Mælandsgården i Skudeneshavn

Et unikt museum

Tekst : SVERRE KOXVOLD

-På sildebein er byen bygd, sier Birger Wikre, formann for Skudenes Historielag. Skudeneshavn var et lite strandsted fra 1600, men sildeperioden fra 1808 ga byen en fantastisk vekst som varte i over 60 år. Fiskere og deres båter tok inn til den trygge havnen hvor det raskt vokste opp industri og bedrifter som tok seg av lasten.
Man laget tønner, fisken ble renset, saltet og skipet ut igjen.Ca 40.000 tønner sild ble ekspotert fra Skudeneshavn hvert år. I tillegg kunne fiskerne få handlet det de trengte av forsyninger og tjenester. Og med over 20.000 fiskere ble dette betydelig. Skulle de sove i land, kostet det 5 øre natten når de sov i halmen på skolehuset.

Idag er mye fra dette miljøet bevart i museet i Mælandsgården, som gjør det lettere å forstå hvordan de levde den gangen. Du finner komplett ustilt smie, snekkerverksted og
bøkkerverksted. Her er tannlegekontor, frisør og skomaker, landhandel og postkontor. I tillegg er det på sildemottaket også vist navigasjonsinstrumenter, småbåter, noen to-taktere, seilmakeri og redningsstasjonen.
Den private samlingen til Rolf Høines var et bra startgrunnlag for Skudenes Historielag. Sammen har de dannet museet i Mælandsgården, med ca 5.000 gjenstander på 1.700 m2. De fleste museer i Norge har kanskje flere ting, men mesteparten er beholdt i magasiner og gjemt bort. Resultat kan derfor ofte bli mangelfullt og virke oppstilt. I Mælandsgården er alt utstilt på en lettfattelig og meningsfylt måte. Og gjenstandene er utstilt i orginale hus og sjøboder og gruppert slik at det blir en tett og realistisk presentasjon. Intet er bak glass eller avlåst, så du kan gå rundt og ta og føle på gjenstandene. I bakgrunnen er det avspilling av det bråk og de lyder som ville ha vært i en sjøbod som denne. Med måker og to-taktere og støy fra mennesker. Det gir en atmosfære som mange andre museumsdirektører nok savner.
Hvordan de får til et slikt miljø? Birger Wikre svarer at de fleste i historielaget har gått livets skole ved strandkanten og til havs, ikke på universiteter og via bøker, slik konservatorer har.
-Derfor kan vi kanskje lettere beskrive det som var rundt oss som barn og hva vi ble fortalt av våre besteforeldre. Dette har vi dermed bygget rundt oss. Vi føler at det beskriver hva livet var med bakgrunn i de historiene.

Kontakt med verden

Med 77 skuter bygget Skudeneshavn opp en redervirksomhet som også gjorde byen åpen mot resten av verden. Dette er tydelig å se i møbler og levesett. Det gamle kjøkkenet er malt rosa som var populært i Europa på den tiden. Stuen har gyngestol fra Amerika.
Et typisk eksempel er fraktskuten "Hans Olsen", bygget i Imsland i Vindafjord og oppkalt etter en avdød reder fra Skudeneshavn. Kaptein Midbøe med mannskap på sju reiste i 1877 fra Skudeneshavn til Parnu i Estland med sild i slutten av mai. Etter lossingen lastet de opp skuta med korn som de fraktet til Schviedam i Nederland. Så var det ballast nordover og opp rundt Norge til Arkhangelsk i Russland. Der fikk de trevarer som ble bragt sørover til Sete i Sydfrankrike, hvor de fikk salt som igjen ble brakt til Skudeneshavn i tide for saltingen av sild neste sesong.
Noe du ikke ser er de 76 hyllemeter med dokumenter fra Skudeneshavn, mønstringsbøker og korrespondanse som tillater forskere å gå dypere i hva som skjedde. Du ser heller ikke mange av de 1.500 fotografier. Med andre ord, er dette en gullgrube for forskere.
I sesongen kommer ca 8.000 besøkende til museet. Tredjeparten er tyskere.

Sild og sprog

Vi spør Wilke hva han føler for denne rike perioden.
-Man blir rent ydmyk. Vi må huske at det de trengte måtte de ofte lage selv. Og før de kunne lage det, måtte de lage verktøyet. Man kunne ikke bare kjøpe alt mulig, slik vi gjør i dag.kan idag. Folk var dessuten fremsynte, sier Wilke. -Da mye av skipingen foregikk til Riga, ble alle barn i Skudenes pålagt å lære tysk, slik at de i fremtiden skulle kunne kommunisere med kundene. Senere ble England et viktigt eksportmarket og barna måtte utvide sprogkunnskapene videre.
Glansperioden varte til 1880 da "havets sølv" uteble. Det ble smalhans overalt og mange så etter nye jaktmarkeder. En tredjedel av befolkningen emigrerte til Amerika i de påfølgende 20 år for å plukke gull de ikke fant.
Wikre føler at utviklingen i dag går så fort at hvis vi ikke bevarer det som er rundt oss, forsvinner det for alltid. Ved Museet i Mælandsgården bevarer de det godt. Museet er verdt et besøk og vifter du med en nummer av Båtmagasinet, kommer du inn gratis.