utgave nr 9 2

Eivind Amble: Den første skjærgårdsjeepen

Publisert Sist oppdatert

Den første skjærgårdsjeepen

Skjærgårdsjeepene holder seg like populære. Denne båttypen som dukket opp for 18 år siden og som båtbransjen og publikum kastet seg over. Hvor lenge vil suksessen holde, begynner å bli et gammelt spørsmål. Vi skal se på hvordan det hele startet.

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

Bengt-Erik hadde studert styrekonsollbåter fra amerikanske storfolk som Boston Whaler og Wellcraft. Men konseptet måtte tilpasses norske forhold og norske brukere. Og i en periode da mange av nykommerne mente at Oslo Børs måtte inntas pr. børstraktor (også kalt gelendervogn), var det opplagt at også skjærgården måtte inntas pr. skjærgårdsjeep. Mente Bengt-Erik. Dermed fikk båttypen sitt norske navn, SKJÆRGÅRDSJEEP.
I dag vrimler det av dem i alle størrelser og fasonger. Men det er jo egentlig bare én original skjærgårdsjeep. Den har en del ingredienser som ikke alle som etterhvert har adoptert betegnelsen, har fått med seg. Det startet med en idé om en styrekonsollbåt som skulle være akkurat stor nok. Den skulle være lettdrevet og oppføre seg greit med 50 hk på hekken. Den skulle ha selvdrenerende cockpit og konsollen i midten med gangplass på begge sider. Sitteplass til to bak skjermen var et must.
Men det var mer: Skal du taue en vannskiståer, må du holde kontinuerlig kontroll akterover. Så lenge sjåføren må konsentrere seg om alt som er foran, må utkikken akterover besørges av et obligatorisk mannskap. Dersom både utkikk og båtfører skal sitte, kunne kommunisere, og samtidig se i hver sin retning, kreves to separate, dreibare stoler. Én må kunne vendes akterover, og én forover. Et vesentlig krav for skjærgårdsjeepen.
Skal du bruke båten til stangfiske, er både kontrollen og komforten i orden når du kan snu begge stolene akterover. Men dette forutsetter at det er plass nok, og dessuten at knærne ikke støter vondt mot cockpiten’s akterskott. Skal du greie deg med en fiskestang av normal lengde, forutsetter det at motoren(e) ikke stikker for langt opp eller for langt ut.

Den norske jeepen

En styrekonsollbåt for norske forhold måtte ha en dyp cockpit for størst mulig sikkerhet. Karmer som bare rekker til knes, er kanskje brukbart for andejakt på stille vann i USA, men ikke langs en hufsete norskekyst. På toppen av karmen må det være håndrekker som tåler en støyt og gir riktig gripehøyde, som sitter der de skal for fenderfeste, og som ikke ”fisker” tauvverk i tide og utide. Dette fikk vi med i skjærgårdsjeepen.
En styrekonsollbåt er ikke særlig vennlig overfor passasjerene som henvises til plassene forut. Ikke nok med at det humper og skumper. Det blåser også. Som motvekt stilte vi krav om at skjærgårdsjeepen måtte kunne rigges med solplattform foran styrekonsollen. Med full liggelengde. Og slik ble det.
Selvdrenering var en annen vesentlig forutsetning, for en skjærgårdsjeep skal ikke trenge kalesje. Den må kunne drenere alt regnvann og sjøsprøyt på egen hånd. Jeg har tidligere skrevet om selvdrenering, og nevnt at det har vært nødvendig å innføre ”hurtigdrenering” som et nytt begrep i regelverket. En hurtigdrenerende cockpit skal ta unna store mengder vann i en fei. En Rasmus som kommer brekkende ombord, kan ha alvorlige konsekvenser for stabiliteten. I verste fall kan doningen gå trill rundt om den ikke blir kvitt vannet fort nok. Derfor kreves det at cockpiten om bord i båter som er beregnet for skikkelig grovt vær utaskjærs, er ”hurtigdrenerende”.

Selvdrenering som virker

Nå ligger det i navnet at skjærgårdsjeep’en skal brukes i skjærgården og ikke for overhendig vær på havet. Båttypen har overlevd atskillige prøvelser utenom partituret. Blant annet fordi den er både lett og høybordet. Selvom cockpit’en bare er selvdrenerende og ikke mer.
Skal et dreneringssystem virke, må utløpene være åpne. Kommer ikke vannet ut på grunn av propper i systemet, kan det gå helt galt. Et par tvistdotter som er glemt igjen på dørken, kan skape alvorlige problemer når de følger med regnvannet til utløpet. Om bord i båter som har ligget fortøyd i lengre tid under løvtrær om høsten, har det hendt at vissent løv har dannet solide stengsler. Da kan vi være vitne til den rene Domino-effekten: Båten tynges ned av vann som ikke kommer ut og vannet stiger på dørken. Båten blir tyngre og synker dypere. Når båten synker dypere, blir dreneringshøyden lavere og systemet mindre effektivt. Vann utenfra kan endatil begynne å renne inn i båten. Når vannet som samler seg i cockpit når opp til underkant av eventuelle luker eller dører, er vannveien klar til de indre gemakker. Da samles vannet der det helst ikke skal være, båten tynges enda mer ned, og ting kan skje fort. Jeg har hørt om eiere som har funnet skjærgårdsvidunderet sitt på havets dyp på grunn av Domino’en – fortøyet i brygga med skikkelig strekk.
Målsetningen kunne vi oppnå innenfor 5,50 meters lengde. Så vidt. Da passet det fint om vi økte noen centimeter, for Nordisk Båt Standard som vi måtte holde oss til på den tiden, krevde flytemidler for alle båter med lengde mindre enn 5,50 meter. Så at skjærgårdsjeepen ble 5,53 meter lang, var ingen tilfeldighet. Drøye 18 fot. I dagens fritidsbåtforskrift er som kjent reglene litt annerledes.

Født i 1982

Så lette vi etter et skrog som kunne passe. Og vi fant en fire år gammel skapning - fra 1978. Basisskroget for en vindskjermbåt i full produksjon. Dermed kunne skjærgårdsjeepen se dagens lys i 1982.
Som vanlig skal det godt gjøres å være alene om en båtidé i Norge. Konkurrenter var snart på banen. Én baserte seg på et skrog bygget for hekkaggregat. Dermed var det klart at mange av skjærgårdsjeepens kvaliteter måtte gå fløyten. For pris og vekt og arrangementet om bord måtte bli så annerledes at kompromissene ble tunge å bære. Andre prøvde seg med mindre båter. Men da ble det vanskelig å få til en dobbel styrekonsoll. Og en ensom styreposisjon er ikke så sosial. Så mens mange av de tidlige styrekonsollbåtene takket for seg etter noen år, er den 18 år gamle skjærgårdsjeepen fortsatt i produksjon. Men den har fått selskap av mange flere som er bygget over samme tema.
Skjærgårdsjeepen ble laget for utenbordsmotorer som det eneste naturlige. Én eller to. For båttypen må kunne trekkes på henger etter den minst mulige automobil. Da er vekten kritisk og kravet til motoreffekt moderat. For hestekrefter veier, i hvert fall om vi skal holde oss til ”normalhester”. Selvsagt koster hestekrefter penger også. Både i anskaffelse og i fôr. Så med minimum motor og tre standardtanker som det akkurat var gjort plass til under setet foran konsollen, var båtens aksjonsradius med én motor på 50 HK eller deromkring, ganske formidabel.

Trailbar

Skjærgårdsjeepen ble så å si født på en trailer. Med en bredde på grensen av hva norske veimyndigheter den gangen hadde bestemt. I løpet av årene som er gått, er regelbredden justert litt oppover. Likevel er det ingen grunn til å øke bredden dersom det ikke er nødvendig av hensyn til én eller annen bruksegenskap. For mer bredde betyr igjen mer vekt.
Det engelske ordet ”jeep” er avledet av ”general purpose”: Si ”GP” fort på engelsk, og du nærmer deg ”jeep”. En ”jeep” er en kjøretøy for mange formål, først og fremst militære. Men for private skal båttypen dekke mange slags bruk mellom skjærrane.
Når et av målene var at båten skulle oppføre seg brukbart med liten motor, var det også et ønske om at den skulle kunne kjøres riktig hvasst. Og selvom flertallet av skjærgårdsjeepene i dag har motorer på mellom 60 og 90 hk, er det selvsagt enkelte som ønsker seg mer. Og 200 hk og derover har vært montert med suksess. Men overmotorisering er ikke særlig smart. I våre dager skal man etter forskriften helst ikke driste seg til å hekte flere kilowatt på hekken enn hva ”produsenten anbefaler”.
Det grunnleggende skjærgårdsjeep-konseptet tente det norske markedet. Og etter 18 år selges altså båttypen fortsatt i store antall i ulike varianter fra et utall produsenter. Til tross for stadige spådommer om at nå stuper markedet for skjærgårdsjeeper.
Om to år kan den norske skjærgårdsjeepen feire 20-års jubileum. Vil jubilanten fortsatt være like populær?

Powered by Labrador CMS