utgave nr 9 2008

VHF - i særklasse

Publisert Sist oppdatert

VHF - i særklasse

- Vi trenger ikke VHF lenger. Alle har mobiltelefon og dekningen er blitt så bra. Er det virkelig slik at mobilen har tatt over for VHF? Absolutt ikke.


TEKST OG FOTO: TROND J. HANSEN

De av oss som har vært på sjøen noen år husker tilbake til den tiden hvor det hele tiden var stor aktivitet på VHFen. Det var nærmest en folkesport å følge med på samtaler mellom båtene, eller mellom båtene og hjemmetelefonen. Her var det ikke mye som var hemmelig. I dag er det mer stille på radioen. Diskusjoner om det skal være kjøttkaker til middag, hvor stor fisk vi har fått eller når vi kommer hjem tar vi på mobilen. I stor grad er det yrkestrafikk og jevnlige vær- og sikkerhetsmeldinger fra kystradiostasjonene vi hører.
For ikke lenge siden fikk vi inn en MAYDAY melding på VHFen. Vi la om kursen og gikk mot oppgitt posisjon, hvor det skulle ligge en mann i sjøen. Nå var det riktignok ikke så dramarisk som først antatt, med det fikk oss til å tenke på hvilket unikt verktøy en VHF er på sjøen.
Mobiltelefon ikke godt nok
Mobiltelefonen er kommet for å bli, og den er blitt en del av kommandolinjen ved ulykker på sjøen. Men den vil aldri kunne erstatte en VHF. Mobildekningen på sjøen er ikke tilstrekkelig, og i sjøgang kan signalene lett forsvinne. Det skal ikke mer enn et par meters høye bølger til før mobilen mister kontakten med basestasjonen. Den har begrenset batterikapasitet, men først og fremst er problemet at du bare kan ringe til ett spesifikt nummer. Ved VHF vil kystradiostasjonene og alle fartøyer som har VHF kunne følge med i det som skjer, og eventuelt hjelpe til i en nødsituasjon. Det er bare på VHF det er døgnkontinuerlig avlytting av nødkanaler. En moderne VHF med konsesjon vil dessuten oppgi posisjon. I en stress-situasjon vil det ofte være vanskelig å huske hvor du skal ringe, hvor du er og så videre. Har du en VHF med DSC er det bare til å trykke på en knapp, og så er ikke hjelpen langt unna. Med VHF er man selv med i det maritime sikkerhetsnettet. Det å skaffe seg VHF om bord er en form for samhold med alle andre på sjøen, du kan komme i en situasjon hvor andre kan hjelpe deg, men like viktig er det at du kan være i en posisjon hvor du kan hjelpe andre. Samholdet på sjøen har vært av stor betydning i alle tider.
Håndholdt
I tillegg til en fastmontert VHF kan være greit å ha en vanntett, bærbar VHF. Se for deg situasjonen: Du får brann i båten og må umiddelbart forlate den. På grunn av flammer kommer du ikke til den fastmonterte VHFen. Da kan det være utrolig nyttig å kunne ta med seg en bærbar VHF når du går i redningsflåten eller i gummibåten. Ved grunnstøting, eller dersom du får lekkasje på for eksempel kjøleanlegget, risikerer du at batteriene om bord oversvømmes og blir utlandet. De fleste fritidsbåter har ikke eget batteri for VHF og annen elektronikk, og dermed vil ikke den stasjonære VHFen virke om strømmen går. Da er det greit å ha en bærbar VHF for hånden. I mindre, åpne båter er det ikke alltid praktisk å ha en fastmontert VHF. Da er det praktisk å ha en bærbar. For ikke å snakke om dersom man er ute for å fiske fra jolla, eller på kajakktur. En annen sak er at dersom du har en bærbar kan du holde kontakt med ”basen” dersom du er på land eller ute med jolla. Husk bare at per i dag så finnes det ingen bærbare VHFer med ”Distress”-knapp (kommer visstnok snart). Selv om mange av dagens modeller er like kraftige som de stasjonære VHFene vil normalt rekkevidden være kortere siden antennen står lavere. Den bærbare erstatter derfor ikke en stasjonær radio, men er et nyttig supplement. En bærbar, vanntett VHF kan du få for under tusenlappen.

Konsesjon
I dag kan man få en god, stasjonær VHF for et par tusen kroner. Altså en rimelig sikkerhet. Noe av problemet er at det er så mange som ikke registrerer radioen. Man regner med at det finnes mellom 20 og 30 tusen uregistrerte VHFer i Norge. For i dag er det slik at hvem som helst kan gå inn i en butikk og kjøpe en VHF, som vil virke selv om man ikke har konsesjon eller VHF-sertifikat. Men uten konsesjon har man ikke et fullgodt verktøy. For man må sende inn søknad for å få tildelt kallenavn og MMSI nummer (Maritime Mobile Service Identity). Dette er et unikt gjenkjennelsesnummer som programmeres inn i VHF og eventuelt nødpeilesender. Norske Kystradiostasjoner var tidlig ute med etablering av det nye alarmsystemet DSC (digital selectiv call). Dette systemet innebærer at du kun trykker inn en nødknapp, så går det signaler med posisjon og identitet til kystradio og andre fartøyer. Har du tilkoblet GPS til VHFen vil også posisjonen sendes ut, men du kan også legge denne inn manuelt. Eventuell nødpeilesender har samme MMSI-nummer som VHF. Husk bare at man ikke skal være redd for å bruke den røde ”Distress-knappen” om man er i nød. Det er en barriere å trykke denne, og det er lett for at man venter for lenge. Det kan være lurt å kalle opp kystradiostasjonene jevnlig. Da får man rutine på å bruke radioen, og er sikker på at den virker. Du kan spørre dem om alt fra værmeldinger til tipperesultater (bruk arbeidskanal til slikt, ikke kanal 16). De med dårlig samvittighet kan kontakte lisenskontoret ved Telenor Maritim Radio for å få registrert VHFen. Det koster tross alt ikke mer enn 450 kroner året, også om man har flere radioer om bord. Dessuten trenger man et VHF-sertifikat, eller SRC/VHF-sertifikat (Short Range Certificate) som det heter i dag. Kurs og sertifisering vil normalt komme på knapt et par tusen kroner. Det er en rekke aktører som tilbyr kurs, og gjennom ”Sjøassistanse” kan man ta sertifikat ”på dagen” ved selvstudie og pensumgjennomgang før eksamen. Slike pensumgjennomganger er det ofte i forbindelse med båtmesser og andre maritime arrangement. Båtforeninger kan også gjøre avtale om det.
Opplæring for alle
Den klassiske situasjonen er at det er mannen om bord som betjener VHFen og at der er han som har sertifikat for det. Det er overveldende flere menn enn kvinner som tar VHF-sertifikat. Men det er viktig at alle om bord kan betjene radioen. All statistikk viser at det som regel er menn som forulykker. Da er det av stor betydning at de som er igjen i båten kan tilkalle hjelp. Selv om de ikke har sertifikat skal de likevel kunne betjene radioen i en nødsituasjon.
Vi har selv erfart at det er lett å glemme prosedyrene for nødmeldinger. Det er tross alt ikke noe vi stadig vekk gjør. Det kan derfor være nyttig å jevnlig repetere nødprosedyrene, og ha oppslag om dette i nærheten av radioen. I en nødsituasjon vil stressnivået alltid være høyt, og man kan ikke henge seg for mye opp i prosedyrene. Likevel er det viktig å prøve å snakke tydelig og gi mest mulig informasjon; Fartøyets navn, kallesignal, posisjon, hva slags nød og hvilken assistanse som kreves. Deretter alle opplysninger som kan være til hjelp i redningsarbeidet. Du skal bruke de midler du har tilgjengelig for å få den hjelp du trenger.
VHFen er også et nyttig hjelpemiddel om du trenger assistanse, selv om du ikke direkte er i nød. Oppstår det sykdom om bord kan du sende en ”MEDICO”-meldinger. Ved å kalle opp nærmeste kystradiostasjon vil man dersom man trenger legeråd bli satt over til et lokalt sykehus, som alltid vil ha en vakthavende lege tilgjengelig – enten det dreier seg om små eller store skader.

Fakta

VHF står for Very High Frequency – meget høy frekvens. Det innebærer radiobølger med mellom 30 og 300 MHz (megaherts). Frekvensbåndet som brukes i maritim tjeneste ligger mellom 156 og 174 MHz. I dette frekvensbåndet er rekkevidden normalt begrenset til avstanden med fri sikt mellom sender og mottakerantenner. Det vil si forholdsvis kort avstand, der høyden på plasseringen av antennene har stor betydning for rekkevidden på grunn av jordens krumming. Det er derfor viktig at antennen er plassert så høyt som mulig, noe som er lettere i en seilbåt enn i en motorbåt. Optimalt vil rekkevidden være cirka 40 nautiske mil. Mellom små fartøyer, med lave antenner er avstanden betydelig kortere, helt nede i cirka 10 nautiske mil. Siden en håndholdt VHF ikke har egen antenne vil rekkevidden være relativt begrenset. Antenneanlegg bør sammen med VHF-apparatet kontrolleres jevnlig.Kanal 16 er den internasjonale nød-, sikkerhets og kallekanalen i det maritime VHF-båndet. I tillegg til at VHF er et hjelpemiddel for sikkerhet, kan man ved å anrope kystradiostasjonen (se kanalkart) få opplysninger om vær og det er mulig å bli koblet over til vanlig telefon. Kystradiostasjonene sender flere ganger for dagen ut værmeldinger og sikkerhetsmeldinger. Bemannede kystradiostasjoner finnes i dag på Tjøme, i Rogaland, Florø, Bodø, Vardø og på Svalbard.

Anbefales:
”VHF I BÅTEN” av Sara Hopkinson, norsk utgave ved Jon Winge. Hendig hefte med nyttig informasjon om VHF, nødprosedyrer med mer. Fra ”I Båten”-serien til Pegasus Forlag. Plastbelagte sider som tåler vann og smuss.

På nett:


www.maritimradio.no

01
VHF OM ORD: Selv om alle i dag har mobiltelefon erstatter ikke denne VHFen. En god stasjonær VHF får man i dag for noen tusenlapper, og det er dermed en billig sikkerhet.

04
JA TAKK; BEGGE DELER: Man kan gjerne ha både en stasjonær og en bærbar VHF i båten. Den stasjonære har lengre rekkevidde og ”Distress”-knapp, mens den stasjonære er grei ved strømbrudd, eller om man må gå i redningsflåte eller jollen.

07
GODT SKODD: Med stasjonær og bærbar VHF er man godt hjulpet i en nødsituasjon. For å betjene VHF skal man ha konsesjon og VHF-sertifikat. Uten dette får man ikke tildelt kallesignal og MMSI-nummer.

11
NØDPROSEDYRER: Enten man har stasjonær eller bærbar VHF er det nyttig å gå gjennom prosedyrene for nødmeldinger med jevne mellomrom. Man kan gjerne ha dem oppslått i nærheten av radioen.

13
HÅNDHOLDT:
I tillegg til en stasjonær VHF er det svært nyttig å ha en håndholdt om bord. Dette gir ekstra sikkerhet ved eventuelle ulykker. Samtidig er de praktisk å ha i mindre båter og til for eksempel havpadling.

16
EKSTRA SIKKERHET: En håndholdt VHF gir ekstra sikkerhet. Den er også ypperlig i småbåter – gjerne når man skal ut for å fiske. Ulempen er at det i dag ikke er ”Distress”-knapp på de håndholdte.

19
I SMÅBÅTEN: Det er som regel ikke praktisk å ha en stasjonær VHF i småbåten. Da er det greit å ha med seg en håndholdt VHF, som også er vanntett.

26
HOLD KUNNSKAPENE VEDLIKE: Etter at alle fikk mobiltelefon er det ikke ofte VHFen er i bruk. Det er lurt å holde kunnskapene ved like, gjerne ved å kalle opp nærmeste kystradiostasjon for å undersøke om alt virker.

29
”DISTRESS”: Nye, stasjonære VHFer har DSC (digital selectiv call). Dette systemet innebærer at du kun trykker inn en nødknapp, så går det signaler med posisjon og identitet til kystradio og andre fartøyer. Har du tilkoblet GPS til VHFen vil også posisjonen sendes ut, men du kan også legge denne inn manuelt.

31
TRYKK I TIDE: Husk at man ikke skal være redd for å bruke den røde ”Distress”-knappen” om man er i nød. Det er en barriere å trykke denne, og det er lett for at man venter for lenge.

Powered by Labrador CMS