utgave nr 7 2006

Båtfolk: Jan Erik Larssen, Autofil

Publisert Sist oppdatert

Båtfolk i fokus: Autofile Jan Erik Larssen

Saltvanns-Larssen

Jan Erik Larssen (36) er en glad gutt. Lykken er to hjul i svingen og dorgefart på fjorden. Snekka er sentral i Det gode liv, med kone og barn i dag så vel som i guttedagene med mor og far.

TEKST: AMUND RICH. LØKEN

- Rått og lekkert, utbryter Larssen. Han skuer ned på Trygve Hegnars lille havn ved fjordhotellet i Asker. Den ene Windyen hvitere og større enn den andre glanser seg i vakker vårsol.- Der ligger kanskje drømmebåten?I det samme Larssen fyrer løs, får også et sjøfly opp turtallet og bryter idyllen med infernalsk støy som ingen ende tar. Larssen hever røsten, men til ingen nytte. Vi hører slutten på svaret da urokråka endelig har luft under vingene og Drøbak i sikte.…..rolig og behagelig, med tøffelyd. Duvende gange, det er båt det!- Windy med tøffelyd?. - Jeg snakker om snekke, gjerne ei skikkelig tresnekke. For meg skal sjøen by på stillhet og rekreasjon, fritt for stress og høyt turtall. På sjøen er jeg fri som fisken straks tampen er lagt igjen på brygga og båten tøffer av gårde. Underveis, er målet, helt uten jag. Det er for meg det perfekte båtlivet.

Godrund – en diamant


- Da må Godrund være båten for deg?- Ja, egentlig, den er jo så flott. Jeg har nesten ikke ord for å beskrive det utrolige resultatet. Her kjøpte Autofil et vrak av en Fram 19. Med noen trylleslag og litt hokus pokus fra en av verdens fremste bildesignere, en trebåtbygger av ypperste rang, en billakkerer, en motormann og en salmaker, så ble resultatet rett og slett fortryllende, med parasoll og hengekøye og det hele. Skikkelig morsomt. Til høsten skal den under hammeren, og pengene fra auksjonen skal til Leger uten grenser. Vi er da ikke bare rampegutter i Autofil, svarer han, kneggende i velkjent stil. Hans smittende humør og entusiasme er av det sjeldne slaget.Den som tror Jan Erik Larssen overdriver entusiasmen i Autofil, tar skammelig feil. Han brenner like mye utenfor TV-skjermen, ja-mannen og ildsjelen for rullende og flytende diamanter – og kuriositeter.- Noen hevder jeg er splitter pine gææær´n. Det har de sikkert rett i. Men ingen skal få hevde at jeg er et dårlig forbilde. Trygg Trafikk har jo sine klare meninger om Autofil som dårlig ungdomsoppdrager. Og Fremtiden i våre hender ryster på hodet når jeg kysser teakdørken. Ja, alle interesseorganisasjonene får jo god hjelp til pressemeldingene sine når de kan henge seg på Autofil. Det irriterer meg litt, for jeg gjør ikke annet enn å formidle glede. Vi har bidratt til å gjøre det stuerent å ha motor og bil og båt som hobby. - Men miljøet, Larssen, miljøet?- Det er sikkert ikke bare meg som får gamle minner frem når du setter nesa i våt teak. Det lukter historie, for ikke å snakke om den herlige duften av mahogni, den får meg tilbake til den gamle With-en. Jeg er vel ikke noe miljøsvin fordi visse ting gir minner om guttedagenes båtliv. Sånn tror jeg det er mange som har det. Ikke glem at vi lager et underholdningsprogram, et program som skal glede. Forbrukerjournalistikken er det andre som tar seg av.

Miljøsvin


- Altså er du ikke noe miljøsvin?- Miljøsvin? Nå har vi akkurat gitt nytt liv til en 40 år gammel snekke. Den er klar for 40 nye år. Det kaller jeg gjenbruk! Odd Bjørn (båtbyggeren) har til og med valgt norsk eik som materiale fremfor teak. Jeg synes vi er forbildelige, jeg.Det går unna i svingene når Larssen får opp tempoet. Mammaen spekulerte litt på om det kunne være MBD, men legen slo fast at hjertet nok bare slo litt for fort. Siden har det gått litt fort, uten at turbotrykket har hatt annet enn positive effekter for morgenfuglen fra Lier.- Tenk deg så deilig vi bor. I Lier, midt mellom Tyrifjorden og Oslofjorden. Jeg kan velge arena. Derfor har vi to båter, ei Fram 19-snekke, litt oppusset, men ikke i nærheten av Godrund, og en GRP 425, en rød jolle med det treffende navnet Rødspretta. Den lever et samboerskap med en 4o hesters 2-takts Tohatsu. Hun kan trilles rett ut i Tyrifjorden. Jeg har lovet ungene båtferie i år. I hva, aner jeg ikke, men det blir båtferie. Far holder hva han lover.- Det blir vel i ei snekke, det?- Egentlig er jeg på desperat leting etter ”båten i mitt liv”. Den finnes, men bare i ett eksemplar. Marerittet er at jeg ikke aner hvor den er! Gjennom båtprosjektet i Autofil ble jeg så sabelig glad i trebåtbygger Odd Bjørn Jørgensen på Eikeli og familien hans. På 80-tallet bygde han en båt til seg selv og familien. Den skulle jeg gjerne hatt tak i, men Odd Bjørn aner ikke hvor i verden den er havnet eller i hvilken stand den er. Det siste er en bagatell, jeg kjenner Odd Bjørn. Det viktigste er å få tak i den. Eieren leser sikkert Båtmagasinet og vil nok kaste seg på telefonen allerede i kveld, drømmer saltvanns-Larssen. Han fortjener nok det, mannen som har gitt bilismen et ansikt og som mer enn gjerne synger en sang for sjølivets små og store gleder.

Powered by Labrador CMS