utgave nr 15 2007

Båtfolk: Brit Aanning Årseth

Publisert Sist oppdatert

Båtfolk: Brit Aanning Årseth


Rustne fordommer


Et møte med 68-åringen Brit Aanning Årseth etterlater fornemmelsen av at man burde ha gjort litt mer ut av livet. Tatt vare på en ishavsskute, for eksempel, eller rodd verden rundt for fredens sak i et vikingsskip, muligens mens man tok grunnfag spansk på si.


TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Det er ikke vårt inntrykk at Brit Aanning Årseth noen gang har tatt mål av seg å redde verden. I sunnmørsbygda Vartdal ville imidlertid en slik ambisjon vært mer politisk korrekt enn at en kvinne i sine beste år bestemte seg for å ta vare på en 116 fots fiskebåt fra århundreskiftet. I alle fall i 1978, da den prektige skuta Hindholmen skulle senkes i en våt grav i Vartdalsfjorden, etter et strabasiøst liv mellom Grønland i nord og Ghana i sør. I Hindholmen så Brit historien om menn og kvinners slit på land og sjø. Typisk nok så rederen, som sto midt oppi det hele, bare utgifter, rust og forfall. Tilfeldigvis var rederen Brit Aanning Årseths mann, Åge. I dag, snart 30 år senere, er Hindholmen fortsatt i drift. Den har mottatt over 15 millioner kroner i støtte fra Riksantikvaren, og er den siste båten i sitt slag som seiler. Alt fordi Brit Aanning Årseth i grunnen aldri har klart å holde seg unna noe som helst.
Kamp mot rust og fordommer
- Jeg har fått kjempe en like stor kamp mot folks holdninger, som mot rust og forfall, sier Brit Årseth.
Hun kom til Vartdal i 1960. Et friskt, mørkhåret pust med liberale holdninger. En ny virkelighet viste seg for den unge kvinnen fra Volda; klart definerte forventninger innenfor rammen av gamle rederitradisjoner. Men Brit Aanning Årseth er ikke av det slaget som lett lar seg gjøre til grått og daglig brød, og viste tidlig at hun hadde viljen til også å gå sin egen vei gjennom livet. Selv var hun vant til takhøyde i kunnskapsbygda Volda. Pågangsmot i kombinasjon med et lyst sinn fikk henne til å reise seg og si ”nei” da mannen skulle kondemnere fiskebåten Hindholmen i 1978. Siden har hun skjøvet 116-foteren foran seg som en rambukk – i kvinnesakskamp så vel som i sin utrettelige innsats for å ta vare på en unik bit av kystkulturen. Uten hennes initiativ hadde Hindholmen ligget på bunnen av Vartdalsfjorden. Hva som i stedet ville blitt omfavnet av hennes virketrang, vil vi aldri få vite.
- Jeg har stor nysgjerrighet, og jeg må ha spenning og utfordringer i livet. Og jeg synes ikke det har gitt seg med årene, heller. Nå har jeg fått så god tid, at nå er jeg nesten farlig!, humrer Brit Årseth.
Flytende kulturminne
– Jeg har brutt mange tabuer i min samtid, sier Brit.
- På 1960-tallet skulle kvinner helst være hjemme. Men jeg tok videreutdanning, blant annet lærerhøgskole etter at jeg hadde fått tre barn. Det ble møtt med skepsis både fra min mann og andre. Det typiske mannsrollemønsteret sto sterkt på Vartdal. Fra Volda var jeg vant til at kvinner kunne leve sitt liv parallelt med mannens. Jeg var vokst opp med en mor i arbeidslivet, men her på Vartdal hørte jeg til ved kjøkkenbenken. Det var litt sårt, og jeg følte blikkene da jeg trådte ut av den rollen og skulle begynne med båt. Jeg skulle snakke om Wichmann og hestekrefter og propellaksler, som en mann. Da var de nok mange som mente at det hadde gått over styr for Brit. Og skepsisen var sterk hos sjøfolkene som kom om bord også, forteller Aanning Årseth.
- Alle kvinner i min generasjon har måttet gå gjennom denne kvinnesakstiden på 1960- og 1970-tallet. Jeg gjorde alt som var forventet av meg, men jeg gikk også i bresjen for barnehageutbygging på 1970-tallet, og også det ble sett på med skepsis. Sånn sett har jeg vært med på en historisk viktig del av kvinnesakslivet. Jeg fikk lov til å brøyte litt vei, sier hun.
- Som historieinteressert har jeg tatt videreutdanning innen historie og kunsthistorie. Den historiske utviklingen i det sosiale livet om bord, situasjonen til kone og barn på land, og ikke minst kvinnens rolle i familien når mannen reiste til sjøs, er noe jeg er veldig opptatt av. Og jeg fikk se alt dette på nært hold i klasserommet og så konfliktene som lå i kjølvannet av at godteripappaen kom på besøk og skapte forvirring blant både barn og foreldre. Det var kvinnene som holdt bygda i gang, sydde det sammen i et sosialt nettverk, når mennene var ute på sjøen. Også dette er en del av den helheten som gjør det viktig å ta vare på et fartøy som Hindholmen, sier Brit med glød.
Museum på sjø….
Brit så fiskeribygda Vartdal med nye øyne. Som lærer så hun hvordan fedrenes lange fravær påvirket familielivet. Og som ektefelle til en reder, fikk hun innsyn i hvordan sjøfolkene levde om bord. Hun ble også gradvis oppmerksom på at arbeidet rundt båten ofte blir oversett når fiskerihistorien skal skrives.
- Jeg fikk se hvilket arbeid som ble lagt ned før båten kunne gå fra kai. Det gikk i mannskap, lotter, hyre og utbetalinger. Det skulle provianteres, fiskebruket måtte kompletteres og skipperen skulle ha alle sertifikater i orden. Så da Hindholmen gikk ut av ordinært fiskeri i 1978, så jeg muligheten for å gjøre båten til skoleskip for Vartdal barne- og ungdomsskule, hvor jeg var lærer. Jeg så denne muligheten i sammenheng med at det på dette tidspunktet ikke var tatt vare på noen fiskebåt i Norge. Men det var slett ikke bare akseptert eller vanlig at en kvinne ville ta vare på en båt, eller kystkultur. Mannen min Åge var heller ikke veldig begeistret for forslaget. Han visste nok bedre enn meg hva det var jeg gikk til, og jeg angret mange ganger underveis. Lærerkollegene mine forsvant gradvis ut av systemet, så jeg ble nok stående igjen ganske alene, forteller Brit, som har vært leder av Stiftelsen MS Hindholmen stort sett hele tiden siden 1980.
Som en del av Hindholmen-prosjektet har Brit Aanning Årseth utviklet et undervisningsopplegg som hun har kalt Den kulturelle sjømannssekken.
- Barn og unge som kommer om bord, forstår mye mer av historien når de bokstavelig talt får dørken under beina, er Brits erfaring.
- Det kan være første kimen til at en liten gutt eller jente får sin første følelse for et yrkesvalg, som maskinist, styrmann eller stuert, forklarer Aanning Årseth.
…og land
Som dypt historieinteressert, og med bakgrunn også som kultursjef i Volda, så ikke Brit Aanning Årseth seg fornøyd med å ha reddet Hindholmen. For i Åresth-rederiets gamle lokaler på Vartdal, lå det opprinnelige rederikontoret bak butikken nesten konservert sammen med det gamle landhandleriet.
- Det er i stor grad fiskeren og fiskerkonas historie som har vært skrevet. Jeg synes rederhistorien også må nevnes. Den har kommet litt i skyggen, akkurat som kystkulturen har kommet i skyggen av bondekulturen, mener Brit.
Ved siden av alle andre sysler, har hun derfor åpnet sitt høyst private butikk og rederikontor-museum ved Årseth-kaia på Vartdal.
- Det er en viktig sammenheng mellom båt og landbasert virksomhet. Redernes arbeid er en ”glemt” del av historien som ikke må gå tapt. Her på Vartdal lå nærmest alt bevart i de gamle lokalene, nesten som om noen hadde slukket lyset og gått dagen før, forteller Brit mens hun med skolelærerens engasjement blar gjennom gamle protokoller, peker og forklarer. Lærergjerningen er avsluttet og hun har blitt pensjonist. Men det gløder fortsatt i den unge kvinnen på 68, som gjerne skulle hatt et liv til.
- Jeg har nettopp tatt grunnfag i spansk, sier hun, nesten unnskyldende. Hun er så glad i Spania. Derfor var hun også prosjektleder da de atten kvinnene bak fredsskipet Embla deltok i en stor vikingfestival i Catoyra i Spania i høst.
- Jeg har en hang til dette med båt. De er så vakre. Og så er det så mye symbolikk, i alt fra at vi alle er i samme båt, til at man må ro i takt for å komme vel i havn, sier Brit Aanning Årseth.

Fakta – M/S Hindholmen

Den klinkede stålbåten Hindholmen er den eldste bevarte i sitt slag, bygget i nikkelstål. Hun ble bygget ved Kristiansand Mekaniske Verksted i 1916 som 109-foting, men ble forlenget til 116 fot på 1930-tallet. Hun har drevet etter kveite ved Grønland, hun har fisket ved Færøyene, Shetland og Hebridene, og vært med på prøvefiske på Ghanakysten. Da Norge feiret sitt 100-årsjubileum som nasjon i 2005, var det Hindholmen og Norges mest avanserte fiskefartøy Libas som ble invitert til Oslo. Gjennom drøye 20 år har Riksantikvaren bevilget over 15 millioner kroner til Hindholmen, som har gjennomgått omfattende restaureringsarbeider både ved Hardanger Fartøyvernsenter og ved Bredalsholmen i Kristiansand. Båten er brakt tilbake til 1950-tallsnivå, og har en nyere, 3-sylindret Wichmann 3AC på 240 hk.

Powered by Labrador CMS