Historien om Askeladden

Nå har tredje generasjon tatt roret og i dag er bedriften en del av et internasjonalt konsern. I 1906 tok Henrik J. Askvik en avgjørelse med vidtgående konsekvenser. Han startet eget båtbyggeri! For han selv og hele familien ble dette startskuddet til mer enn en jobb. Det ble et livsverk og den livsstilen preger familien den dag i dag.

Henrik var ikke ukjent med faget. Hans far var en dyktig båtbygger. I 1898 viste Henrik og faren fram en vakker færing på landsutstillingen i Bergen. Den smekre robåten var så velbygd at den ble premiert. Dette ga Henrik blod på tann. Han ville bli båtbygger.

I 1911 ble båtbyggeriet flyttet til Hagavik utenfor Bergen og firmanavnet Henrik J. Askviks Båtbyggeri ble tatt i bruk. Henrik satset på båter folk flest hadde behov for. Færinger og andre robåter.

Aktiv

Henrik hadde høy aktivitet også i privatlivet. Kona fødte hele 16 barn, hvorav 14 levde opp. Seks jenter og åtte gutter. Mange munner skulle mettes. Mange båter måtte bygges. Det hører med til historien at da gutt nummer sju så dagens lys, hadde Henrik og kona gått tom for gode navn. Løsningen ble at guttungen fikk navnet Sjumann. Deretter ble det enkelt: Otto, Nimann og Timann.

Stressende båtbygging og et aktivt familieliv gikk på helsa løs. I 1936 måtte Henrik gi opp båtbyggeryrket. Sønnene overtok og som seg hør og bør ble firmanavnet nå endret til Henrik J. Askviks Sønner. I 1948 ble firmaet gjort om til aksjeselskap.

Fram til 1930 ble det hovedsakelig bygd robåter i tre. hovedmodellen var den såkalte Oselverfæringen i varierende lengder. Oselveren er for lengst blitt en klassiker og er i dag et samlerobjekt.

«SVARTEN»

Henrik elsket utfordringer. Rokonkurranser var datidens offshoreracing. I 1920 så en helt spesiell robåt dagens lys. Den var lettere og skarpere i fasongen. For ikke å vekke for stor oppsikt, var hele båten svart og fikk naturlig nok navnet "Svarten". Som en ulv i fåreklær gjorde den rent bord i rokonkurransene. Henrik fikk sin anerkjennelse, men byggingen av regattabåter hadde han lite igjen for rent økonomisk. Som en kuriositet kan nevnes at "Svarten" Lever sin pensjonisttilværelse på Hordamuseet - noen kilometer fra dagens båtbyggeri. Nok et bevis for sin dyktighet fikk Henrik på Trøndelagutsstillingen i 1930. "For utmerket arbeide for utviklingen av gode robåter" ble han hedret med gullmedalje.

I årene 1930 til 1945 kom fiskebåter opp til 30 fot inn i programmet. Noen få lystbåter ble også sjøsatt. Det var dårlig med veier på Vestlandet og alt ble fraktet med båter: materialer, folk og fe. Da annen verdenskrig kom til Norge i 1945, startet båtbyggeriet fiske med egen båt. Makrellstørja levde usikre dager. Hver gang båten kom til kai med fangst, gikk salget strykende og ga en god ekstrainntekt.

Oppgangstider

Annen verdenskrig og Hitler gikk over i historien. Nå skulle Norge bygges opp! Samtidig skapte et eventyrlig sildefiske et nytt marked for Askvikgutta. Tømmer suste inn i båtbyggeriet i et rivende tempo. Ut kom båter på rekke og rad. Nå ble det gullår! En "notbåt" og "loddebåt" ble hovedmodellene: Notbåten (som også kalles dory) var en sjødyktig, åpen båt på 30-32 fot. Den ble brukt til å sette ut nota rundt sildestimen. Loddebåten var rundt 20 fot og ble benyttet av notbasen når han lette etter sildestimen. Begge modellene var utstyrt med kraftig motor og ekkolodd, men byggematerialet var fortsatt tre. I flere år lå produksjonen på ca. 80 notbåter og rundt 125 loddebåter. Båtbyggeriet hadde sitt spesialområde og en solid inntektskilde. Som julekvelden på kjerringa slo sildefisket feil i 1955. Sildeeventyret var over! Nå måtte det tradisjonsrike båtbyggeriet finne på noe nytt...

Artikkelen kan du lese i sin helhet her.