MED M/S SMIRNOFF TIL MIDDELHAVET

MED M/S SMIRNOFF TIL MIDDELHAVET:

Piger, vin og sang

Bjørn Inge og Terje ombord i Smirnoff har mye besøk. Nå er de blant jet-settet på den franske Riviera med danske pigegaster og italiensk "champagne".

AV BJØRN INGE BARBRU

Mens vi lå i Viareggio kom gastene våre - de danske piger, direkte fra Hellas hvor de hadde bedrevet øyloffing og interrail. Nå ville de oppleve Rivieraen. Første etappe til San Remo ble kanskje noe drøy, en seilas på 18 timer. Været ble tøffere enn vi hadde håpet, og de stakkars jentene lå og ropte på Rolf det meste av tiden.
I San Remo forsøkte jeg for siste gang å kjøpe avgiftsfri diesel. Når vi sier at vi skal til Malta, som er kravet, kjøper tollerne den. Det er verre med han som selger dieselen. Her i luksusbåtenes verden er 500 liter ingen ting, og den late slasken gad simpelthen ikke å selge til oss. Vi ventet og fylte heller i Frankrike som er noe rimeligere. Men bevares, våre kjeltringstreker har spart oss 3400 kr i Italia, så vi er fornøyd.
Om kvelden ble det dansk mat. Millionbøff? Deilig som alltid når dansker kokkelerer. Ingen lager is bedre enn italienerne og det kryr av iskrembarer. Mens vi nyter desserten, går vi rundt i San Remo. Først vindusshopping i de trange handlegatene, så en tur bortom det flombelyste casinoet. Her lukter det penger. Til slutt går vi en lang tur i gamlebyen. Gatene blir mindre og er noen ganger innebygget. Visse steder er gaten en tunnel som knapt tillater to personer å møtes. Hva kan man si, annet enn at det er typisk italiensk: Slitt, slumt, trangt, sjarmerende og veldig koselig.

I Monaco har vi vært før, men bare et par timer. Denne gang ble vi tre netter. Vi er flere til å dele havneleien og det betyr en del på rivieraen. Monaco var ikke så ille med 165 Fr pr. natt og så sa havnevakten: -You’ve got the best boat in Monaco, and definately the best name". Ikke verst i en havn full av luksuscruisere.
Deler av siste James Bond film ble filmet her. Vi kjente oss igjen. Dette er stedet hvor båtene har utstyret i orden. Alt fra jetski og vannscootere til sjøfly. På land kiver Porscher, Ferrarier, Rolls Royce kabrioleter om plassen. Ikke mindre enn tre kasinoer finnes i lille Monaco. Nyfriserte parker og gullende rene gater med eksklusive dufter av romslig økonomi. Om det luktet penger i San Remo, stinker det her. Monacos ordtak er: "Where the exceptional is a way of life". Stedet for oss. hvis vi bare hadde hatt litt mer penger.
Men vi kan late som. Vi setter oss på taket og spretter noen eksklusive, egenimporterte italienske "champagner". Det synes ikke de bare kostet 7 kr flasken, og smellet høres riktig ut. Senere er det på med skjorte og slips med casinoet som mål. Ønsket om å leke playboy er nok tilstede, men ikke for enhver pris. Terje setter seg verdensvant ned ved rulettbordet med folk som trolig tjener mer på en dag enn vi sammen gjør på et år. Han holdt følge en stund. Det er jo ikke hver dag man er i Monte Carlo, så litt dyr moro kan man unne seg.
Fyrstedømmet Monaco, med snaut 30 000 innbyggere, har flere mindre bydeler. I Monte Carlo er det hoteller, butikker, banker og casinoer. En industriell del finnes også, samt Monaco-ville, gamlebyen med palasset, det oceanografiske museet samt en rekke souvernirsjapper. Gamlebyen ligger på et meget bratt fjell. Spesielt for Monaco er de offentlige heisene. Byen er så bratt at heiser er nærmest uunnværlig.
Siste dag i Monaco ble det badetur. Dvs. vi gikk ut til moloen og la oss på steinene. Jeg tok med harpunen i tilfelle fisk. Og det var det. Ikke lenge etter har vi skutt fire fisk av spisbar størrelse.. De solslikkende menneskene på moloen var turister og fastboende. Alle gjorde store øyne da vi kom inn med fisken spiddet på harpunen. Etterpå fikk vi vite at det ikke var lov å fiske der. Kunne endt med en kraftig bot og en halv dag i fengsel, i følge en engelskmann vi traff. Noen sjanser må man jo ta og middagen ble billig.
Samme kveld kom Lotta, som vi traff på Korfu. Hun har tidligere arbeidet som kokk, så hun var hjertelig velkommen. Vi hadde hjemmelagde boller og whisky til aftens.

Cote d’Azur

Siden Frankrike så hensynsløst gjennomførte sine atomprøvesprengninger i 95, har jeg gjort mitt beste for å boikotte franske varer. Men nå stiller det seg annerledes. Vi må gjennom Frankrike og har ikke mye valg. Vi har vurdert å gå opp Donau, men fant det litt utrygt. Så nå er vi her og finner det svært vanskelig å kjøpe annet enn franske varer. Vi får heller oppheve boikotten en måneds tid.
Etter Roma har været vært ustabilt. Genovabukten skal visstnok være vanskelig p.g.a. vinder som møtes der. Men den franske rivieraen, Cote d'Azur, har også vist seg vanskelig. I land er det varmt og deilig, men utpå blåser det kaldt. Etter å ha forlatt Nice, hadde vi ti minutter fint vær før det blåste opp og vi måtte søke havn i Antibes. Der skulle de ha 365 Fr for et døgn. Vi ventet til vinden roet seg og gikk videre. Flotte Juan les Pins hadde også en pris som ikke passet våre lommebøker, så endestasjon ble Cannes.
På vei inn i havnen roper jeg ifølge prosedyren opp havnekontoret på VHF'n. Legg dere på plass 564, var svaret. Jeg kikker forvirret inn i kaoset av flytebrygger og kaiplasser og ber om mer presis instruks. "Vestlig side", var svaret. Like optimistiske som Terje på Casino forsøker vi. Finner noen nummer langs kaien, men de er ikke i nærheten av 564. Etter å ha kjørt frem og tilbake et par ganger, kaller vi igjen opp havnekontoret som oppgitte sender ut en jolle for å vise oss plassen. Føler oss rimelig teite inntil vi ser nummerskiltet på plassen. Hvordan i huleste kan de tro at vi skal kunne finne frem til en plass som kun er markert med et 3 cm høyt skilt! Vi kunne så vidt lese det på en båtlengdes avstand. Etter at de andre båtene hadde overvært ettermiddagsshowet vårt, ble det dansk middag igjen. Ovnsstekt kalkun. Pigerne overgår seg selv denne gangen.
Neste dag kom det enda en besøkende. Thorbjørn, som var med oss to uker i fjor, skal være med to nye uker. Ut på ettermiddagen kommer han, seks timer forsinket. Han har kun med seg det nødvendige,- visakort, en pose tax-fritt og en toalettveske fra Air France. Opprinnelig hadde han med seg en svær bag med bl.a. leverpostei og makrell i tomat til oss. Problemet var at ingen visste hvor bagen var.

Restaurantdrift?

Dagen etter forlater vi Cannes uten Thorbjørns baggasje med kurs for Port Grimaud, en enorm marina bygget ut over et sumpområde. I 1968 ble første stein lagt, og nå er det et stort område med et yrende turistliv. I dette Frankrikes svar på Venezia fikk vi plass longside ved en restaurant, midt i "byen". En norsk, hjembygget trebåt med en ypperlig svensk kokk ombord, må rimeligvis vekke oppmerksomhet når den ligger en meter fra nærmeste restaurant. Mens duften fra Lottas Pasta a la Fantasia brer seg, skriver Thorbjørn menyer a la Smirnoff. Disse deler han så ut til restaurantgjestene, akkompagnert med "Trølølø, monsieur". De eneste ordene på repertoaret hans som kan minne om fransk. Men vi fikk ikke mindre en fem reservasjoner for dagen etter. Kanskje vi skulle åpne en flytende restaurant?
Den kvelden får Thorbjørn beskjed om at bagasjen hans var i Frankrike. Så snart den komtil Nice, skulle de sende den til havnekontoret, noe de skulle formidle til sjåføren.Omsider kom en sliten franskmann tuslende. "Mr Smirnoff?", spør han og lyser opp i ansiktet når Lotta bekrefter dette. Endelig er bagen til Thorbjørn på plass. Mens han skifter til rene klær, fråtser vi i norsk boksemat.
Tre dager ble vi i Port Grimaud, hvorav en var "ufrivillig". Dårlig kontakt på startbatteriet hadde forårsaket at polen smeltet. Så selv om batteriet var på topp, var det ingen steder å feste batteriskoen. For å si det mer korrekt, det som var igjen av kontaktflate ga for lite strøm til å trekke starteren. Av de to reservebatteriene vi hadde, var det ene knekt og det andre ikke ladet opp. Så den siste dagen gikk til lading, noe ingen hadde noe imot.
Restaurantene her har en maritim stil og muslinger med hvitløk er ikke det verste som finnes. Et par måltider fikk vi med oss før Terje ville fange noe selv. Den siste dagen satt vi som vanlig på dekket og sladret og gjorde narr av kanalfiskerne som ikke fikk napp. -Der var det en ganske stor fisk, sier noen. -Å ja, sier Terje og gidder knapt snu på hodet. Det var en stor fisk og vår gode Hr. Eriksen holdt nesten på å ramle av stolen. Bums i jolla med spent harpun mens vi forer fisken med brød og cornflakes. I løpet av tre skudd og ti minutter hadde' Terje to fisk i bøtta. Så var det rett inn og filetere fisk. På brødfjelen, noe jeg er sterkt imot, men det nytter ikke å lære gamle hunder å sitte.
Etter en stund begynte skepsisen til kanalfisk å melde seg. Vannet her ser ikke spesielt rent ut, og fisken hadde en noe besynderlig odør. Lotta spør kelneren ved siden av om den er spiselig. Nei, var svaret, og ingen var villig til å bevise noe annet. Hva gjør man så? Det er jo synd å kaste fisk som i tillegg er ferdig renset. Miss Sweden tar ansvar, og med brettet høyt hevet durer hun bort til de stakkars kanalfiskerne. På litt avstand har de fulgt nøye med på fiskelykken vår. De snakker fransk, hun engelsk og de forstår hverandre perfekt. Dette er fisk de gjerne vil ha. Litt beklemt åpner den ene karen lokket på bøtta, slik at Lotta kan legge fisken nedi. -Men den er jo tom, sier hun høyt og ler enda høyere. Karen blir rød i toppen og setter lokket raskt på mens kameraten hans føyer seg til Lottas latterbrøl.

Avskjed med pigerne

I nesten ti dager har vi hatt selskap av Ditte og Vibeke, men nå var avskjedens stund kommet. Om ikke lenge går deres Interrail billett ut, og de skulle innom Sveits. Vi lovet å kontakte dem når vi en gang kommer til Skagen, men det blir neppe på denne turen.
Vår stopp i St. Tropez bød på flotte biler og enda flottere båter. Noen av båtene her er til leie, slik at folk kan sitte på akterdekket å spille rike. Men nå er de avslørt. De er ikke milliardærer, bare vanlige millionærer.
Vi satset på å tilbringe natten på Iles de Porquerolles. Denne vakre øygruppen måtte vi dessverre kjøre forbi i fjor p.g.a. dårlig vær. I år var det fint vær, men vi var så dumme å stoppe for å bade før vi kjørte inn i havnen. Båten foran oss fikk den siste plassen, og vinden sto ikke riktig for ankring i bukten. Det var bare å forlate denne paradisiske plassen, og kjøre inn til fastlandet.
Fra disse øyene og videre vestover kunne vi høre en jevn, susende dur. Millioner av gresshopper holder til langs kysten. I de flotte buktene ved Cassis, som besto av enten rødt eller hvitt fjell, var det fullt av dem. Men de holdt seg heldigvis inne i skogen. På den hvite siden av Cassis gikk Lotta og jeg en lang tur inn i dalen. Loddrette fjell og spisser drapert med irrgrønne busker. Rene Grand Canyon, bare litt mindre.

Rene 17. mai

Søndag 14. juli har vi vårt siste stopp ved Middelhavet og valget falt på Marseille. På vei inn i det store havnebassenget hører vi mange skarpe smell og ser røyk sive ut blant båtene som er fulle av folk. Mens vi kjører innover i bassenget blir vi offer for mang en franskmannns granskende blikk, samtidig som alle vinker til oss. -Hva er dette, spør Thorbjørn. Plutselig kommer jeg på en dato jeg tidligere har hørt i et mindre edruelig øyeblikk. I dag er Frankrikes nasjonaldag. Innerst i bassenget finner vi en åpen plass som ser mistenkelig ledig ut. Men vi kjører jo en båt som heter Smirnoff, og har i tillegg en nordisk vikingearv å holde i hevd, så vi legger oss godt til rette. Det skulle i ettertid vise seg å være greit, for på morgenen kom havnevaktene og tok betalt uten en kommentar.
-Hvor mange ombord?, spurte de. -Fire, svarte jeg og angret straks. Jeg var ærlig og det kom sikkert til å koste ekstra. Riktig, standardpris var 93 Fr, men vi måtte betale en ekstra skatt p.r. pers. 1 Fr pr mann gjorde at havneleien kom opp i 97 Fr. Det kunne vært verre.
Men, tilbake til nasjonaldagen. Smirnoff lå med fritt utsyn opp mot byens hovedgate. I luften hang det en aldri så liten eim av feststemning, så veien til de kalde pilsene i kjøleskapet var ikke lang. Men det var ikke bare trygt å sitte på dekket å betrakte livet, eller villskapen om man vil. Alle hadde kinaputter, raketter o.l. og det virket som om poenget var å kaste disse så nær andre mennesker som mulig. Kinaputter kan gå an, selv om jeg ikke ble spesielt begeistret da en liten pode kastet en inn i styrehuset. Det som bekymret meg atskillig mer, var at snørrungene sprang rundt og tente raketter som de kastet opp i luften. Disse havnet jo hvor som helst, ofte på mennesker. Ikke rart vi hørte sirener hele kvelden.
Om kvelden samlet det seg 20- 30 000 mennesker på plassen bak båten og i hovedgaten, som nå var avstengt. Alle kikket forhåpningsfullt på oss, eller var det på den digre lekteren som lå midt i havnebassenget bak oss? Svaret åpenbarte seg et kvarter senere, for da startet et vanvittig fyrverkeri. En slags duell utspilte mellom lekteren og Marseilles store borg. Men dessverre, værgudene var ikke med på leken. Uten et vindpust i luften ble røyken fra rakettene liggende på himmelen og sperre for sikten. Men lydeffektene var det ikke noe å si på. Drønnene fra rakettene ble slynget tilbake fra husveggene, og det slo i brystet hver gang. Gikk nok noen kroner opp i røyk den kvelden.
Neste dag ble M/S Smirnoff's siste i Middelhavet. I Port st. Louis la vi oss for å rigge ned og gjøre båten "slusesikker". Klokken 15 gikk vi gjennom den lille slusen som skiller mellom Middelhavets krystallklare vann og Rhones gjørmete ferskvann. Vi har nå 175 sluser og 2100 km med kanaler foran oss.