Båtjuss, november 2004:

Grensen utover i sjøen

Leste med interesse et eldre nummer av Båtmagasinet hvor du skriver at: ”I mangel av annen avtale eller rettskraftig avgjørelse begrenses eiendomsretten utover i sjøen av molbakken (marbakken). Kan det ikke påvises noen molbakke er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i NOU 1988:16 er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten.” Jeg har lært at man eier grunnen/sjøen så langt ut i vannet som en hest kunne stå ved middelvannstand? Gjelder ikke det fortsatt?

Svar:
Nei, gjeldende rett er nettopp det jeg ga uttrykk for (i nr. 4 – 2004). Jeg mener imidlertid også å ha hørt denne ”hesteteorien” før, men har ikke funnet belegg for den i juridisk teori. I et eldre standardverk på området - Sjur Brækhus og Axel Hærems ”Norsk tingsrett” fra 1964 - heter det på s. 68 at grensen går ved marbakken. Der det er langgrunt har "teorien villet sette grensen så langt ut som en voksen mann kan få fotfeste ved middels lav vannstand. Dette avrunder man til 2 meter. Denne lære har domstolene sluttet seg til”. Går man enda en generasjon tilbake finner man, ikke overraskende, et tilsvarende syn (men med en liten nyanseforskjell): I N. Gjelsviks ”Norsk tingsrett” 3. utgave fra 1936 heter det således på s. 33 at hvor man ikke finner et ”brådyp nogenlunde nær land … er det mest rimelig å sette marbakken til det sted der en voksen mann ikke kan stå eller få fotfeste ved almindelig lav vannstand. … Dette har man i teorien villet avrunde til 2 meter og regne dette for marbakke uten hensyn til bunnformasjonen.” (Min understreking.) Gjelsvik henviser da blant annet til Rt. 1891 s. 57. Noen ”hesteteori” har jeg derfor ikke funnet spor av, så i tilfellet synes den å være eldre enn ca. 150 år – og har uansett kun rettshistorisk interesse.

Manglende HK-avgift

Vurderer å kjøpe båt med en motor som er importert uten at HK-avgift er betalt? Hvilke problemer kan oppstå for meg? Hva om jeg selger båten/motoren på nytt? Kan jeg fortolle motoren nå? Er dette straffbart?
Svar:
Avgiftsplikten oppstår ved innførselen av motoren. Tolloven, tollovforskriften og tolltariffens innledende bestemmelser får også anvendelse så langt de passer. I tolloven § 29 fremgår plikten til tollekspedering, og da også plikten til å deklarere båtmotoren overfor tollvesenet. En ikke ekspedert vare kan også innhentes og selges av tollvesenet, jf tolloven § 30. Man kan søke om å disponere over en ikke ekspedert vare, jf § 32, men det er sannsynligvis ikke enkelt å få innvilget en slik søknad. Man risikerer også straff i henhold til tolloven kap. X og etter tolloven er uaktsomme overtredelser straffbare. Det samme gjelder medvirkning og forsøk. I tillegg risikerer man tilleggsavgift etter tolloven § 69. Alle disse reglene kommer til anvendelse overfor den som er "vareeier", det vil si den som er legitimert til å råde over varen, og "den som vil disponere over en vare". Mitt råd må derfor være at nåværende eier bør tollekspedere motoren før du overtar den. Eieren løper imidlertid den risikoen som nevnt ovenfor og jeg kan vanskelig svare på hvordan tollvesenet vil reagere. Hvis du overtar motoren uekspedert kan jeg ikke råde deg til annet enn å oppsøke nærmeste tollsted og deklarere den. Også du vil da naturligvis kunne få de samme problemene. Om du overtar båten/motoren vil nye problemer kunne oppstå om du selger en ikke deklarert motor. Om du ikke opplyser om dette til kjøperen vil manglende tollklarering utgjøre en kjøpsrettslig mangel. Så lenge motoren ikke er avgiftsklarert vil ansvaret følge inntil foreldelse er inntrådt. Foreldelse av avgiftskravet vil først skje tre år etter det tidspunkt tollvesenet oppdaget feilen, likevel senest 10 år etter innførselstidspunktet.

Motorskade på eldre bruktbåt

Jeg solgte i sommer en 1982 modell Sandvik 26 motorbåt. Etter 2-3 uker fikk den nye eieren visstnok problemer. Problemet var at en skrue på girkassa hadde løsnet og slått inn i motoren slik at flensen ble skeiv. Kjøperen fremmer nå krav på ca. 14 000 kr som det hadde kostet å reparere skaden. Jeg hadde hatt båten i to år uten at jeg hadde noen problemer av dette slaget. Mitt spørsmål er om jeg er ansvarlig for slike skader, og hvordan tolkes kjøpsloven når det gjelder så gamle båter.

Svar:
Dette spørsmålet vil være regulert av kjøpsloven fra 1988, men det er i og for seg ikke av større betydning i denne saken. Med mindre du har 1) gitt spesielle positive opplysninger med tanke på motorens tilstand, for eksempel ”nyoverhalt” eller lignende, eller 2) kjente til, eller måtte kjenne til, at denne skruen var løs, kan jeg vanskelig se at dette skal kunne utgjøre en mangel på en båt som er mer enn 25 år gammel. I et slikt tilfelle kan det neppe være upåregnelig at en skrue løsner slik og kjøperen har da fått en alminnelig god båt hensett til båtens alder og tilstand. Kjøpslovens system er da at risikoen for slike hendelige skader og uhell går over på kjøperen ved overtagelsen. At kjøperen her har vært uheldig er naturligvis en annen sak, men det medfører ikke at du blir kjøpsrettslig ansvarlig.

Nimbus dømt II

Vi har tidligere omtalt en sak hvor Nimbus Boats AB (Nimbus) ble dømt i tingretten. Saksforholdet i korte trekk var at kjøperen relativt kort tid etter leveringen i 1994 fikk ulike problemer med båten som i 1994 var kjøpt av Nimbus Boats Norge AS (og altså ikke Nimbus Boats AB).
Fra mai 1994 til desember 1995 måtte det foretas i alt 11 reparasjoner av båten. Etter dette aksepterte omsider Nimbus Boats AB å levere en ny båt i 1996, men også denne ”1996-båten” fikk betydelige problemer. Blant annet inntraff et totalt motorhavari etter to måneder og motoren måtte på nytt repareres høsten 1998. Sommeren 1997 oppsto det også vannlekkasjer, dels i motorrommet og dels i pantryet, som delvis ble utbedret i april 1999 men uten fullgodt resultat. Med andre ord ble det på 1996-båten utført tre nødvendige reparasjoner, men båtens tilstand var heller ikke etter den siste reparasjonen tilfredsstillende. Kjøperen krevde etter dette å få hevet kjøpet noe Nimbus motsatte seg.
Tingretten la til grunn at kjøpet av båtene i utgangspunktet måtte ses under ett, og at manglene utgjorde et vesentlig kontraktsbrudd som ga grunnlag for heving.
Tingretten uttalte for øvrig at også en isolert vurdering av både 1994-båten og 1996-båten måtte tilsi at begge båtene hadde vesentlige mangler som ga grunnlag for heving av kjøpet. I lagmannsretten med tre dommere ble det dissens. Flertallet ga kjøperen medhold og dømte Nimbus til å betale ca. 1,5 mill. kr med tillegg av forsinkelsesrente og saksomkostninger på 345 986 kr for lagmannsretten. I tillegg kom 205.889 kr for tingretten. Mindretallet (én dommer) mente imidlertid at Nimbus Boats AB ikke hadde selgeransvar for båten og at det heller ikke var grunnlag for heving. Mindretallet mente derfor at kjøperen burde tape saken og erstatte Nimbus’ saksomkostninger. Nimbus har anket dommen til Høyesterett. Hvorvidt Høyesterett vil slippe saken inn til behandling er imidlertid ikke avgjort i skrivende stund.