utgave nr 4 2001

Båtfolk i fokus: Kristian Djupevåg

Publisert Sist oppdatert

Båtfolk i fokus: Kristian Djupevåg

- BLÅ NEGLER GIR BRA BÅTER

Norske trebåtbyggere har alltid hatt større evne og vilje til å utøve sitt håndverk, enn til å markedsføre det. Skjønt eksempler fins på utøvere av begge disipliner. Da Trebåtfestivalen i Risør arrangerte et seminar i februar, ble nettopp eksport og markedsføring diskutert. Vi luftet noen utfordringer for Kristian Djupevåg i Norheimsund – en av de fremste norske trebåtbyggerne i dag.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Kristian Djupevåg er på mange måter blant de siste, store trebåtbyggerne i Norge. Med 18-19 mann i arbeid må vi langt tilbake i tid for å finne paralleller til hans virksomhet. For så vidt er det mulig å trekke ytterligere veksler på flertydigheten i ordet ”stor” når Djupevåg skal beskrives. Han er en røslig kar med frodig skjegg. Med nærvær og tilstedeværelse på mange plan – på kontoret, som samfunnsmenneske og i båthallen. Her har han sitt kjæreste virke, enten han legger en kyndig neve på en ny plastbåtmodell, med trenet blikk leder restaureringen av den gamle sluppen Courier, eller bygger en ny Colin Archer-skøyte. Hans maritime engasjement går langt utover aktivitetene på den hjemlige strand i Hardanger, og utdanningspolitikken som rammer båtbyggerfaget har lenge vært en av hans kampsaker.
- Eg synst ho e’ så god, visa til Salhusvinskvetten. Dei syng om dengong besten skulle sitja barnevakt og fortelja frå krigen. Men nei, seier ungjen. Han vil at besten ska fortelja frå den tide’ han sykla utan hjelm. Eg meiner ikkje at den oppvoksande slekt ska’ brukast til salderingspost og utsetjast for fare. Men det går noke tapt. For å læra å bruka ein kniv så e’ ein nødd te’ å skjæra seg. Om ein ska’ læra å bruka hammar og spiker, so må ein få ein blå negl, slår, på alle vis, hardingen Djupevåg fast.

- Er det noen fremtid i å utdanne seg til trebåtbygger?

- Ja, det burde være det. Markedet er jo der, både nasjonalt og internasjonalt. Vi har hatt nok å gjøre i alle tider, selv om det et og annet år eller en vinter har vært i minste laget, men aldri helt stopp. Jeg tror det skyldes at godt håndverk ligger i bunnen.
Vi ser at ungdom har søkt lite til tradisjonelle håndverksfag. Noe av skylden får bransjen ta selv, fordi vi ikke har markedsført godt nok hva vi står for og hvilke muligheter yrket byr på. Det finnes jo yrker man blir mindre skitten på hendene av og får mindre vondt i ryggen av enn båtbyggeryrket. Derfor får vi nok ikke de beste guttene og jentene i klassen til å søke vårt fag. Vi må ut i ungdomsskolene, men vi er for få til å påta oss den oppgaven. Her i Norheimsund er vi lærlingebedrift, og sammen med Fartøyvernsenteret rett her borte er vi en kompetanseressurs. Men på sikt er heller ikke det godt nok, og det må gjøres noe radikalt om vi skal stoppe utarmingen av båtbyggerfaget. Derfor er jeg litt pessimistisk med hensyn til rekrutteringen, men med tanke på markedet er jeg optimist. Men da må vi spille på kvalitet.
Samfunnet er blitt så hardt og kravet til produktivitet så stort, noe jeg ikke tror utdanningssystemet helt klarer å formidle. Det er ikke vanskeligere enn at det du produserer i løpet av en dag, må det være mulig å selge for mer enn daglønna di. Vi må lære de unge sammenhengen mellom tidsbruk, produktivitet og kvalitet. Her går skillet mellom en dilettant og en fagmann. En dilettant kan ofte gjøre en like fin jobb som en fagmann, men han bruker fire ganger så lang tid. Slike produkter har ingen hverken evne eller lyst til å betale for.
Det er blitt hevdet at den største ulykken for båtbyggingen i Norge var at det ble forbudt med barnearbeid. Jeg mener det ikke bokstavelig, men det svinger litt for mye den andre veien. Elevene er i for stor grad blitt passive kunnskapsmottakere og offer for troen på at man kan lære bare ved å se hvordan ting blir gjort. For å bli en god båtbygger fører bare én vei frem – og det er å høvle spon. Høvle jævla mye spon. Det handler om koordineringen mellom øyne, hjerne og hender. Det er moro å se en film om hvordan en fagmann svinger øksa så flisene spruter. Men du kan ikke lære å økse bare ved å se en film. Det ligger mange års øksing bak, du må økse feil og deg selv i foten før du er kommet så langt.

- Hvordan skal norske trebåtbyggere berede seg på å møte fremtiden?

- Et godt spørsmål. Vi må snu oss bakover og se hva som har skjedd i trebåtnæringen de siste tjue årene. For det første er det ei stor avskalling, det er ikke så mange igjen. For det andre er vi nødt til å gjøre noe radikalt med opplæringssystemet vårt. Det fungerer ikke i det hele tatt, slik det er blitt etter Reform 94. Hovedproblemet er at vi i dag ikke får tak i gode nok fagfolk. De har for lite kunnskaper. Og så må vi bare se i øyene at vi ikke klarer å gjøre en så god jobb i dag som for femti år siden. Et paradoks, for vi har jo mye bedre utstyr og kunnskaper i dag, med alle muligheter til å legge de beste ressursene inn i båten. Men vi mangler de menneskelige ressursene. Utdanningssystemet klarer ikke å forvalte den egentlige kunnskapen, som blir borte i allslags andre fag som elevene må bruke tiden på.
Jeg kan nevne som et eksempel at en båtbygger i dag skal gå et såkalt grunnkurs i trefag, noe som er veldig viktig. Og så skal han gå et VK1-kurs på en eller annen yrkesskole, hvor han også må ta alle mulige allmennfag som burde vært unnagjort for lenge siden. Et stort problem er at veldig mange av dem ikke kan lese, dessverre. Derfor må de bruke tiden i den videregående skolen for å bli istand til å motta den kunnskapen de egentlig skal lære. Når de så er ferdig med det ene året de skal ha om båtbygging, går de ut i en lærlingebedrift i to år, før de skal være ferdige fagfolk. Det holder ikke. I praksis har de ikke fått høvle spon så mye som tusen timer. Vi er nødt til å gjøre noe med det om dette yrket skal ha en fremtid.

- Ser du eksportmuligheter for norske trebåter?

- Jeg tror det ligger muligheter her, men må nok tilstå at jeg i min grønne ungdom trodde båtbygging var noe veldig norsk. At vi var verdensmestre i faget. Du verden så feil det går an å ta, eller hvor feil det går an å bli informert… For jeg har jo ikke sugd den holdningen fra eget bryst. Det var den rådende oppfatning. Men når jeg i litt mer moden alder har kommet ut i verden og sett hva man har fått til i andre land, ja faktisk i land som vi regner som U-land, så må jeg si at vi ikke har så mye å slå oss på brystet for. Mange andre land har like lange tradisjoner, og har sogar vært vel så flinke til å ikke kaste det gamle på båten. Se bare på Danmark hvilket fantastisk trebåtbyggermiljø de har hatt der, i allefall inntil nylig.
- Selvfølgelig kan vi eksportere, men jeg tror ikke norskbygde båter står i særklasse eller har kvalitet som noe spesielt konkurransefortrinn. Og volummessig er det jo nesten ingenting igjen. Men vi har en del nisjeprodukter som har vært eksportert i stor stil. Jeg tenker på en del seilbåter der Johan Anker og Bjarne Aas var langt fremme. Vi hadde også Berg-Olsen og Ånon Kittelsen i Risør, for å nevne noen. Vi har noe å lære der. Og så tror jeg vi må ta markedsandeler fra andre segmenter i markedet, kanskje ”omvende” noen av de som egentlig tenker å kjøpe en plastbåt. Kanskje også se på dem som kjøper campingvogner, om ikke de heller skulle valgt en båt.

- Du har flere ganger truet med å pensjonere deg. Når kommer dagen?

- Jeg har ofte snakket om det. Første gang var vel for 30 år siden. Men utrolig nok har jeg vært i dette gamet nå i 40 år. Og det blir bare mer og mer spennende og moro. I dag har jeg vel ikke noe mer spennende alternativ. Jeg kunne nok tenke meg en langtur, ikke nødvendigvis en jordomseiling, men seile til andre kontinenter for se hva som foregår der. Men jeg føler det er så spennende det jeg holder på med, at jeg har valgt å bli. Dessuten et det så makelig å bli ved sin lest, så lenge en har et normalt utkomme og lever noenlunde trygt. Ikke det at det ukjente skremmer, men det er mer utrygt. Jeg seiler en måneds tid hver sommer med min egenbygde Colin Arhcer ”Kristianna”. Vi har vanligvis fire uker sommerferie her på bruket. Men den store seilturen lar vente på seg. Man skal aldri si aldri, men jeg var vel gjerne sikrere på det for 15 år siden enn jeg er i dag, avslutter Kristian Djupevåg.

Powered by Labrador CMS