utgave nr 4 2007

Landstrøm: Lurvete og med dårlig rykte :Du trenger jomfrustrøm

Publisert Sist oppdatert

Landstrøm: Lurvete og med dårlig rykte


Du trenger jomfrustrøm

Det er ikke like godt å ha det vondt på sjøen som før. Helst vil vi ha det like komfortabelt som hjemme i stua. Det betyr som regel at vi må ”juksa lite” og hente strøm fra land når vi kan. Det kan være skumle greier.


Av Jon Winge

I prinsippet skal den strømmen du henter ut av stolpen på brygga være ren og edel vare, men slik er det dessverre sjelden. Svært mange havneanlegg har en strømlekkasje til jord. Jordslutning heter det på fagspråket og betyr i praksis at det også går mer eller mindre strøm gjennom jordledningen.
Det skumle er at begrepet ”jord” er nettopp det som navnet sier: En direkte forbindelse med Moder Jord, og derfor med vannet også. Og når den først er i vannet, går den selvsagt også inn i båten gjennom alt som kan lede strøm og som har kontakt med vannet. Det er skumle greier på to måter:

- Den ene er farlig for folk dersom de får strøm gjennom kroppen.
- Den andre skaper korrosjon som gjør at metall forsvinner.

Helsa først
Tar du på én strømførende ledning opplever du et kraftig støt. Det er sjelden farlig, men mindre du har pacemaker eller dårlig hjerte, men det kan være skikkelig vondt og ubehagelig. Sjokkerende er et godt og dekkende ord. Ta du på begge de strømførende ledningene samtidig, vil strømmen passere gjennom kroppen din, og det kan være fatalt. Slik kan det også gå når det er jordslutning i havneanlegget. Står du for eksempel med bare føtter på en fuktig dørk, og kommer borti et strømførende punkt om bord, kan du i verste fall bli henrettet av båten din.

Jordfeilbryteren
Er alt i orden, skal du ikke behøve å bekymre deg om dette. Havneanlegget skal ha flere jordfeilbrytere, både på de enkelte kurser og på hvert uttak, og er båtens landstrømanlegg i henhold til forskriftene, skal båten ha jordfeilbryter også.
Jordfeilbryteren skal altså være den siste komponenten på land og den første om bord. Elektrisk sett, sitter de altså rett etter hverandre, og hver for seg overvåker de strømflyten i de to strømførende 230 volt-lederne. Går det mer strøm i den ene av dem, oppfatter en jordfeilbryter at det lekker strøm et eller annet sted, kanskje til jord, eller gjennom en person som kommer i kontakt med strømførende ledning eller et apparat med jordfeil.
Det skal ikke større forskjellen til enn 30 mA (tusendels ampere) til før strømmen brytes momentant i begge lederne. Vidunderlig sikkerhet, med andre ord, og dessuten dobbelt sikker, i og med at det er to av dem i serie, altså etter hverandre.
Det er som regel jordfeilbryteren om bord som kobler ut først. Den tilbakestiller du med en liten hendel, så er strømmen tilbake igjen, dersom alt nå er i orden.
Kortslutning eller jordslutning skal vi altså kunne se bort fra når det gjelder personsikkerheten ved 230 volt, det er verre med båten.

Korrosjonen
Når båten er koblet til marinaens strømanlegg, krever reglene at forbindelsen også skal være jordet. Samtlige 230 voltuttak om bord være forbundet med jord. Alle apparater skal ha jordledningen, med mindre de er dobbeltisolert. Det ser du på at de har flatt støpsel og at de er merket med ett kvadrat inni et annet.
Men nå er alt koblet sammen gjennom jordledningen med alle de andre båtene i havna som ligger med landstrøm: Samtlige propeller, aksler, drev, skroggjennomføringer og så videre er elektrisk forbundet med hverandre gjennom tilførselskabelen til land. Det er skummelt!
De forskjellige elementene i hver enkelt båt har nemlig litt forskjellig elektrisk potensial. Spenningen vil variere med noen millivolt, men den forskjellen er stor nok til at det ”går” strøm, som i et batteri, hvor sjøvannet fungerer som en elektrolytt. De komponentene som har lavest potensial tæres bort. Og det kan skje uhyggelig fort. Det har hendt at drev og akslinger er spist opp i løpet av få uker. All grunn til å være engstelig, med andre ord.

Redningsmannen
Såkalt galvanisk isolasjon, hvor to dioder står med ryggen mot hverandre, er til hjelp, men det som virkelig duger en isotrafo/isolasjonstransformator/skilletrafo – dette kjære barnet har også mange navn, men elektrofolk bruker ordet skilletrafo.
En transformator, en trafo, er en innretning som omvandler spenningen mellom ”inn” og ”ut” – den ene eller den andre veien. Har du for eksempel fått en 110 volt brødrister fra USA, kan du sette en 230/110 volt transformator mellom den og veggkontakten, så får den riktig spenning.
Slik gjør vi det i båten også, men da bruker vi en trafo som arbeider i forholdet 1:1. Sender du 230 volt inn i den, får du 230 volt ut igjen på den andre siden. Dette låter jo toskete, særlig når du tenker på at vi kanskje tar mer enn 20 kilo jern og kobber om bord, til en pris av mange store lapper. Men nei da, dette er faktisk smart, for nå drar vi nytte av trafoens andre egenskap, som vi ellers ikke bryr oss om: Det er nemlig ikke ”metallisk” kontakt mellom innstrøm og utstrøm. Den strømmen som går inn kan være så elendig som bare det; den strømmen du får ut er fullstendig jomfruelig, ren og ubesudlet av alt det jordiske på den andre siden.

Slik kobles skilletrafoen
Dersom det skal verktøy til, må du ha elektromontør om bord, men med Ladix-systemet kan du koble etter ”plug and play”-prinsippet. De fleste komponentene på markedet krever imidlertid elektrikerarbeid, men slik gjøres det altså:
Første punkt om bord er, ja det husker du sikkert, jordfeilbryteren. Den har du allerede, dersom båten har fast landstrømanlegg i henhold til regelverket. Det kommer altså landstrømmen inn, to strømførende ledere samt jordledningen. Derfra går strømmen og jordforbindelsen videre til båtens el-sentral og de forskjellige komponentene. Det er her vi skal imellom med skilletrafoen. Den sitter altså i serie; jordfeilbryter – skilletrafo – el-sentral, alt i én ”linje”.
Nå er du trygg, under én avgjørende forutsetning: Den jordforbindelsen som går inn til trafoen må ikke forbindes med båtens jording.
Skilletrafoen har egen jordledning ut, og det er denne som skal fram til el-sentralen og videre til de enkelte komponentene.
Av hensyn til personsikkerheten bør/skal det også kobles inn en jordfeilbryter mellom skilletrafoen og båtens el-sentral. Dette for å ta hånd om eventuelle kortslutninger i apparatene. En slik bryter er imidlertid billig, for den trenger ikke være IPX-kapslet. I mange tilfeller står den allerede i elsentralen.

Trylleordet er Switch Mode
Det finnes som kjent ingen gratis lunsj, så det er ulemper her også. Tradisjonelle trafoer er nemlig store, tunge og dyre. Og så brummer de. De består av to atskilte kobberviklinger med jernkjerne inntil hverandre. De finnes i ringform og i E-form, men virkemåten er den samme.
Men nå er den moderne Switch Mode-teknikken kommet hit også. Hittil har vi sett den i batteriladere, men Mastervolt ser ut til å være først ute med en skilletrafo som utnytter denne teknikken.
På primærsiden, på ”innsiden”, omdannes strømmen først til et høyfrekvent signal og dette genererer strøm til trafoen. Vi snakker fortsatt om viklinger og kjerne, men nå kan de gjøres vesentlig mindre og lettere. Og så slipper brummingen.

Kraftkar foreløpig
Men fortsatt er en Swich Mode skilletrafo nokså stor og tung. Målene er 340x261x144 mm og vekten 6 kg. Men det har hjulpet: Til sammenligning er den miste tradisjonelle skilletrafoen med samme ytelse mer enn dobbelt så stor, og den veier hele 23 kilo. Og så brummer den som sagt, mens lillebror er like sterk og holder helt kjeft. De koster omtrent den samme.
Mastevolt Mass GI 3.5, som den nye Switch Mode skilletrafoen heter, har i dag en utsalgspris på kr 12 663,-. Forholdsvis stort og dyrt, altså, men det lønner seg visstnok ikke å produsere for mindre enn 16 ampere, altså hele 3,8 kW. Det er jo mer enn de fleste trenger, med godt å ha i tilfelle du vil ha om bord en varmeovn, samtidig som du kjører hårtørkeren. Med tiden kommer det nok mindre skilletrafoer, men jeg akter i alle fall ikke å vente. Til det er gevinsten for stor.
For dyrt? Slutt å tulle! Dette er billig i forhold til de mulige, og ikke usannsynlige, konsekvensene.

Så gjenstår nummer to
Nå har vi altså gjort oss ferdig med det ene korrosjonsproblemet om bord, nemlig den som kommer fra landstrømmen. Fremdeles gjenstår den korrosjonen som båtens eget elektriske anlegg står for. Det er kompliserte greier, men også her skjer det nye og spennende ting. Følg med i Båtmagasinet, for her skal vi holde deg oppdatert.