utgave nr 11 2009

Vikingtokt del 10 Main-Donaukanalen: Slitsomme sluser

Slusene i Main-Donaukanalen er annerledes enn de på elvene. De har tre sidekammer slik at vannet pumpes fra ett kammer til det andre. Slusingen kan være en utfordring.

Publisert Sist oppdatert

TEKST OG FOTO: TRINE AMALIE SJØVOLD

Å bygge en kanal mellom Main og Donau for å få en vannvei som forbinder Svartehavet med Nordsjøen er ingen ny idé. Det var romerne som tenkte på det først. Men det ble aldri noe av. Karl den Store forsøkte seg på samme løsning. Arbeidet med ”Fossa Carolina” ble igangsatt i 793, men den ble aldri ferdigstilt. Det finnes noen planer fra 1600-tallet. Først i 1845 lyktes det kong Ludvig II å lage en kanal fra Bamberg til Kelheim. Og da var det for sent. Det hadde tatt over 10 år å bygge kanalen med 110 sluser. Da den sto ferdig, var elvebåtene blitt for store til å gå gjennom slusene. Og så kom jernbanen som overtok mye av transporten. God idé, men dårlig timing.

I 1919 har man igjen forsøkt å finne en trasé. Flere alternativer ble foreslått, på 50-tallet ble et av disse forslagene vurdert og forkastet på nytt. Det skulle gå lang tid før man fant den ideelle traseen. Arbeidet ble iverksatt i 1960. I 1979 opplevde man et tragisk tilbakeslag, da en dam brast og medførte materielle ødeleggelser for 12 mill. €, og en 12 år gammel pike omkom. Kanalen ble bygget og klargjort i etapper. Den 25. September 1992 var gjennomslaget ferdigstilt og hele kanalen kunne tas i bruk. Og brukt blir den. I 2007 passerte 5.851 båter kanalen og det ble fraktet 6,6 millioner tonn gods. Dette tilsvarer kapasiteten til 250.000 lasebiler på landeveien.

Byen Mainz ligger 81,5 m.o.h. Herfra er det 34 sluser som hever til sammen 149,3 meter på den 297 km lange strekningen til Bamberg. Der begynner kanalen og derfra går det virkelig oppover. 12 sluser på en strekning på 107 km hever til sammen 175 meter til man når toppen som ligger 406 m.o.h. De tre siste slusene er Tysklands høyeste på 25 meter, men med hevepullerter, og da er det ikke så vanskelig. Den siste slusen med vanlige nisjepullerter hevet oss 19 meter, da må man flytte tau og slusehake temmelig ofte før man er oppe. Slusingen i de høyeste slusene tok rundt 20 minutter. Fra vannskillet er det bare 5 sluser ned til Donau og en høydeforskjell på 67,8 meter.

Slusene i Main-Donaukanalen er annerledes enn de på elvene. De har tre sidekammer slik at vannet pumpes fra ett kammer til det andre. Dermed sparer man 60 % av vannet. Men i disse slusene kommer strømmen inn fra siden, og det kan være veldig ubehagelig. I den første av disse slusene slo Ole tauet dobbelt rundt pullerten mens jeg holdt med slusehaken i trappestigen. Det var ikke lurt. Vannet stiger ikke jevnt, plutselig steg det fryktelig fort og vi fikk ikke løs tauet! Båten krenget, fenderne skrek, og først like før pullerten forsvant ned i vannet kom vi løs. Båten gynget, men vi klarte oss. Jeg holdt slusehaken i stigen, så vi hadde et feste til tauet ble lagt rundt neste pullert. Det var en skrekkopplevelse, vi var temmelig skjelvne etterpå. Men da hadde vi lært. Vi fant en løsning med et aktertau, et tau på midten og slusehaken – og en kniv. Likevel koster det krefter når man bare er to om bord.

Nürnberg
Vi brukte en dag i det som skulle blitt Hitlers stolte paradeby og som de allierte bombet sønder og sammen på fødselsdagen hans. De fleste filmer vi har sett av Hitler som taler til store, jublende folkemasser, er filmet i Nürnberg. Og det var her de berømte straffesakene etter krigen fant sted. Men Nürnberg er spesiell på en annen og langt fredeligere måte. Tysklands første jernbane ble bygget i 1835 og gikk fra Nürnberg til nabobyen Fürth. Det er grunnen til at jernbanemuseet ligger her, et innholdsrikt museum for både unge og gamle. Her legges det heller ikke skjul på jernbanens betydning under krigen, en sterk og skremmende dokumentasjon. I Nürnberg fant vi igjen ”Salt og Peber”. Hun skulle ligge på land der i vinter. Vi fikk tilbud om å bli liggende samme sted, men vi ville gjerne litt videre. Båtforeningens medlemmer var i ferd med å avslutte sesongen og tok ut på årets siste helgetur. På vei ut fra Nürnberg måtte vi vente ved den første slusen. Sluseporten gikk opp, ut kom først et hotellskip, og etter det fire av båtene fra båtforeningen. Glad vinking, tuting og lykkeønskninger lå i kjølvannet vårt da vi gikk inn i slusen etter en lekter fra Constanta i Romania.

På toppen!
Landskapet var vakkert, høstfargene strålte langs kanalen, været var nydelig med sol fra skyfri himmel da vi søndag 5. oktober kl. 14.54 passerte det europeiske vannskillet. Følelsen kan ikke beskrives! Ole hang seg på hornet og jeg skrek og ropte og danset seiersdans på akterdekket! Vi hadde nådd øverste punkt på reisen, 406 meter over havet! I de franske kanalene hadde vi slust litt ned, men mest opp. Alt i alt hadde vi vært gjennom 148 sluser for å komme opp i denne høyden. De siste tre slusene hadde hevet oss ca. 25 meter hver. Vi hadde snakket om at vi kanskje burde være tre om bord i Main-Donaukanalen. Det er store sluser og de er egentlig beregnet på nyttetrafikken. Det hadde kostet oss muskelkraft og svette å komme helt opp, men vi hadde klart det!

Det var plutselig merkelig å nærme seg en sluse hvor vi gikk inn fra toppen. Herfra går det nedover helt til Svartehavet. Og det er noe helt annet å bli slust ned enn å bli slust opp. Vi tok bare en sluse ned, så svingte vi inn i båthavnen i Berching. Tre mann tok i mot oss på brygga. ”Der kommer en Fjord”, ropte den ene. Da følte vi oss velkomne. Egentlig hadde vi tenkt å legge båten i Regensburg ved Donau for vinteren. Men vi ble advart, marinaen der var i dårlig forfatning. I Saal, like ved slutten av kanalen, ligger Tysklands dyreste marina. Dit ville vi ikke. Vi fikk et godt tilbud om å bli i Berching, og da ble vi der, selv om vi hadde igjen ca. 5 mil på kanalen. Det var blitt høst, nettene ble kalde og noen dager våknet vi til rim på brygga. Vi måtte vente til mobilkranen kom, men vi nøt et par rolige uker i Berching og omegn, midt i det frodige og vennlige Bayern.

Berching ligger på kanten av et annet stort skogsområde, Altmühltal. Tyskere liker å gjøre ting i flokk, og vi fikk være med en lokal turvandregruppe på dagstur i skogen. Vi som er vant til å gå alene i skogen i Lommedalen følte at det var en helt annen turopplevelse å gå sammen med over 100 mennesker.
Styret og medlemmene i båtforeningen tilbød oss hjelp så vi nesten ble litt overveldet. Vi ble kjørt tvers gjennom byen for å se på den gamle König Ludwig I kanal som ligger der enda, men den kan knapt brukes av padlere. Det er bygget mange broer over kanalen, og der må selv kanoer bæres forbi. Et kort stykke kan man ferdes på kanalen om sommeren, i lektere trukket av hester, slik det opprinnelig ble gjort. I Berching er man stolte av den gamle kanalen. Hos bakerne finner man til og med egne rundstykker med et blått bånd og med bilde av kongen. Mellom den gamle og den nye Main-Donaukanal renner en liten, grunn elv og fra dette området stammer Berchings bymerke – en gjedde i et fuglebur!

Det hadde seg sånn, forteller sagnet, for lenge, lenge siden at det kom så mye nedbør at både kanalen og elven flommet over. Det dannet seg en lang innsjø som strakte seg over flere kilometer. Da vannet hadde trukket seg tilbake, gikk en bonde ut for å inspisere jordene sine. Der fant han et merkelig dyr han aldri hadde sett før. Han tok det med seg til rådhuset for å spørre borgermesteren hva dette kunne være. Borgermesteren hadde heller aldri sett et slikt dyr, ingen andre heller. Men dyret gapte og viftet med noe som liknet vinger, så man besluttet at dette var en fugl! Den ville gjerne synge, trodde man. I all hast ble en tømmermann kontaktet, han bygget raskt et fuglebur og dyret ble satt i buret. Der døde, gjedda, selvfølgelig. Historien spredte seg i nabolaget, og Berchings befolkning ble sett på som latterlige, dumme og rare som hadde trodd at en fisk kunne være en fugl. Men menneskene i Berching lot seg ikke verken knekke eller kue. En gjedde hadde nemlig aldri vært sett før i denne delen av Tyskland. Så de rettet nakken og pekte nese tilbake til de kritiske naboene. Riktignok var fuglen en fisk – men det var vi som fant den!

Berching ligger nesten 400 m.o.h. og det kan være skikkelig vinter der. Vi ville ha en liten varmeovn, en frostvakt, i båten. Dermed ble vi kjørt til en elektrisk forretning i byen Ingolstadt som ligger et stykke lengre sør. Hvis den byen er kjent for noe i det hele tatt i Norge, må det være fordi det er her man produserer Audi. Donau renner gjennom Ingolstadt. Og det var et trist syn. For her er den store elven overhodet ikke farbar. Det var en merkelig følelse å stå på en av de store broene og se ned i vannet. Det var så grunt at sandbanker og steiner stakk opp. At det i det hele tatt har vært båttrafikk her, er ikke til å forstå. Sånn sett så har det heller ikke det. Fra byen Ulm, enda lengre vest ble det i tidligere tider fraktet gods på store flåter ned Donau til Ungarn. De ble manøvrert med to lange styreåret akterut. Det var en farefull ferd og kunne vel i vanskelighetsgrad sammenliknes med tømmerfløting. Ved ankomsten ble de spinkle flåtene slått i stykker, og så fikk folket komme seg hjem igjen til fots.

På land for vinteren
Mens vi ventet på å komme på land fikk vi besøk en dag av Erik og Birte fra ”Salt og Peber”. De hadde kjørt bil fra Danmark til Nürnberg medbringende stativ og krybbe for å sette båten på land. De vil starte litt senere enn oss i 2009, men vi reiser så langsomt at vi regner med å se dem underveis nedover Donau. Det slo oss at vi ikke hadde møtt mange skandinaver fra vi forlot Strasbourg. De fleste skal til Middelhavet og tar kanalene ned gjennom Frankrike. Vi visste at det var gått en finsk seilbåt den veien vi fulgte i løpet av sommeren. Hva de hadde fått se og oppleve på veien kan neppe være stort. De kom seg helt fra Finland til Svartehavet i løpet av sommeren. Det går an, men det er altså ikke vår måte å reise på.
I Berching kom det en kveld inn en gammel svensk seilbåt, ”Lisa af Lugnet”. Det var to mann ombord, de hadde reist helt fra Stockholm, og hadde gått nesten i ett, med bare noen få hviledager på veien. De ville legge seg i Saal eller Regensburg for vinteren. Vi fikk beskjed da de var framme i Saal at de betalte € 1000 for å ligge i vannet der om vinteren. Å stå inne i en hall på land ville kostet mye mer, og Regensburg var helt uaktuelt. Så vidt vi vet var det altså bare fire nordiske båter som hadde gått Main og kanalen dette året, en finsk, en svensk og en dansk seilbåt – og så oss i motorbåt. Hvorfor er det ikke fler? Vi håper at vi innen vi er kommet til Svartehavet klarer å inspirere mange andre til å ta samme tur. Det er en stor opplevelse – og enda er vi ikke kommet til Donau.

Det er tett tåke og frost når jeg går ut den siste morgenen vår i havna. Innen jeg er tilbake fra morgenturen min er mobilkrana ankommet. Den ruver som et stort, mekanisk monster gjennom tåken. Først settes alle båtene på land, så heiser de opp utriggerne på bryggene. Havnebassenget fryser gjerne til om vinteren. Det hender det er is i kanalen også, og når lekterne går forbi skyves isflak inn i havna. Det er hektisk aktivitet med høytrykkspylere og presenninger. Vi hadde ingen krybbe til båten, men det kan vi låne. Ikke har vi noen høytrykkspyler heller. Vi låner. Alle hjelper hverandre. Når vi om kvelden begir oss til vertshuset der vi skal overnatte den siste natten, ligger båtene og sover under presenningene. Det er blitt vinter, sesongen er definitivt over for i år.

Hjem – og tilbake igjen
Litt over midnatt 24. oktober var vi hjemme i Lommedalen. Fire dager etter kom snøen. Det var flere i Berching som spurte om vi ville komme ned en tur i løpet av vinteren. Det hadde sikkert vært artig å besøke Berching i februar under det årlige hestemarkedet. Det har de holdt på med i over to hundre år, omtrent som Rørosmartn’an. Vi visste at båten ville bli sett etter, og trodde ikke vi ville komme tilbake før i april.

Men man kan ta feil!

Det kom en mail fra båtforeningens kasserer. De hadde hatt noen voldsomme regnvær, og strømmen i hele båthavnen var kortsluttet. Feilen lå tydeligvis i vår strømkabel. Han hadde også funnet ut at strømmåleren viste at båten trakk veldig mye strøm. De hadde trukket ut kabelen. Han ba høflig om tillatelse til å kjøpe ny kabel og til å gå om bord i båten for å koble oss til strømmen igjen. Jeg ga ham og broren som er havnemester sporenstreks tillatelse til å gå om bord i ENDELIG når som helst det måtte være nødvendig. Det kom en ny mail. Ny kabel var på plass, men ikke koblet til. De hadde sjekket frostvakten vår. Det viste seg at den hadde slått seg inn ved + 10 grader – den skulle først slå seg inn på frysepunktet! Og den lot seg ikke regulere lavere. Hva gjør vi nå? Setter på en tidsbryter? Venter til det blir frost med å koble den til? Ole likte situasjonen dårlig. Noe varme ville vi ha i båten. Siden vi ikke ligger i hjemmehavn, hadde vi jo ikke kunnet tømme båten for vinteren. Vi hadde nettopp kjøpt en brukt gummibåt med en liten påhengsmotor.

Ole ville ha med motorolje hjemmefra. Vi trengte bunnstoff før båten ble satt på vannet igjen. Det hopet seg opp med saker som skulle i båten. Det var like greit at vi tok en tur.
18. november fylte vi bilen, tok ferga til København og kjørte nesten 2400 km på fire dager. Nøkkel til båthavna lå på vertshuset da vi kom og ble levert i båtforeningens postkasse igjen sammen med betaling for kabelen da vi reiste. Vi byttet ut frostvakten med et lite varmerør som nesten ikke trekker strøm. Kabelen ble først satt i da frosten kom, og trukket ut igjen da det ble varmere i været. For det ble vinter i Berching også. Det gikk ned i minus 20, og det skjer ikke hvert år. Det falt riktignok bare 25 cm snø, men havnemesteren var innom og fikk støttet opp presenningen over akterdekket med planker så snø og vann kunne renne vekk. Jeg var litt engstelig for at de ville synes det var mye bry med denne norske båten. Men det virker ikke sånn. Den første mailen vi fikk var stilet til ”Sehr geehrte Frau Sjøvold”. De siste begynner med ”Liebe Trine”.

En liten oppsummering
Årets reise har vart i nesten 6 måneder med et avbrekk på 6 uker da vi var hjemme fordi det ble for varmt. Vi har reist rundt 1900 km. og gått i 149 sluser, i de fleste av dem har vi slust opp. Enkelte sluser har vært så små og trange at vi med nød og neppe kom inn i dem, de største var 270 meter lange. Vi har gått gjennom to tunneler (i Frankrike) og vært i to heveverk.

Vi har sett og opplevd Tyskland fra helt nye sider. Turen har gått gjennom industriområder, forbi store skoger og gjennom rikt jordbruksland. Vi har lett for å tenke på Tyskland som bare industri. Men som Ole pleier å si; Det bor 80 millioner mennesker i dette landet, og de skal ha mat hver dag, alle sammen. Over alt er vi blitt tatt imot med vennlighet, høflighet og interesse, og vi har fått mange nye venner. Underveis har vi bare møtt én gretten tysker. Jeg fikk kjeft av en politimann i Münster fordi jeg syklet i feil retning på fortauet. Han burde kanskje ha oppfattet at jeg sto med kartet i hånden og så litt forvirret ut? Vi har opplevd dyreliv og fugleliv vi ikke drømte om å se. Utenfor byene så vi rovfugl nesten hver dag. Vi har vært imponert over interessant kultur, mye flott natur, over hvor rent det er over alt og over satsingen på fornybar energi. Og vi har oppdaget at alle steder har sitt særpreg og sine overraskelser vi ikke ante eksisterte.

Som i den lille byen Forchheim som kongene i middelalderen måtte dra til for å bli utropt som konge og hvor man finner noen av Tysklands fineste bindingsverkshus. En liten by med fire slaktebutikker og en kanal med karpebrønner. Eller Wipfeld hvor båtforeningen i Nürnberg har sin sommerhavn og man fremdeles dyrker de gamle druesortene i klosterets vingård fra 1700-tallet.
Det er bare å ta seg tid og reise langsomt!

Powered by Labrador CMS