En annerledes tur på fjorden

Verdens vakreste sjøreise slutter i Kirkenes, for der snur Hurtigruta på sin tur opp langs kysten. Vi fortsatte turen et stykke lenger opp og inn i dette knusvakre landskapet. Med hjelp av Barents Safaris kyndige guide Han Hatle ble dette en minnerik fjordtur på mer enn en måte. Vi skulle gjøre fjorden på snøscooter.

    Langfjorden strekker seg videre innover mot Passvik fra der Barensthavet bryter mot kysten. En fantastisk fjordarm som etter en mils kjøring ender i burreisningsgården Namdalen. Før vi kom så langt ble vi fortalt at på Langfjorden kunne man dra opp 10 kilos torsk, og var man heldig kunne man trekke opp skrei av ishullene som lå tett i tett på fjorden. Det var unektelig litt rart men en særs passende tur for et titalls lekne medlemmer av KNBF. Hadde det ikke vært ti minus og is på fjorden, ville nok samme gjengen ha kommet putrende i en lokal sjark.

Forlot stedet i protest

Plutselig var vi i Namdalen. På midten av 1800 tallet ville myndighetene demme opp for flukten til Amerika. Bondeungdommen fra dalstrøkene sørpå fikk tilbud om livdyr, land og støtte hvis de flyttet nordover og befolket dalene i Troms og Finnmark i stedet for  å go west.

    I 1854 kom  derfor Berge Ingebrigtsen flyttende inn til stedet og bygde gården som senere fikk navnet Namdalen. Da skjønner vel alle hvilken dal han kom fra. Etter hvert ble det tre gårder til, og man hadde plutselig et lite samfunn. Stedet ble avfolket på sekstitallet og skylda for det fikk NRK. Det var umuilg ta ned TV signaler, så derfor dro oppsitterne i Namdalen til et sted med TV dekning.

Møtte bamse brakar. Kanskje?

Når familiene som egentlig befolket Namdalen valgte sivilisasjonen, valgte vi heller å dra fra fjorden og lenger inn i villmarka. Hans Hatle styrte scooteren mot et av de mange bjørnehiene i disse traktene. Passvik har en voksende bjørnestamme, og det finnes tall på at 51 bjørner skal befinne seg i disse områdene. Heldigvis for oss ligger de enda i dvale, men det ble unektelig litt moro når vi nærmet oss hiet og vi plutselig hørte lyder som kunne minne om varslingsrautingen til bjørnen. Vi reiste med følelsen av at vi kanskje hadde hørt lyden av en riktig bamse brakar.

Fikk nesten nikkelalergi

I og med at vi hadde snøscooter og ikke båt denne gangen, kunne vi faktisk ta oss på trange skogsveier helt til russergrensen og se rett inn på byen Nikkel. Der så vi de velkjente pipene som årlig spyr ut mer svovel enn all norsk industri til sammen. Historiene om nikkelarbeiderne er forferdelige og mange land bidrar nå til å gjøre arbeidsvilkårene bedre for samfunnet som har en gjennomsnittlig levealder på 57 år. I ren solidaritet med folket i Nikkel tok guiden Hans Hatle like godt frem rullingspakka si og tok seg en velfortjent blås. Dette var også turens vendepunkt.

BÅTLIV er til stede på tinget og vil rapportere gjennom helgen.