Nødpeilesendere redder liv

Redning fra verdensrommet

Nødpeilesender berger liv

Når nøden er størst, kan redningen komme med det samme. Hvis du har det rette utstyret

TEKST: JON WINGE

Redningstjenesten til sjøs (og til lands) gjorde et byks da SARSAT- og COSPAS-satellittene begynte å fange opp og videresende signaler fra spesielle nødpeilesendere tidlig på 1980-tallet. Også folk i fritidsbåter ble reddet i større grad enn før.
USA med allierte hadde skutt opp to satellitter i SARSAT-programmet (Search And Rescue SATellite) i nær polare baner i en høyde på 800 km. Oppgaven var (og er) å lytte på den sivile nødfrekvensen 121,5 MHz og den militære 243 MHz. Ved mottak av slike signaler, sender satellittene melding til nedlesningsstasjoner på jorden.
Dopplerskiftet til nødsignalet ved første omløp gir en stedlinje. Ved andre omløp, eller av en ny satellitt, får man nok en stedlinje, og derved en ”fix” – en posisjonsbestemmelse i krysset. Jordstasjoner formidler disse opplysningene til den aktuelle redningssentral, og søk/redning igangsettes.
Typisk posisjonsnøyaktighet lå først innenfor en radius på 25 nautiske mil, men den er bedret betydelig med årene. Redningsskøyter, -fly og -helikoptre har dessuten utstyr som kan peile på frekvensene, og kan derfor styre (heime) rett mot signalene under et søk.

Samarbeid over jernteppet

Sovjet fikk sitt system under navnet COSPAS, med to satellitter i 750 km banehøyde. Som en forsmak på det som skulle komme, samarbeidet USA og Sovjet intimt om dette fra første stund. Med til sammen fire satellitter kunne man få en fix på forholdsvis kort tid. Det førte til en vesentlig bedre sikkerhet på sjøen.
IMO (International Maritime Organisation) føyde systemet inn under SOLAS-reglene, slik at alle skip skulle ha friflyt nødpeilesendere i form av bøyer som utløstes automatisk ved havari og som begynte å sende så snart de kom i vann.
I dag ser vi på dette som et forholdsvis rudimentært system, men det er stadig blitt videreutviklet, og presisjonen er vesentlig bedre i dag enn den var. Systemet er fortsatt operativt, men det blir knapt vedlikeholdt. 1. februar 2009 blir det avstengt for godt.
Systemet bygger på foreldet teknologi med sterke begrensninger. Først og fremst ønsker man å eliminere en rekke feilmeldinger. Dernest ønsker man seg flere opplysninger om nødstedte, spesielt identifisering av fartøyet og nøyaktig posisjon, samt opplysning om type nød.
Det gamle systemet sender analogt (med tonesignal), mens digital teknikk gjør det mulig å både sende og motta detaljerte data. Allerede i 1984 eksperimenterte amerikanerne med UHF-frekvensen 406 MHz, og den er nå i ferd med å erstatte 121,5 MHz og 243 MHz når det gjelder satellittsøk. De som allerede har ”gamle” nødpeilesendere må altså være klar over at satellittvarslingen blir gradvis dårligere, og opphører i 2009. Likevel er det ingen grunn til å kaste utstyret, for de to frekvensene vil fortsatt bli brukt for terrestrisk lokalisering, altså fra fly, båter og helikoptere.

GEOSAR og LEOSAR

Det nye systemet overvåkes av GEOSAR, som står for geostasjonære satellitter i meget høy bane. De fanger opp et digitalt nødsignal på 406 MHz med det samme. Men de står stille på himmelen, og er dessuten langt ute. De kan derfor ikke registrere noe dopplerskifte for å beregne posisjon. De ”samarbeider” derfor med LEOSAR, et system av satellitter i lav bane. Disse overtar og beregner dopplerdata som gir posisjon. Det krever imidlertid minst to omløp, eller to satellitter i samarbeid, så det kan ta inntil én time å få en fix. Begge sender dataene videre til jordstasjon (LUT), som beregner posisjonen nøyaktig og formidler videre til redningssentral. Typisk nøyaktighet idet redningsoperasjonen starter er 2,3 nautiske mil, hvis ikke senderen er tilkoblet GPS. Mer om dette senere.
Redningsinspektør Stein Storlien i Redningsselskapet bekrefter overfor Båtmagasinet at 121,5 MHz fortsatt vil være i bruk som redningssysten, selv om det blir faset ut av IMO og ikke kommer til å inngå i satellittsystemet etter 2009.
Tyskere og nederlandske redningsmannskaper bruker for eksempel personlige nødpeilesendere, PLB/P-EPIRB, som sikkerhetsutstyr om bord. Det samme gjelder i oljevirksomheten Nordsjøen. Svakheten er at de personlige nødpeilesenderne på 121,5 MHz får så liten antennehøyde at de vanskelig kan peiles fra skip. Det går imidlertid mye bedre fra luften.
Redningsskøyter, -helikoptre og -fly vil fortsette å bruke peileutstyr på 121,5 MHz i mange år ennå. Redningsselskapet har foreløpig ikke utstyr for å peile på 406 MHz. Når det kommer er usikkert, fordi dette blir minst fem ganger så dyrt.
Skal du anskaffe nytt utstyr for 406 MHz, bør det altså sende på 121,5 MHz i tillegg, slik at det kan søkes terrestrisk (langs jorden) på den samme nødpeilesenderen. De fleste moderne nødpeilesendere sender på begge frekvensene.

Allemannseie?

Det utvikles stadig nytt og bedre utstyr, og i dag får du personlige nødpeilesendere – PLS/P-EPIRB – med innbygget GPS til en forholdsvis rimelig penge, rundt kr 10 000. En slik sender er egentlig beregnet til å bæres på kroppen, men den virker selvsagt også stasjonært i båten. Og du kan ta den med i flåte eller jolle dersom du må forlate båten.
Syntes du det var dyrt? Tenk deg en situasjon der båten har forlist, og du og familien din står i fare for å dø hvis dere ikke blir funnet og reddet raskt. Vil du synes det er dyrt da?
Du slipper rundt en tusenlapp billigere dersom du velger en nødpeilesender uten GPS. Den kan imidlertid kobles til båtens egen GPS over NMEA 0183, og da oppdaterer den selv posisjonen hvert 20. minutt. Dersom du må gå i jolla eller redningsflåten – eller til og med hoppe i sjøen – tar du altså med deg en posisjon som i dårligste fall er 20 minutter gammel.
GPS-data i nødsignalet sparer kanskje en time, for da får GEOSAR posisjonen med det samme. Redningsaksjonen kan settes i gang direkte, uten at man må vente på en posisjon fra LEOSAR. Denne timen kan jo være avgjørende i tilfelle akutt sykdom, eller folk ligger i sjøen ved lav vanntemperatur.
I dag får vi dessuten utstyr til å montere opp om bord som varsler dersom en personlig nødpeilesender fjerne seg fra båten – altså ved mann over bord. Med et eget peileutstyr kan man selv heime rett tilbake til den som ligger i sjøen. Det betyr en ny dimensjon av sikkerhet for folk på havet i liten båt.

Siste utvei

En nødpeilesender brukes for å sette i gang en redningsaksjon når alle andre muligheter for redning er oppbrukt eller umulige, og det er akutt fare for liv og helse og/eller for båten. Hjerteinfarkt underveis er et godt eksempel. Et annet typisk tilfelle kan være brann om bord, eller at båten synker.
Ser du på slikt som realiteter, er det kanskje på sin plass å investere i en moderne nødpeilesender.