Guttæne i ”Tøffe”

Guttæne i ”Tøffe”

Motorvernlaget ”Tøffe” i Fredrikstad har for alvor blåst liv i det gamle motorverkstedet Ideal mek. Verksted på Trosvikstranda. Restaurering av gamle båtmotorer er blitt samlingspunktet for en gjeng ”guttær” som liker å mekke. Samtidig har de skapt et levende museum.

Den gamle verkstedbygningen fra begynnelsen av 1900-tallet støtter seg dovent mot nabobygningen for ikke å falle sammen. Slippen på utsiden ser ikke ut til å ha vært brukt på et halvt århundre, men tøff-tøff-lyden fra gamle motorer og lyset som strømmer ut gjennom vinduer gjengrodd av skitt og sot, høres høyst levende ut. Og levende er det. Det er ikke bare røyken fra vedovnen som gjør at man må gni seg i øynene for å være sikker på at man ikke drømmer når man trår over den nedslitte dørterskelen til Ideal mek. Verksted.

”Tøffe”

-Det finnes neppe den by her i landet som kan skilte med å ha hatt så mange motorfabrikanter som Fredrikstad, mener Petter Fagerli. Det er han som tok initiativet til å starte motorvernlaget ”Tøffe”, og siden foreningen så sitt lys på senhøsten 1998, har snøballen rullet. Laget samarbeider tett med Fredrikstad Fartøyvernsenter og Fredrikstad Museum.
-Til å begynne med var vi bare et par mann, men nå er vi syv aktive som møtes fast hver torsdag. Ofte bli det flere dager i uka også. Dette er en forening som er åpen for de som vil, sier Fagerli samtidig som han innrømmer at det hender de bare sitter og prater istedenfor å skru. Han mener selve aktiviteten i de gamle lokalene er vel så viktig som å spore opp og restaurere gamle motorer. Fagerli kan fortelle at medlemsmassen er økende. Nyheten om ”nyåpnede” Ideal mek. Verksted har spredd seg som ild i tørt gress blant motorinteresserte i Fredrikstad-distriktet, og det kommer stadig folk innom for å slå av en prat om gamle dager og få en kopp god gammeldags kokekaffe.
De fleste av medlemmene har ulik bakgrunn, men de er alle vokst opp med gamle trebåter.
-Petter har plastbåt, utbryter plutselig en av medlemmene, og dermed holder alle på å sette mors hjemmebakte i halsen idet latteren bryter løs.
-De bruker enhver anledning til å ”mobbe” meg for min Skarpnes, humrer Fagerli. Stemningen er god, og latteren sitter løst hos denne gjengen. Diskusjonen går livlig inne på det gamle sjefskontoret. Oppdagelsen av enda en motor som ble til på en lokal smie, er kveldens store diskusjonstema. Med kaffe og kake er dette guttas svar på syklubben.

Ideal mek. Verksted

Det spesielle med Ideal mek. Verksted er at det ble forlatt slik det sto mens det ennå var produksjon der. Verktøy, arbeidstegninger, reservedeler, støpeformer og mye annet står der den dag i dag, akkurat slik det var da den siste arbeideren låste døra bak seg. Hyllene på kontoret er fulle av tekniske tegninger og spesifikasjoner, og telefonlista står rablet ned på veggen. På loftet ligger det brev fra både fornøyde og mindre fornøyde kunder, og Fagerli kan love at det er fornøyelig lesestoff. Det er lagt inn elektrisitet i den gamle verkstedbygningen, men det er fortsatt den gamle vedovnen som står for varmen. Til og med den gamle støpejernspanna som lunsjen ble tilberedt i står på sin vante plass på toppen av ovnen.
-Her er det historie i hver eneste plankebit og hvert eneste verktøy. Ta for eksempel den filla i underkant av døra til kontoret til sjefen. I begynnelsen trodde vi det var for å holde varmen inne på kontoret. Vi tenkte ikke noe mer på det før en som en gang jobbet her, ga oss historien. Arbeiderne hadde hengt opp filla for å holde varmen ute fra kontoret slik at sjefen frøs. Den eneste ovnen var nemlig vedovnen ute i produksjonen, forklarer Fagerli. Fredrikstad Museum har bestemt at bygningen i størst mulig grad skal stå som den står uten noen form for restaurering. At det er bikkjekaldt i lokalene bryr ikke gutta seg om, men de er bekymret for at fuktighet kan skade motorer og papirer.
I lokalene til Ideal ble det produsert båtmotorer av typen ”Frem”. Det var verkstedeieren, Samuel Megård, som sto for konstruksjonen. Motoren ble produsert som 5-7 hk, 7-9 hk og 10-14 hk. Totalt regner Fagerli med at det ble produsert rundt 180 motorer av denne typen mens Megård drev Ideal. Installasjon skjedde på verkstedets egen slipp som er rett på utsiden av døra.

Evig jakt

-Siden oppstarten av ”Tøffe” har mesteparten av tiden gått med til oppsporing og innsamling av motorer. Det gjelder å redde det som reddes kan. Vi har informert alle skraphandlere i distriktet, og det er utrolig hva folk kaster. Det som er skrap for noen, er ”juveler” for oss, sier Svein Gunnar Eriksen. Et flott messingskilt med navnet ”Viking” fanger plutselig min interesse, og jeg må ikke be gutta to ganger om å fortelle.
-Det skiltet er faktisk det eneste vi har fra den Vikingmotoren, men vi vet hvor den ligger nedgravd. Så fort vi får tid skal vi nok få spadd den opp igjen, smiler Eriksen. Hvor disse gutta får tak i all sin informasjon er ikke godt å si, men det blir gjort et godt stykke detektivarbeid hver eneste klubbkveld.
-Selv om flere av medlemmene har motorteknisk bakgrunn, har vi mye å lære. Uten hjelp fra pensjonister, som selv har jobbet ved flere av disse verkstedene, hadde vi nok stått fast mang en gang, sier Fagerli alvorlig. En av de som tilbringer mye tid på Ideal, er pensjonist Per Øystein Andreassen. Han har tidligere jobbet hos FM og Sleipner, og er et levende teknisk leksikon når det gjelder gamle motorer.
”Tøffe” har inngått en avtale med Fredrikstad Museum om utstilling av motorer i museets lokaler på Isegran. Den nye utstillingen med motorer restaurert av gutta i ”Tøffe” skal åpnes utover vårparten, og skal ifølge Fagerli bli langt mer spennende enn dagens.
-Dette skal ikke bli en utstilling hvor motorene står og samler støv. Målet er at så mange motorer som mulig skal restaureres til en slik stand at de kan startes opp. Noen motorer beholder vi likevel helt originale slik de var da de ble tatt ut av båtene, forklarer Fagerli mens han starter opp en FM fra 1928 som skal inngå i utstillingen.

Motorproduksjon i ”hver eneste” smie

Fredrikstad-distriktet er ifølge ”Tøffe” et av de områdene i Norge som hadde det største mangfoldet når det gjaldt produksjon av små båtmotorer på begynnelsen av 1900-tallet. Det dreide seg i hovedsak om bensinmotorer, men også semidiesler og dieselmotorer ble produsert. Gutta i ”Tøffe” jobber med å få oversikt over alle typene som er laget i plankebyen, men det dukker stadig opp motorer de ikke har hørt om. Den foreløpige oversikten ser slik ut:

SLEIPNER MOTORFABRIKK:
Etablert i Sarpsborg i 1908 av Ole Klemsdal og Hans Johansen. Bedriften flyttet til Fredrikstad i 1912. Sleipner produserte hovedsakelig innenbords bensinmotorer i mange varianter, men de produserte også noen diesel- og påhengsmotorer. En protokoll viser at bedriften i november 1967 hadde produsert til sammen 18.421 motorer. Bedriften gikk konkurs i 1976. Virksomheten ble gjenopptatt noen måneder senere, men det ble da satset på andre båtprodukter.

BK-DIESEL:
BK-dieselen er også et produkt fra Klemsdalfamilien. Forkortelsen BK stod for brødrene Klemsdal. Brødrene startet sin virksomhet i 1947 med lisensproduksjon av engelsk-konstruerte dieselmotorer. Bedriften gikk konkurs i 1960.

STANDARD:
Dette var forløperen til FM. Fredrikstad Motorverksted ble startet i 1910 av Chr. Halvorsen. Motorproduksjonen kom i gang i 1914. Bedriften ble solgt til Peder Karstensen i 1922 etter at Halvorsen gikk konkurs.

FM:
Fredriksstad Motorfabrikk (FM) ble startet i 1923. Motorproduksjonen ble avsluttet i 1985, men noen motorer ble bygget fram til 1998. FM er den eneste motorfabrikken i Fredrikstad-distriktet som fortsatt kan levere deler. Fabrikken har produsert mellom 22.000 og 23.000 motorer, og i all hovedsak dreier det seg om bensinmotorer.

FÆRD:
Færd ble opprettet av Jens og Andreas Johansen. De startet sin første motor i 1905, og dette var mest sannsynlig også den første i Østfold. Denne motoren er fremdeles i familiens eie. Ordinær produksjon av motorer startet i 1917. Færd laget bare bensinmotorer. Produksjonen opphørte på 1970-tallet. Det var da produsert nærmere 1000 motorer ved verkstedet.

NABBETORPER:
Nabbetorp mek. Værksted begynte med motorproduksjon i 1910. Produksjon av glødehodemotorer startet i 1912. ”Tøffe” vet ikke om Nabbetorp var noe eget motornavn, men Sterk og Trim er to navn som ble brukt av Nabbetorb mek Værksted.
STERK:
Bensinmotor fra Nabbetorp.
TRIM:
Glødehodemotor fra Nabbetorp.

SMART:
Smart er en to-takter laget av Østfold motorverksted, som holdt til på Thiisbrygga. Verkstedets bankforbindelse gikk konkurs på 1930-tallet, og dette førte også til at eier Paul S. Nielsen måtte legge ned driften.

FREM:
Ble produsert på Ideal mek. Verksted. Frem var en glødehodemotor, som ble produsert i tre størrelser (5-7 hk, 7-9 hk og 10-14 hk). Produksjon startet cirka 1941, og opphørte rundt 1950. Dette verkstedet er nå Motorvernlaget ”Tøffe” sitt tilholdssted.

VIKING:
To 25 hk glødehodemotorer ble laget på Engelsviken slipp under siste halvdel av 2. Verdenskrig. Motorene var kopier av 24 hk Rapp. Motoren ble også laget som bensinmotor på Gressvik. Denne motoren har ”Tøffe” lite kjennskap til.

KLAVEDALEN:
Dette er tilnavnet på Oscar Andersen fra Torp. Klavedalen-motoren var mest sannsynlig en kopi av en to-takter fra Nabbetorp. Det antas at han produserte 20-30 motorer på 1940-tallet.

TITTERUD:
Denne mannen hadde et lite verksted på Fjærå i Onsøy. Han laget et fåtall mindre bensinmotorer. Virksomheten foregikk på 1940-tallet.

FREGEA:
Forkortelsen står for Fredrikstad Gearfabrikk, som ble drevet av Oliver Larsen. Han hadde en smie på Kråkerøy hvor det ble laget et lite antall motorer. ”Tøffe” antar at det var snakk om glødehodemotorer.

FREGI:
Dette er en motor ”Tøffe” har svært få opplysninger på. Det er blitt fortalt at det finnes en slik to-takter i Stavern, som er laget av Fredriksstad Pumpefabrikk.

POLSEMOTOR:
Motoren ble laget i Paulsen-smia på Engelsviken. Cirka 15 glødehodemotorer ble produsert rundt 1915.

JAN:
Dette var sannsynligvis en skipsmotor som ble laget på Oven i Råde rundt 1910.

FMM:
Fredrikstad Montering og Metallstøperi (FMM) laget en forgasser som lignet mye på den amerikanske Schebler-forgasseren. FMM leverte forgassere til mange produsenter også utenfor Fredrikstad-distriktet.

Opplysningene er innhentet Petter E. Fagerli i ”Tøffe”, og basert på samtaler med tidligere ansatte og familiemedlemmer av de som drev verkstedene. Norsk Teknisk Museums årbok, «Volund 1972», har også vært brukt som kilde.