarbrücken hadde vi passert Völklinger Hütte. Det kommer en gjestehavn der, men den er ikke helt ferdig. Dagen etter dro vi tilbake – med tog. Det ble en spesiell dag for oss alle tre. Völklinger Hütte står også på UNESCO’s liste over Verdenskulturarven – som første stålverk! På avstand, og når man reiser forbi med båt på Saar, ser det ut som en gedigen rusthaug. Jeg hadde aldri sett et stålverk før. Førsteinntrykket er at dette er stort! Stålverkene var et viktig ledd i byggingen av den tyske industristaten. Og når det gjelder tysk ingeniørkunst er det bare å ta av seg hatten. Stålverket ble startet i 1883. Det kan ikke beskrives, det må oppleves. Man kan tilbringe en hel dag i Völklinger Hütte og enda ikke få med seg alt, stå stort, så imponerende er det. Strålverket er som en by i byen. Men konkurransen er stor. Völklinger Hütte kunne ikke utvide, fordi konkurrenten hadde kjøpt opp alt land rundt fabrikken. Derfor måtte de legge ned i 1985. I 1994 ble rusthaugen omgjort til museum, innlemmet i Verdenskulturarven og stålverket er reddet for ettertiden.

Det var to måneder siden vi hadde startet fra Fehmarn. Vi hadde tilbakelagt 100 mil da vi gikk fra Saarbrücken. Vi nærmet oss Frankrike og foran oss lå 30 selvbetjente sluser. Ved Güdingen sluse fra 1868 fikk vi utlevert en liten fjernkontroll til å åpne slusene med. Herfra skulle vi klare alt med de ubetjente, automatiske slusene på egenhånd. Dette var en ny type sluser, beregnet på de franske kanalbåtene peniche. Båtene har standard størrelse og slusene er 38,5 meter lange og 5,10 meter brede. I den første slusen la vi oss for langt fram, vannet fosset inn med sterk strøm og det var slitsomt å holde båten. Vi lærte fort. Vi brukte fjernkontrollen for å åpne slusene, gikk inn, og løftet en blå stang. Da lukket sluseporten seg, og vannet steg. Porten gikk automatisk opp når vannet var oppe, og vi kunne gå ut. Etter to sluser til var vi drevne på teknikken, og da var vi i Sarreguemines.

Her går elven Saar over i Saarkanalen. Kanalen er bygget langs elven som ikke er farbar lengre. Og her snakker alle tysk, selvfølgelig. Vi befinner oss i et av disse områdene som har vekslet mellom å være tysk og fransk flere ganger gjennom tidene. Sarreguemines er en nydelig liten by full av blomster. Ved kanalen ligger kasinoet som slett ikke rommer noe kasino med en restaurant, og foran det er det båthavn og gjesteplasser. Her var det min sykkel fant ut at den ville bade. Jeg skulle holde porten åpen mens Ole bar syklene våre på land. Flytebrygga lå litt på skrå, og plutselig trillet sykkelen min rett fram, rett ut i elven. Jeg lover at det var en merkelig følelse å se at sykkelen gikk rett i vannet. Men det var jo ikke dypt, så vi fikk den opp igjen ved hjelp av båtshakene. I tillegg til mange pene gamle hus og blomster over alt kan Sarreguemines by på et fajansemuseum. Jeg tenkte umiddelbart på tallerkener, men der tok jeg feil. Vissnok har de laget servise også i fajansefabrikken i Sarreguemines, men først og fremst er det snakk om fliser og dekorativ fajanse. Det var på tide å bytte gjesteflagg. Foran oss lå de franske kanalene.

Powered by Labrador CMS