TUBE-TULL

TUBE-TULL

Å slå hodet av en tube eller flere har gjennom uminnelige tider vært en kjær syssel for båtfolket - for ikke snakke om journalistene. Skjønt styrepilsens vederkvegelse er oss for evig fratatt. Hva vi gjør med vårt eget hode er enn så lenge opp til oss selv. Om vi ikke mister det da, og myndighetene tar det i sin forvaring - av hensyn til oss selv.

AV ATLE KNUTSEN

Foreløpig nøyer myndighetene seg med å frata oss tubene. Nå sist en ganske unnselig liten tube herder som inngår i produktet gelcoat sparkel. Tuben inneholder 6 gram herderpasta - eller cyclohexanone peroxide - og skal tilsettes gelcoat sparkel slik at denne stivner og herder når vi reparerer en liten skade i plasten. Herderen er ifølge sin beskaffenhet henvist til en barnesikret tube, sier EU-direktiv 88/379, komplettert av 99/45 EC annex IV part A 30.7 2002. Det er bare den haken at slike tuber ikke eksisterer. Og det finnes ingen dispensasjonsmulighet fra direktivet. Følgelig er det ulovlig å omsette pakninger med 75 ml. gelcoat og 6 gram herder til forbrukere. Med mindre den lille tuben blir barnesikret. Og det kunne den meget vel blitt, om en hel herderbrukende bransje hadde stemt i og etterspurt en slik variant. Men bransjen etterspør den ikke, fordi de færreste har hørt om EU-direktivet, skal vi tro produsentene. Og de færreste som tilbyr produkter med slik herder rammes av stikkprøvekontrollene foretatt av Statens Forurensningstilsyn (SFT), som håndhever direktivet. De som ikke har fått besøk av SFT, fortsetter å selge usikrede tuber videre, inntil noen sladrer på dem, slik en kilde i SFT velger å uttrykke det. Om det også er et uttrykk for at man i SFT baserer sin regelforvaltning på folkesladder, med den vilkårlighet som ligger i en slik praksis, er det sterkt betenkelig. "Det er alltid noen som ikke har godt av å vite at de kan angi sin neste", som han sa, Ole Paus.
Det ligger i Statens Forurensningstilsyns mandat å dra omsorg for vårt miljø - og beskytte oss og barna våre mot tuber som inneholder etsende stoff. Begge deler udiskutabelt edelt. Derfor satte SFT i fjor foten ned overfor to norske bedrifter, fordi de solgte herder i usikret emballasje. Skal de fortsette å selge sitt produkt, må de fremby det i en barnesikret tube. Men denne tuben ser først dagens lys når de som bruker herderen i sine produkter etterspør den hos sine leverandører, noe som igjen betinger at de kjenner regelverket og dermed behovet. Og for at denne kunnskapen skal spre seg blant bedriftene, må de sladre på hverandre, skal vi tro vår kilde i SFT. Den slags selvjustis er imidlertid ikke bedriftene henfalne til.
Som alternativ til sine små, usikrede tuber, kan de norske bedriftene fullt lovlig selge barnesikrede 3 liters spann med polyester og 4,5 liter herder, som er det minste kvantum de får fra sin leverandør i EU-landet Belgia. Også det en løsning som markedet har presset frem, og nettopp fordi få kjenner EU-direktiv 88/379, komplettert av 99/45 EC annex IV part A 30.7.2002, og nettopp fordi ingen er villig til å sladre på hverandre. At slike mengder neppe er salgbare i stort omfang får så være, men at forbrukeren får mye til overs, er hevet over tvil. Men i SFT har man ikke satt seg ned og tenkt over den saken, "for da måtte man i tilfelle finne ut hvor mange liter dette gjelder kontra alt det andre vi søler rundt med i verden. Og man måtte få dokumentert i hvilken grad dette er et problem. Etsende stoff behøver slett ikke være miljøfarlig i lengden.", sier kilden i SFT. Derfor har man falt ned på løsningen med en engangstube, der forbrukeren må klippe over emballasjen og selv sørge for at all herder blir brukt opp med én gang. Resterende herder vil bli ufarlig når det kommer luft til. Men noen fullgod løsning er det ikke, mener vår kilde i SFT.
Nei vel, så er ikke herder miljøfarlig. Men når man engang har et EU-direktiv som forlanger barnesikrede tuber, og det åpenbart ikke bare er barna som har et behov for slike tuber i EU-området, men også herderprodusentene, er det vel ikke forklaringstyngde nok i at norske produsenter ikke vil sladre på hverandre - slik vår kilde besvarer spørsmålet om hvorfor ingen utvikler en barnesikker tube. Man skulle jo tro at også plasttubeprodusentene innenfor EU kjente til det nye direktivet, og at det i seg selv beveget dem til å utvikle tuben man altså er i behov for?
Svaret som blir gitt, kan forstås som at man i Norge er mer nidkjære forvaltere av EUs regelverk enn man er i selveste EU: "Tradisjonelt har det vært et samarbeid om å utvikle EU-regelverk, men det har ikke vært så stor interesse for å følge opp EU-regelverk. De nordiske landene er jo ganske genuint interessert i dét, fordi man av og til blir lei av å høre at det bare er i de nordiske landene disse reglene gjelder. Det hjelper jo ikke mye for miljøet om vi har fine regler når de ikke følges.".
Så sant, så sant. Det hjelper ikke mye om vi har regler som ikke følges. Det hjelper ikke miljøet, det hjelper ikke bedriftene, og det hjelper ikke barna. Og det hjelper ikke miljøet mye om vi i vår lit til markedsøkonomiske mekanismer forledes til å selge større enheter av et skadelig produkt enn strengt nødvendig. Og det hjelper ikke stort med regler som ingen kjenner til, regler hvis forvaltningsmessige suksess består i at andre skal sladre på hverandre. Så da kan man i SFT slå seg på brystet og si at vi er nå i alle fall ingen formynderstat.
Nei, takke oss til et angiversamfunn.