utgave nr 10 2

M/S Dixie Lily: Yacht-rally mot Istanbul

Publisert Sist oppdatert

M/S Dixie Lily på tur igjen

Yacht-rally mot Istanbul

Familien Bell og motorbåten Dixie Lily har nådd det østligste punktet på sin reiserute, Finike i Tyrkia. Underveis besøkte de diverse greske øyer og feiret Cecilies 50-årsdag på Kea. Derfra gikk turen tilbake til Tyrkia hvor de har deltatt i et yacth-rally til Istanbul. Det ble varm opplevelse - på alle måter.

TEKST OG FOTO: THOMAS BELL

Vår siste stopp på vei tilbake til Bodrum ble det kjente Knidos. Vi hadde avtalt med en håndfull av våre nye båtvenner å treffes i Karada Marina den 4. mai. Noen av dem deltok i EMYR rallyet (det ellevte Øst Middelhavske Yacht Rally) som er et av mange rallys som går her nede. EMYR går fra Istanbul og ender i Egypt. Alle kan delta, uansett type farkost. Poenget er ikke å komme først, men å oppleve noe sammen med andre underveis. Disse rallyene er sponset og derfor billige å delta i.
Vi skulle feire Cecilies fødselsdag på Kea 10. juni og kunne ikke være med i EMYR rallyet, men vi meldte oss på The International Aegian Yacht Rally, "Millennium Route 2000", hvor vår venn Yilmaz Dagci er såkalt vice commodore. Dette rallyet arrangeres kun av Setur Marinas og er helt gratis. Med i "prisen" er middager og turer med omvisere til de mest kjente stedene langs seilingsruten. Vi ville gjerne se Istanbul, og rallyet var en fin mulighet til det.
Etter noen dager i Bodrum kastet vi loss igjen for Gökova-gulfen. Det var her vi stort sett tilbrakte den korte tiden vi hadde til rådighet i Tyrkia under vår første tur i 1987. John Fredrik var som sine brødre begeistret over Snake and Castle Islands, med den legendariske Cleopatra´s Beach. Historien forteller at Cleopatra fikk sendt en armada av galeier med sand fra Nord-Afrika for å lage en strand hvor hennes elsker Antony kunne solbade. Hvorvidt dette er tilfelle vites ikke, men at sanden er typisk for Nord-Afrika og ikke finnes andre steder i Tyrkia, er bekreftet.
Gökova-gulfen har et utall av bukter man kan ankre opp i. Her er det flere steder man kan ligge trygt på vinteren helt gratis. Enkelte steder er det også mulig å få tilkoblet landstrøm. Det går små busser til bl.a. Marmaris fra flere av disse buktene. Det er tynt med butikker ute i provinsen, men man kan kjøpe ferskt brød, og det er gjerne en liten restaurant hvor man kan få en lunsj eller en middag med vin for ca 10-15 kroner. Det er ikke vanskelig å bli kjent med menneskene utenbys, og de har gjerne høns, sauer og kuer, frukt og grønnsaker å selge.

Store avstander

Da vi la kursen nordover mot Kusadasi, hadde vi allerede tilbakelagt over 600 nautiske mil langs den tyrkiske kyst, og det så ut til at vi skulle gå ca 1350 nautiske langs denne kysten totalt. Eller sagt på en annen måte, omtrent den samme distansen vi hadde på kanalene fra Lübeck til Kroatia. Avstandene er større enn de fleste er klar over. Noen har fått det for seg at vi er på en kanalferie Europa rundt, men det ser ut til at 75 til 80 prosent av turen vår blir med saltvann under kjølen.
Et av de første anløpene på vår ferd mot Istanbul, ble Gümüslük som må sies å ha sin sjarm i behold. Tidlig på morgenen den 17. mai drog vi fra Yalikavak til Asin Limani, hvor vi besøkte et fort fra den byzantinske perioden reist av ridderne av St. John. Korsfarerne har også satt sine spor her nede.
Vi besøkte ikke alle ruinene, men plukket bevisst ut en del av de mest imponerende. Et stopp i Altinkum og et besøk i Didyma måtte vi også ta med oss. Dette stedet er kjent for sitt engang så gigantiske tempel, bygget til ære for Apollo. Perseren Darius rev dette praktbygget i 494 f.Kr.f. men det ble delvis gjenreist av Alexander Den Store, uten at det noen gang ble fullendt - tross en byggetid på ca 200 år. I dag kan vi se hele omfanget av dette bygget på ca 60 x 120 meter med tre av sine opprinnelig 122 søyler ragende ca 20 meter til værs. Med en totalhøyde på 29,40 meter må bygget ha vært imponerende.

Enkel navigasjon

Det meste man trenger å vite for å gjennomføre en sikker seilas her nede, står i losbøker som er å få kjøpt I Norge. Selv bruker vi Rod Heikells bøker. Vi har også rikelig med kart pluss en GPS kartplotter fra Simrad. Vi har ikke noe kartprogram for Middelhavet fordi vi føler at verdenskartet som fulgte med gir oss et klart nok bilde av hvor vi er. Det er lett å ta peilinger. Da får man umiddelbart avstanden og kursen mellom skip og peilingspunktet. På den måten er det fort gjort å finne alternative destinasjoner om været skulle bli dårlig underveis. I de nye losbøkene er det også angitt en del waypoints med lengde- og breddegrader på skisser.
Det er langt mindre å passe på her enn hjemme og du skal ikke langt ut før det er 200 til 400 meter vann under kjølen. På vår GPS/plotter er det innebygget ekkolodd i tillegg, og dette henger med på slike dyp. På forrige tur hadde vi Rod Heikells losbøker, kart på ca 1:900.000, en mekanisk logg, og greide oss med det. Denne gangen er vi bedre utrustet, og mest avhengig er vi nok blitt av autopiloten, en Robertson AP 20. I Tyrkia ligger havnene i mange områder som perler på en snor med 15–20 nautiske mil avstand, mens det i Hellas og Italia som oftest er 50–60 nautiske mil fra havn til havn, til tider på en og samme kurs, og da skal man like å sitte til rors.

Feiring på Kea

Det var litt vemodig å dra fra Tyrkia, men vi måtte videre i retning Kea og feiringen av Cecilies 50-årsdag. Første etappe gikk fra Kusadasi til Samos, nærmere bestemt Pithagorion. Det blåste friskt mens vi lå der, og det hadde knapt løyet før det kom varsel om at mer vind var ventet om noen dager. Derfor kastet vi loss allerede etter en uke og tok turen rett til Mykonos, drøye 80 nautiske. Dagen etter dro vi videre de 26 milene til øya Siros. På Kea ville det vente ca 30 gjester om noen dager, så vi kunne risikere å bli liggende værfast på en annen øy. Med vindstryke opp til liten storm innstilte fergene til de fleste øyene, men vi hadde en uke på de siste 46 milene og da lå vi godt an. 6. juni hadde vinden løyet og vi kunne dra. Vi tok sikte på Kea, men etter snaue 10 mil blåste det opp igjen. Vi la om kursen for å gå til Kithnos, 15 mil unna. Etter en rufsete tur var vi glade da vi surfet inn i Loutrahavn på Kithnos med en ganske uryddig båt etter alle bevegelsene.
Dagen etter lå havet flatt, slik vi motorbåtfolk helst vil ha det. Vi fikk en nydelig tur til Kea hvor Cecilie fikk en fantastisk feiring. Hun hadde valgt en liten taverna og deilig gresk mat. Blant gjestene var filosofen Tore Frost som elsker det greske folk og landet deres. Han har gresk mytologi, historie og østkirken som spesialfelt og hans takk-for-maten-tale ble en uforglemmelig innføring i det greske kjøkken. Tore ble med oss opp til Chora, hovedstaden som har en uthugget løve liggende lett henslengt på en klippe utenfor byen. Han tok oss også med tilbake til før Zevs tid, en reise fra tidenes morgen, da solen sto opp over Kea i et gryende Grekenland og frem til vår tid!
Kea er kanskje den minst kjente av de greske øyene. Den er en av de største øyene blant Kykladene, bare Naxsos, Andros, Paros, Tinos og Milos er større. Havnen på Kea ligger kun 40 mil fra Pireus, 16 mil fra Lavrion og 33 mil fra Hermoupolls som ligger på øya Siros og er hovedstaden for Kykladene. Kea er svært frodig med mye eikeskog, og med sin høyeste fjelltopp Profitis Rias på 568 meter ser man den på lang avstand. Folketallet på Kea skal totalt være 17-1800 mennesker, mange av dem bor rundt Agios Nikolaos som er navnet på den naturlige hovedhavnen. Når man kommer forbi innløpet, har bukten to forgreninger, Korissia til styrbord og Vourkari til babord. Den siste er å foretrekke for lystbåter når vinden står fra nord. Bortsett fra et ti-talls charterbåter er det ikke turisme her i vanlig forstand.

Mot Istanbul

Vinden fikk også bestemme vår avgang fra Kea. Etter vel en uke lå sjøen flat. Vi la ut på Egeerhavet idet solen sto opp, med Istanbul som mål. Der skulle vi delta i The Aegien Yacht Rally med start fra Istanbul 1. juli. Det var 80 nautiske mil i sol på speilblankt hav. Etter en stopp i Linaria, bar det videre til Moudhros på øya Limnos helt nord i Sporadene. Dette er ikke noe turiststed, skjønt de hadde fått bygget ut en flott havn med vann og strøm. Det ble tid til St. Hans-feiring i denne koselige landsbyen med mange vakre bygg, små bugnende hager og små torg. Et vakkert sted med vennlige mennesker der tiden syntes å stå stille.
Dagen etter gikk vi inn i Dardanellene. Vi valgte sørsiden fordi det er kraftig motstrøm på nordsiden. Donau og Volga bidrar med ca 8000 kubikkmeter vann/sekund og dette må nødvendigvis gjennom Bosphorus og videre til Marmarahavet, derfra gjennom Dardanellene før det roer seg ned i Egeerhavet. Etter snaut to timer la vi til ved Canakkale hvor vi klarerte inn i Tyrkia. På turen videre krysset til stadighet delfiner foran baugen vår, før de plutselig forsvant i dypet. Et koselig reisefølge.
Totalt er det i underkant av 150 nautiske mil fra man går inn i Dardanellene til man er i Istanbul, og med opp mot 4 knop motstrøm, er de en lang tur. At vi valgte sydsiden av elven kombinert med et kart med målestokk I:750 000, førte til at vi kom inn i et militært område som ikke sto nevnt i vår pilotbok. Vi så den tyrkiske kystvakten ligge fortøyd til en bøye utenfor en av øyene. Jeg regnet med muligheten for at de ville heise protestflagg om vi kom for nær øya, men siden dette ikke skjedde, beholdt vi kursen. Like før vi passerte dem, ga de støt med hornet. Vi tolket det som en form for protest og satt kursen mot dem. De la ut fendere og vi la oss longside. En offiser ved relingen spurte hvilken nasjon vi tilhørte - og kvitterte med et "Welcome to Turkey!". Vi ble gjort oppmerksomme på at vi befant oss på militært område, men ble vennlig fortalt at vi kunne fortsette rett mot Istanbul. Så ble vi buden på te og tilbudt forsyninger. Jeg var nesten forskrekket over denne vennligheten, særlig siden vi åpenbart hadde forbrutt tyrkisk og internasjonal lovgivning.
En opplevelse rikere forlot vi det militære området utenfor øya Irali(adasi). Det er mulig vi traff uvanlig vennlige tjenestemenn, men uansett var dette nok en opplevelse i tyrkernes favør.

Istanbul

Omsider nådde vi Istanbul og Kalamis Setur marina. Vår venn Yilmaz Dagci ventet oss i marinaen, hvor det knapt var grenser for hjelp vi fikk. Da vi skulle gå til anskaffelse av en vindmåler, ble vi sendt Istanbul rundt i taxi sammen med en mann fra marinaen. Taxien fikk vi ikke betale for, og ingen måltider heller. Dagen etter var det sightseeing i Istanbul, med egen bil og sjåfør. Dette ga oss en fantastisk mulighet til se det mest unike i denne store og flotte byen - steder som Sultanpalasset, Den blå Moské, Yerebatan cisternen og de berømte basarene.
En dag tok vi båten opp Bosphorus, både for å se Istanbul fra sjøsiden med alle de praktfulle byggverkene langs sjøen og for å "føle" Svartehavet under kjølen. Et besøk fra den tyrkiske båtpressen med påfølgende intervju hørte også med. Det er ikke så ofte norske lystbåter gjester dette farvannet. Den siste kvelden var det storfest for å markere starten på racet. Under festmiddagen for 600-1000 mennesker var vi så heldige å få den norske ambassadøren til bords, og det viste seg at det var tre andre norsktalende ved bordet. Det tyrkiske kjøkken omfatter et utall forskjellige velsmakende retter langt har det vist seg å være svært velsmakende.

Behagelig rally

Racet er relativt behagelig med mange fridager og stopp underveis. Vi hadde godt og vel 40 varmegrader i denne perioden så bading var kjærkomment. Det blir mange sammenkomster og middager. Og det eneste vi må holde er dieselen vi bruker, og brød til frokost. Vårt første stopp var øya Pasalimani i Marmarahavet. Deretter den nydelige øya Bowaitda sør for utløpet på Dardanellene. Her er det vinproduksjon, så det ble omvisning og prøvesmaking. Det ligger også et restaurert fort som er vel verd et besøk. Stedet er sjarmerende med små gater og torg. Øya var bebodd av grekere frem til 1920-tallet.
Ayvalik var også et nydelig sted, med fin marina. Utflukten til det kjente Pergamon og til "the Devils table" for å beskue solnedgangen ble sterke opplevelser.
Kvelden i Epesus ble uforglemmelig. I den gamle hovedgaten foran det store amfiteateret hadde arrangørene dekket opp med en buffét vi sent skal glemme. Kelnerne var antrukket som de gamle helenerne. Etterpå spaserte vi til biblioteket hvor det ble holdt en fredskonsert. Rallyets formål er nettopp å skape fred mellom grekere og tyrkere. Det er tyrkerne som har gått i bresjen for å arrangementet. Grekerne har dessverre ikke vært like entusiastiske. Fra Kuzadasi gikk ruten over til Samos og videre til Chios og Lesvos før den igjen returnerte til Ayvalik. De lokale kreftene i de respektive greske havnene gjorde i alle fall alt for at vi skulle føle oss velkommen. Særlig vil vi huske velkomstfesten i Plomarion (Lesvos), med gresk mat og musikk og dans fra en scene på torget. Stemningen var simpelthen ubeskrivelig!

Premieutdeling

Avslutningsfesten ble holdt rett utenfor Ayvalik hvor alle deltakerne fikk utdelt en minneplakett fra det første Aegian Yacht Rally, som vil bli en årlig foreteelse arrangert av Setur Marina. I tillegg var alle deltagerne med på trekningen av mye flott båtutstyr. Selv vant vi diverse båt- og motorpleieprodukter fra Würth. Det passet bra fordi herr Dagci sørget for at Dixie Lily ble heist på land og vasket rein! Siden vi først var oppe, hevet vi vannlinjen, noe som så mange før oss på langtur har måttet. Bunnstoffet vårt hadde heller ikke holdt mål. Fra vannlinjen og ned grodde det frodig. Vi hadde påført et bunnstoff som skulle holde opptil 10 år, men etter 13 måneder var det overgrodd. Vi gikk tilbake til VC I7m, det har aldri sviktet oss før. Jolla fikk også bunnstoff. Det gror nemlig godt i sjøtemperaturer på 24 til 27 grader. Etter to dager på land i 45 varmegrader var det godt å komme på vannet igjen, og da vi kastet loss seks dager etter rallyets avslutning, sa sjefen ved Setur Marina:
-Since you are our spesial friends we will not charge you for anything. Have a nice time in Turkey!
Er det noe vi har hatt, så er det "a nice time in Turkey"!

Powered by Labrador CMS