utgave nr 8 2007

Leder - juni 2007

Publisert Sist oppdatert

Leder - juni 2007


Utviklingen av teknologiske hjelpemidler for oss sjøfarende skyter fart. Det kommer stadig nye CAN-busser, dataprotokoller, skjermer, instrumenter og kontroller, og det skal en våken hjerne til for å følge med i alt. Noen ganger er ikke det elektroniske hjelpemiddelet like gjennomtenkt. Den elektroniske gass- og girspaken er et eksempel på det. Innretningen har i mange tilfeller vist seg å være livsfarlig og snarere et stort tilbakeskritt i stedet for et fremskritt. Men veien fra helvete til himmel er så ørliten, så det er en gåte for oss at ikke produsentene har gjort noe med det for lenge siden.

Den elektroniske kontrollen er behagelig å betjene. Jevn og med liten motstand og med bruk av korte armbevegelser. Ingen lange wirestrekk og slitne wirestrømper som må smøres og skiftes med ujevne mellomrom, men kun elektroniske impulser gjennom en ledning. Men én vesentlig innretning mangler, og vi venter bare på den første dødsulykken: Den automatiske låseknappen i frikoblet stilling. Det er standard på de vanligste påhengsmotorreguleringer, men altså ikke på de til store påhengere eller innenbordsmotorer på mangfoldig hundre - ja sågar tusenvis av hestekrefter. På en påhengsmotor med denne mekaniske, automatiske sperren får man ikke satt motoren i gir uten å trykke inn en knapp på gass-/girhåndtaket.
Om man skulle være så uheldig å dulte borti kontrollen, skjer det altså ingenting med denne påhengsmotoren. Men på en motor med elektronisk regulering skjer det mye, fort og katastrofalt. Riktignok finnes det elektroniske reguleringer med låsefunksjon i fristilling, men her må man aktivt gå inn og låse. Det skjer ikke automatisk. Vi har selv vært vitne til flere ulykker, store skader på båter og brygger, og også personskader etter at noen har kommet uforvarende borti den elektroniske kontrollen. Vi har påpekt problemet flere ganger - og i flere år - for bransjen, men ingen har gjort noe med det. Det er faktisk lov for bransjen å tenke og handle selv - uten et CE-krav hengende over hodet. Vi lover god spalteplass til den første som viser oss en fullgod og sikker løsning, men vi vil samtidig fokusere mye på alle skadene som skyldes den elektroniske kontrollen.

Så er katta sluppet ut av sekken. Utvalget som har utredet forslag til regler for obligatorisk båtførerbevis har lagt fram sin innstilling overfor Sjøfartsdirektoratet som sender innstillingen ut på høring før den eventuelt vedtas i Stortinget. Kortversjonen er at dersom du skal kjøre båt på mer enn syv meter eller som har mer enn 25 hestekrefter, skal du ha båtførerbevis og være over 16 år. Hvis ikke blir det bot. Unntaket er dersom du har båtførerprøven eller høyere maritim utdannelse fra før, eller hvis du er født før 1. januar 1950. Forslaget til regler diskuteres allerede heftig. Myndighetene har tidligere signalisert at det er eierne av de store båtene med de kraftige motorene og de høye hastighetene man først og fremst vil utdanne. Vel og bra det, men når man hittil har kunnet føre en gammel tresnekke med maksfart på syv knop og en ensylindret snekkemotor på 5 hk og som er lengre enn de syv meterne (åtte meter nå) uten engang å ha fylt 16 år, synes det noe merkelig at man nå må være over 16 år og ha båtførerbevis for å kjøre den samme snekka. Her er det noe som ikke rimer med virkeligheten og intensjon bak forslaget om obligatorisk båtførerbevis. Vi tror - og håper - at forslaget til regler blir vesentlig endret under høringsrunden. Vi er ikke imot obligatorisk båtførerbevis, men det bør samsvare med myndighetenes opprinnelig intensjon.

Med dette nummer av Båtmagasinet, som for øvrig er Norges desidert største og mest seriøse båtblad og i stadig opplagsvekst, får du vår publikasjon Norske Gjestehavner 2007 - vel og merke dersom du er abonnent. Kjøper du bladet i løssalg, må du kjøpe publikasjonen separat, men bruker du abonnementskortet du finner innlimt i dette bladet, ettersender vi Norske Gjeste-havner til deg som første utgave i din abonnementsperiode.

Powered by Labrador CMS