utgave nr 11 1988

Århundrets rekordløp

Publisert Sist oppdatert

ÅRHUNDRETS REKORDLØP

AV DAG PIKE

Drama. Prestisje. Tusener av hestekrefter. Millioner av kroner. Det Klassiske "Cowes-Torquay Race"er offshore-gigantenes viktigste i Europa. Båtmagasinets Dag Pike navigerte som vanlig for Fabio Buzzi. De tre karene ombord i "Cesa" opplevde sitt livs rekordløp....

I år var det fjerde gang Båtmagasinets medarbeider Dag Pike var navigatør ombord hos offshore-kjempen Fabio Buzzi i det klassiske "Cowes-Torquay Race". De tre foregående forsøk hadde ikke endt så bra. To ganger har de måttet bryte løpet, og tredje gang endte de på tredjeplass på grunn av et brukket propellblad etter å ha ledet halvveis. Men Buzzis båt "Cesa" hadde gjennomgått store forbedringer foran årets race. Pike, Buzzi og Giorgio Villa fikk en dramatisk tur.

Jeg kjente det med en gang."Cesa" var en helt annen båt enn den jeg kjørte ifjor. I uker hadde jeg jobbet med kart og kalkulator. Selv om jeg hadde kjørt racet flere ganger før, ville jeg at løypa skulle ligge ferskt lagret i hukommelsen.
Straks gasshendlene ble dyttet i bunnen skjønte jeg at jeg måtte omgjøre en del av de memorerte data. Dette gikk adskillig fortere enn jeg hadde forestilt meg. Etter at vi var blitt presset tilbake i setene under akselerasjonen, la speedometernåla seg pent til ro på 177 km/t. I denne hastigheten har man ikke lange betenkningstiden, og jeg var engstelig for hvordan navigeringen skulle gå. Bøyer og andre båter forsvant forbi oss med lynets hastighet.
Vi var store favoritter. Buzzi og båten hans hadde dominert Europamesterskapet. Av de 10 arrangerte racene hadde Buzzi vunnet 7 og kommet på andreplass i de tre øvrige.

Inferno

Arbeidsfordelingen ombord var grei. Buzzi hadde hånd om gasshendlene, trimplanene og ballasttanken i baugen. Villa var føreren, en jobb han hadde flere års erfaring i og suksess med. Selv hadde jeg kart, kompass og stoppeklokke foran meg.
Dagen før start ble vi lovet lett, skiftende bris. Værforhold som var utmerket for katamaranene. Men meterologene hadde . Daggry opprant med sterk nordvestlig vind og dis som reduserte sikten til under en sjømil.
Vi kunne føle stemningen rundt oss. Fem minutter til start. På vår ene side verdensmester Steve Curtis med sin katamaran "Reportor". Vi kunne tydelig høre Lamborghini-motorene brumme under akterdekket hans.
På den andre siden lå den sterke italienske kontingenten, Bagutta og Ellese, også mulige vinnere. Litt bortenfor den franske båten "Rocky" som vant i fjor. Et par nye britiske båter hadde også vist krefter.

”Blodtørstige prærieulver"

Starten går. Over 100 topptrimmede motorer slippes løs. Det mest risikofylte øyeblikk under hele racet. Båtene side om side. Vannspruten og crescendolyden fra motorene gjør starten til et inferno.
Våre 2600 hestekrefter sparker oss igang med rakettfart. Etter få sekunder oppfatter jeg at vi er i tet. Det var bare å slippe løs alt av motorkraft. De andre båtene halser etter oss som et kobbel blodtørstige prærieulver.
Ved første rundingsmerke kommer vi for langt ut, vi må gå utenom en seilbåt, og den italienske båten Ellese smetter forbi oss på innsiden. Feltet har allerede strukket seg ut en sjømil, og i det vi passerer en flokk med tilskuerbåter får den italienske båten problemer med manøvreringen. Vi er igjen i ledelsen. Veien mot Torquay ligger ren og uberørt foran oss.

Turbo-kluss

Vi siger fra de andre. "Cesa" pløyer seg mykt gjennom bølgene selv om farten ligger rundt 160 km/t. Etter en stund har vi ca. en halv mils ledelse. Farten dabber av. Instrumentene varsler problemer med turboladingen på de to forreste motorene. Vi må senke hastigheten til under planingsterskelen, og de andre båtene raser forbi. Vi ser for oss en tidlig lunsj tilbake i Cowes. Det er 200 mil igjen av racet, og vi har ingen mulighet for å fortsette med motorproblemer.
Under motorlokket, er det ingen tegn til problemer med turboladerne. Buzzi sjekker raskt drivstofftilførselen, og oppdager at han personlig har glemt å åpne for drivstofftilførselen. Jeg skal ikke repetere glosene Buzzi spyttet ut, men du finner dem neppe i en ordbok. Rasende hiver han båten opp i plan og kjører alt hva remmer og tøy holder. Vi hadde mistet 12 minutter på denne fadesen.

Speedometeret viser igjen 177 km/t.

Vi kjemper for å holde konsentrasjonen på topp. Etter få sjømil har vi allerede innhentet tre båter. Det banker og slår. Våre stakkars lunsjinnstilte kropper får adskillig juling. Vi må slå ned hastigheten til ca. 145 km/t. Likevel innhenter vi to båter til før vi runder Portland Bill. Her er vannet stillere, og hastigheten stiger igjen til maks.
Vi når Torquay som åttende båt, og har ikke mistet alt håp. Vi har tatt inn seks minutter på ledende Bagutta.
Etterfylling av drivstoff blir et kaos. Vi skjønner snart at vi ikke har sjanse til å etterfylle innen den tillatte timen, og ber om ekstra tid. Vi fyller så fort det lar seg gjøre og starter uten å ha fått svar på vår bønn om utsettelse. Buzzi er innbitt. Nå har han bestemt seg for å vise verden hva denne båten er god for.

Kjører som en gal

Jeg synes det går sakte. Men speedometeret viser noe helt annet. Vi har medvind, og det går enda fortere nå. Vi har to båter i sikte, og Buzzi kjører som en gal. Tidevannet har snudd og vi kommer inn i opprørt sjø. Vi er nødt til å senke hastigheten etter at vi har spiddet en bølge i to, der den ene delen havner i cockpiten.
Buzzi gir seg ikke. Han kjører hele tiden på kanten av det forsvarlige. Vi kan skimte de øvrige båtene i det fjerne, og et raskt overslag sier meg at vi antagelig ligger på tredje plass nå. De siste rundingene av merkebøyene blir en prøvelse. Etter en så hard tur er det fort gjort å miste konsentrasjonen. Vi runder siste bøye akkurat tidsnok til å se Cougar Cat-båten "Macavity" som kjøres av John Davey krysse mållinjen, mens vi fosser over mål tett etter Bruno Abbate's "Gancia di Gancia".

3.plass, eller....

Vi slår oss til ro med tredjeplassen, en sterk plassering med tanke på at vi mistet 12 minutter underveis. Idet vi nærmer oss bryggene, står det tusenvis av jublende mennesker for å ta imot oss. Plutselig går det opp for oss at vi har fått godkjent vår forsinkelse ved drivstoffyllingen i Torquay. Dommeren vinker oss mot vinnerens bryggeplass. Vi har vunnet verdens hardeste motorbåtrace, Cowes Classic! Fra Torquay til Cowes har vi holdt en gjennomsnittsfart på 160 km/t. Selv med 12 minutters forsinkelse, har vi slått rekorden på distansen. Dette har vært århundrets race.

Powered by Labrador CMS